Pakkemusikkens forkynnere i en kulturapokalyptisk verden
AV: Olaf Alexander Styrmoe
FOTO: Olaf Alexander Styrmoe
Dette intervjuet ble til da jeg hørte Post Postmen for første gang. I sin lange plystreovertyre til låten «Dr.Morningstar» var det som om Atle Antonsen (viden kjent for sin trolske lungekapasitet) blåste en sval melankolivind inn i seilene på et nybygd funk/avantgarde/progrock-skip. Hvem i pokker er dette, tenkte jeg.
– Det var jeg som plystret, sier vokalist og gitarist Andreas Vinnogg, litt kry etter min sammenligning med Antonsen (ikke hans rasistiske del).
Mens Charlie Skien spilte sin gørrbra debutskive på Øya, møtte jeg bandet på Fridtjof Nansens Plass. I sommersolen kunne vi like gjerne vært i Kina. Det var tjukt med turister foran bygget som i år feirer 75 år.
Musikk på tunet
Den oslobaserte guttegruppen slapp sin første EP siste uke av fellesferien. Jam 3 (2025) er et tålmodig, progressivt stykke musikkhåndverk med lagvise riff og tungen-ut-av-munnen-i-konsentrasjon-synthlinjer.
– Vi begynte å spille sammen på musikklinjen på Foss, forteller Eirikur Thrastarson. Han er islandsk og befester ett av to trommesett i sekskløveren.
– Deretter begynte vi på Trøndertun, og det var der vi begynte å lage egen musikk sammen, fortsetter Albert Solem.
Duskeregnet ga mersmak for 18 % av bandbesetningen, for Solem flytter tilbake til Trondheim for å spille bass, studere musikkvitenskap og bo på et lite studentkott i Ila.
Sjangeragnostikk og andre fete løgner
– Vi andre blir i Oslo for å fortsette med bandprosjektet, forteller Vinnogg.
Han er «blessed» med at farens midtlivskrise drypper på ham. Der vi andre ender opp med å arve overprisede landeveissykler og ubrukelig dykkerutstyr fra våre fedre, har Vinnogg tilgang på et fullvoksent studio i kjelleren. De er allerede i gang med en langplate.
Min beste gjetning er at det neste steget for seks flinkiser fra hovedstaden, var et noise- og pedalhelvete for den gjengse musikkonsument.
– Jeg kan ikke fordra shoegaze, sier Vinnogg.
Så feil kan man ta. Men veien videre er brolagt med egosentriske ambisjoner.
– Vi bryr oss ikke så mye om hva folk tenker og mener. Vi lager noe autentisk og fett, sier Solem.
– På neste prosjekt vil vi ha en mer polert sound. Vi kaller sjangeren vår kautsh, som i sofa, men fremover blir det mer funk, sier gitarist Linus Kranstad.
Motorveien videre
Som så mange andre små indieband i det ganske land hevder de å være sjangeragnostiske. Men ikke alle unge band fra innenfor ring 3 kan skryte av å ha en ekte japansk sel i fangenskap på albumcoveret sitt.
– Men den ser glad ut. Det ser ut som at den digger musikken, sier Solem.
Det var Vinnogg som tok bildet på sin ferske tur til Japan. Bandet gjør alt selv. Utenom mixing og mastring. Der skal en type ved navn Seth Boone ha vært sentral. Og inspirasjonen til låten Ketamine Andy var en fyr som heter Simen fra tiden på Folkehøgskolen.
– Bandnavnet handler om å levere noe ekte i en tid der alt er digitalt, forklarer Kranstad.
Han var hjernen bak denne ideen.
– Vi har en ambisjon om å holde på like lenge som Motorpsycho, sier Solem.
Han flytter hvert fall nærmere de trønderske rockelegendene.
