17.08.2025

Av: Miles Herman Flikke // Foto: Miles Herman Flikke

Her var man plutselig. Hasselvika i Indre Fosen, over 50 motoriserte mil unna hjemme i Oslo sentrum. Det var usikkert hva som ventet meg på vei til Heim-festivalen. Hvor stor er denne festivalen? Hvem kommer jeg til å møte på? Hva slags scener har de satt opp, og hvordan blir bosituasjonen? En 50-minutters båttur fra Trondheim hurtigbåtterminal var alt som skulle til for å nå det som viste seg å være paradis på norsk jord. Hasselvika er ikke det største stedet i verden – snarere tvert imot. Et tettsted med rundt 400 innbyggere, rett ved vannet, og med gårder og marker så langt øyet kan se, er for min del en ny setting for en musikkfestival.

Jeg skal innrømme at jeg ikke har vært den beste på å utvide festivalhorisontene mine tidligere, og i et par år nå har jeg lurt på hvorfor det er så mange festivaler rundt om i landet som roses med adjektiver som obligatoriske, fantastiske og idylliske. Øyafestivalen og Roskilde er de eneste jeg har dannet meg et ordentlig forhold til, og selv om de er fantastisk morsomme å dra på, så innser jeg nå at de mangler en sjarm og en idyll som jeg tror bare finnes på små festivaler som Heim. Her opplevde jeg omgivelsene nærmest som en artist i seg selv, som ga konstant underholdning, og bød på romantikk, følelser og wow-faktor gjennom hele helgen. Mye av dette var takket være arrangørene, som virkelig utnyttet omgivelsene til det maksimale. En camping- og grillplass rett på stranda, scene på låveplassen og DJ-lokale en kort gåtur ute i skogen var noen av grepene jeg bemerket meg som svært lure. Selve campingplassen var også nydelig, med utsikt over Trondheimsfjorden i den ene retningen, og et vakkert gårdslandskap i den andre.

Festivalplanen var full av kule konsertbookinger, men også mye annet gøy. Fotballturneringen på torsdag kveld var en svett affære med overraskende høyt nivå, og burde bli fast innslag på plakaten. Diverse andre aktiviteter som yoga, jogging, seiling og sankekurs fikk denne journalisten dessverre ikke med seg, men et høydepunkt som var vanskelig å unngå var reinlenderkurs med Snaustrinda Spelemannslag. Når konsertene ble ferdig på gårdsplassen var spelemannslaget raske til å innta det ledige rommet foran scenen for å starte dans. Morsomme og unike arrangementer som dette skiller Heim ut fra andre festivaler her til lands.

Johanna Reine-Nilsen og Johanna Reine-Nilsen & co.

Fredagen startet veldig behagelig med trondheimsbaserte Johanne Reine-Nilsen. Den rolige indie-singer/songwriter-musikken passet helt perfekt til den varme og solfylte ettermiddagen. Reine-Nilsen har også med seg et solid liveband, som virkelig forsterker musikaliteten i komposisjonene hennes. Den krystallklare sangstemmen hennes føltes både beroligende og gripende i sommersteken – en perfekt start på musikkhelgen.

Som om ikke det var nok, så åpnet hun også lørdagen – denne gangen sammen med Veslemøy Narvesen og Sara Fjeldvær, som i en norsk versjon av boygenius-trioen. De tre stjerneskuddene har alle bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim, og deres musikalske og personlige kjemi var tydelig fra første tone. De spilte mange av sine egne låter, samt coverversjoner av andre singer-songerwriter-artister, og byttet mellom instrumenter og hovedvokal mellom låtene med en imponerende ro. Behagelig er en underdrivelse når man skal beskrive hvordan det føltes å sitte i sola og lytte til vokalharmoniene disse tre tryller frem.

Louilexus ft. Øyehaug - de kan faen meg rappe i Volda og

Prisen for helgens garantert mest steezy konsert går til hiphop-duoen Louilexus. Den voldabaserte gruppen bød på energi i bøtter og spann, samt helgens første moshpit (av maaange). Deres smakfulle og sampling-tunge variant av hiphop matet alle rapfans med forkjærlighet for 90-tallet og bars. Scenen oset av selvtillit, trygghet og stil, som er et must for enhver god hiphop-konsert. Det hjelper også med en ukonvensjonell og unik dialekt i kontekst av norsk rap, da uttalen og flyten i talen virkelig får rappingen til å huskes, og det skiller dem klart ut blant andre norske artister innen sjangeren. Duoen fikk også hjelp av samarbeidspartneren Øyehaug, som bidro til at energinivået holdt seg oppe gjennom hele settet og at publikum var så med som de var. Spesielt må jeg trekke fram låta “bygdehelt”, et stykke deilig, sprettent hip-house som virkelig vekket Heim til live!

Agabas: norgesmestere i moshpit

I forkant av en festival noterer man seg som regel noen artister man gleder seg til å se, men det kuleste er likevel å bli overrasket av noe nytt. Trondheimsbaserte Agabas er et selvutnevnt «deathjazz»-band; det vil si at de blander death metal og jazz. De tunge gitarriffene lokket frem stank-face og nikking fra samtlige i publikum, og det presise og raske trommespillet tvang oss over i full headbanging. Likevel ble stjernene for meg vokalisten og saksofonisten. Som en som ikke er så kjent med metall fikk denne konserten meg til å lure på hvorfor ikke alle death metal-band har en saksofonist; det passer tydeligvis utrolig godt sammen. Det var et velkomment innslag av melodi og farge i et ellers kullsvart lydbilde. Vokalist Sondre Sørensen Brønstads allsidige stemmebruk var også utrolig imponerende. Det er noe annet å høre metal-growling på studioopptak versus i virkeligheten, og til tider føltes det ikke ut som om lydene engang kom fra et menneske.

Det som var aller, aller mest imponerende med bandet var hvor gode de var med publikum. Det ryktes fra mine troverdige kilder at vokalisten har skrevet en mastergrad om moshpits, og det tror jeg sannelig på, etter det jeg har bevitnet. Han fremsto som tryggheten selv da han vandret gjennom publikum og styrte oss som en lærer i et klasserom, uten at det gikk ut over vokalen. Piten åpnet og lukket seg, og folk hoppet, danset og løp i sirkel på Brønstads kommando. Det var crowd control på et nivå jeg ikke føler at jeg har bevitnet tidligere. Dette, i kombinasjon med den gode og spennende musikken, betyr at Agabas nå er et must-see fremover.

Norges kuleste klubb ligger i en liten skau i Indre Fosen

Når dag blir til natt, og stilletiden etter klokken 23:00 begynner å gjelde, er det ikke gitt at alle er klare til å ta kvelden. Men frykt ikke: festen fortsatte, i kanskje det kuleste lokalet jeg har vært. Dypt inne i skogen (50 meter) var det rigget til for skogsrave, med proft lys, utrolige DJs, og kanskje Norges kraftigste røykmaskin. Første kveld i skogen bød på norsk musikkhistorie gjennom house- og discolegenden Lindstrøm, som var tryggheten selv bak deckene. Med hans lekne utvalg låter fra alle kanter av house-spekteret, viste han hvorfor han er og har vært et så stort DJ-navn, både i og utenfor Norge.

Andre kveld gav oss et glimt av fremtiden til norsk elektronisk musikk. Etter et sett fra trondheimsbauta Sunnyroady (som jeg dessverre ikke rakk), fikk vi se Gustav 1000, en helt særegen og nytenkende gruppe i det norske EDM-miljøet. Deres blanding av spoken word, eurodance, techno, trance og punk minner om en ketaminavhengig slektning av The Streets. Det ble gitarsoloer, dansing på bord, skriking, hoiing og moshing på det som må ha vært en av de kuleste klubbkonseptene jeg har opplevd. Se Gustav 1000 om du får muligheten!

For å runde av helgens klubbkalas fikk vi til slutt Fochs Koshka. Den oslobaserte duoens fremovertenkende techno var perfekt til å bare gå i transe og danse til. De harde og ukonvensjonelle technobeatsene kledde det røykbelagte skogsrommet utrolig godt – alt i alt et godt strukturert og livlig liveset, og en veldig god booking!

Valkyrien Allstars gjorde livet mitt bedre

Av og til er man vitne til noe som, stort eller lite, endrer livet ditt. Det kan være såpass stort at du finner mening med livet, eller så lite at du bare smiler bittelitt når du mimrer tilbake til det. Dette er et eksempel på det sistnevnte, men det smilet kommer til å være med meg lenge fremover. Valkyrien Allstars er en av de gruppene jeg lenge har hørt lovord om, men aldri lyttet ordentlig til. Jeg var derfor veldig spent på hva som ventet meg før konserten.

Grunnet en sen lydsjekk ble konserten forsinket. Vi måtte vente et kvarter før vi fikk innta gårdsplassen, som ble helt fylt opp. Litt feedback og forvirring senere, så står tre av bandmedlemmene rundt mikrofonen, med banjo, gitar og fele i henda. Et blikk seg i mellom, så begynte de, og da falt det hele på plass for meg. De første harmoniene på «blanke morran», åpningslåta på den nye plata, var så magiske, stemmene var så samstemte, og visjonen var så nydelig at gåsehuden manifesterte seg over hele kroppen min. Verden utenfor gårdsplassen der Heim fant sted kunne like gjerne ikke eksistert disse to minuttene, og ingenting mer enn det hadde vært nødvendig for meg å si at jeg har levd et godt liv fylt med gode stunder. All ros, alle lovord, priser og høye terningkast ga plutselig den største mening.

Det er vanskelig for meg å finne de helt riktige ordene eller øyeblikkene fra konserten, bare fordi det hele var så fortryllende. Ordene til frontkvinne og låtskriver Tuva Syvertsen var potente og hjerteskjærende, vittige, morsomme, relaterbare og ekte samtidig. Bandet var presist og samspilt, som på den sykliske, aldri-endende og groovy “ladi dadi du kan like et party”. Trommeslageren Martin Langlie (som også var å finne på banjo) spilte med slik trygghet, selvtillit og stil at jeg bare sto og måpet.

En kulere frontperson enn Tuva Syvertsen tror jeg at man skal lete ganske lenge etter. I tillegg til at sangprestasjonen og spillingen hennes var helt utrolig, var hun kortfattet, oppriktig og genuin i de få ordene som ble delt med publikum mellom låtene. Og sånn skal det være, tenkte jeg, for av og til så snakker musikken bare for seg selv, og Valkyrien Allstars fortalte meg alt jeg trengte å vite om den på en time. Helt utrolig.

Anakin Just Him

Helgens største overraskelse, bokstavelig talt, var Anakin Justin – som på kort varsel ble hentet inn til å erstatte headlineren Boko Yout, som dessverre måtte kansellere konserten sin. Stjerneskuddet fra Klett har lenge vært sett på som det neste store i musikknorge, og en av Trøndelags større eksportvarer.

Konserten startet litt etter den forventede tiden grunnet tidligere forsinkelser, så det tok tid før publikumet fylte seg og konserten virkelig tok seg opp. Den uheldige starten ble heller ikke hjulpet av at det kun var Anakin oppe på scenen til å få liv i de oppmøtte, men han gjorde det beste ut av en småklein situasjon. Han beveget seg mye rundt scenekanten for å minske rommet mellom seg selv og publikum, noe som satte et intimt preg på konsertens begynnelse.

Den unge trønderens katalog er full av gode låter, men mange av dem er mer på den melodiske siden enn den energiske. Låter som “Tåke” ble derfor litt underveldende i forhold til mer energiske låter som “samme som i fjor”, “før du går” og “snakk”, som virkelig fikk liv i de oppmøtte. Et av høydepunktene var singelen “bigboi”, sluppet med oslorapperen B-Boy Myhre. At gjesteartisten ikke deltok på konserten stoppet ikke Anakin fra å overraske publikumet ved å rappe gjesteverset hans perfekt.

Anakin er også en talentfull produsent, og har selv produsert alle låtene på mixtapen 2004 som kom ut tidligere i år. Et av kjennetegnene hans som produsent er hvor åpne og store låtene høres ut, med mye pusterom. Dessverre gjorde ikke dette seg like godt live, og førte heller til småkleine pauser der både Anakin og publikum ventet på at instrumentalen skulle spille seg ferdig. Omstendighetene jobbet med andre ord litt imot Årets Urørt 2024, men han gjorde det beste ut av det, og fikk satt i stand et godt show. Jeg gleder meg til å se hva han får til videre.

Pumpegris-hypen er ikke blåst ut av proporsjoner

Jeg føler at det er ganske få band i Norge som så umiddelbart har fått status som «det neste store», og som i tillegg har en såpass definert og unik sound som det Pumpegris har. De spiller en blanding av norsk folkemusikk, støyrock, pop, rap og vestafrikansk musikk, og har jobbet med en av landets beste i sjangeren i Tuva Syvertsen. Debuten kom ut i februar i år til strålende kritikk, og de har tilsynelatende spilt på hver eneste festival her til lands over sommeren. Dette var en av konsertene jeg gledet meg stort til, og bandet innfridde alle forventninger.

Sjangerblandingen er ganske uti der, men de klarer å kombinere alle innflytelsene til noe særegent på en sjokkerende naturlig måte – først og fremst fordi alle de fem bandmedlemmene er fremragende musikere. På låter som “Føkk det” får tradisjonelle feleriff og melodier fra folkemusikken en tyngde man nærmest kan headbange til. På låter som “dritten i midten”, hvor gitarist Astrid Garmo synger og skriker ut om den evige og relaterbare kampen med å være “blakk som faen”, var det faktisk fela som drev moshpitten.

Et annet høydepunkt for meg var “Si det som det er”, en av låtene der den vakre stemmen til frontkvinne og sanger Vera Sonne virkelig får skinne. Tårene rant rundt meg i innledningen til “Si det som det er”, og følelsene svellet med bandet som tok seg god tid på å bygge opp sangen til dens kaleidoskopiske klimaks. Jeg gleder meg enormt til å høre hva som venter i fremtiden, og håper at de fortsetter å utvikle liverepertoaret sitt.

Sitting on the dock of the bay, en bakfull søndag i Hasselvika

Så var det søndag morgen. Etter å hastende ha pakket ned telt og sekk, fylt vannflaske og pusset tenna, så satt jeg og kompani på Hassevika brygge. Dagens eneste hurtigbåt skulle frakte rundt 300 folk tilbake til Trondheim, og alle var ganske bekymrede over å ikke få plass på båten. Heldigvis var det rikelig med plass, og mens jeg lå oppe på det solfylte dekket fikk jeg endelig pustet ut og reflektert litt over helgen.

Det viktigste med en god musikkfestival, annet enn musikken, selvsagt, er gode folk. Jeg var så heldig at jeg fikk reist og bodd med fantastiske folk som jeg kjente fra før, men i tillegg fikk jeg møtt så mange flotte mennesker gjennom helgen! Når man er på en liten festival som Heim (kapasitet på ca. 500?), begynner man å kjenne igjen fjes og folk rundt på festivalområdet, og nærmest alle gikk rundt med et konstant smil og var hjelpsomme og pratsomme. Glemte du grillkull? Ikke noe problem, for du får låne både det, tennvæske og mat, og du får en god samtale rundt fellesgrillen. Vil du være med på å spikke en benk? Bare å bli med, og ta deg en øl og. «For en hyggelig helg!» tenkte jeg. Det var takket være de veldig hyggelige frivillige, arrangørene, festivaldeltagere, og til og med de ansatte nede på nærbutikken som prøvde så godt de kunne å holde varelageret fylt opp for oss.

Alle disse tankene traff meg i den siste solsteken på hurtigbåten, og jeg forsto at jeg kjente på vemod for å måtte dra. Navnet til festivalen er virkelig fortjent, for selv om det var min første gang i Hasselvika, så føltes det ut som at jeg var hjemme. Allerede nå, etter kun tre dager der, kjenner jeg på en heimlengsel som jeg ser frem til å lindre neste år.