Trevarefest 2025
Av Jakob Palmer Kverndokk
Det er noe deilig klisjefylt når en fyr med bøttesveis og urbaniserte fjellsko stapper en nesten ubrukt tursekk med de tøffeste klærne han har i skapet, ikke for å bestige et fjell, men for å drikke øl med andre urbane sjeler i idyllisk norsk natur. Selv om byfolkenes masseinnvandring tetter rasteplasser, ferjekaier og kolonnekøer, klarer man likevel å innbille seg at man gjør noe helt unikt. Man bygger seg et hipt fasadeskjold som blokkerer all selvinnsikt, helt til man står der – sammen med 3000 identiske østlendinger i fransk arbeiderskjorte – og blir opprørt over småkrangler om kimchi-te og naturvin.
Trevarefest er altså ikke den undergrunns-hipsterfestivalen man gjerne liker å tro. Snarere er det et sted der folk kan føle seg kule i selskap med andre som også vil føle seg kule, mens de hører på musikk man like gjerne kunne oppsøkt en helt vanlig torsdag på BLÅ.
Likevel sto jeg der i selvinnsiktens mørke hule, med humlesmakende pils i hånda, klar til å ta fatt på Trevarefest 2025. I dagene i forkant hadde jeg nytt en idyllisk bilferie med mine beste venner oppover Helgelandskysten. Vi hadde til og med besteget Festvågstinden, riktignok via den vanskelige ruta som krevde en klatrekompetanse mine svake rockeankler slett ikke hadde. Til tross for livsfarlig ferdsel overlevde jeg så vidt, reddet av følget mitt som bygget en beskyttelsesmur rundt meg hver gang jeg skled nedover fjellsida.
Selve festivalen er en forlengelse av Trevarefabrikken, en kulturell møteplass midt i Henningsvær. Stedet ble kjøpt av fire bergensere i 2014, og drives i dag som et postindustrielt hipsterhotell, med et bredt spekter av aktiviteter innen kunst, kultur og naturopplevelser.
Musikalsk er Trevarefest først og fremst en DJ-festival, noe jeg i retrospekt kanskje burde tatt mer innover meg. Store deler av opplevelsen handler om å stå inne i et mørkt rom, tettpakket med svette kropper, mens vi vugger opp og ned til grisehip klubbmusikk. Kanskje skyldes det min manglende forståelse av klubbtradisjonen, men jeg savner variasjon: flere faktiske konserter, færre øyeblikk der jeg blir stående og bryte med mine selvbevisste demoner. Hvordan i all verden skal en stiv mossing klare å slippe seg løs og fortsatt se hip ut?
Nå foregriper jeg, dette er mine tanker rundt noen av konsertene.
ULD – Takk og lov for at Jon Ranes ikke er her
ULD åpner hele sulamitten med et trio-sett som får selv de største Oslo-haterne til å sjekke boligannonser på Aleksander Kiellands plass. Trioen fra hovedstaden har vært på veien siden TikTok-monsteret rev dem oppover topplistene i fjor, og de fremstår nok som en trygg booking for festivalarrangører over hele landet.
Jeg vil på ingen måte ta noe vekk fra prestasjonen til Une Lorentze Onarheim, Lucia Andreadatter Utnem og Dagny Braanen Lindgren, men genierklæringen gruppa har fått bør fungere som et tydelig varsko om behovet for å bryte opp de stadig likere festivalprogrammene – der store, gjennomproduserte popacts ofte selges inn som det ektefølte folkelige. Gi heller festivalspottene til musikere som på ærlig vis skaper noe ekte. Kanskje formidling faktisk skjer best uten tracks?
Hvis «hallo-Isah» kommer inn på boligmarkedet med sin generiske autotune-pop, bør Une få hele bydel Nordstrand for sin klokkeklare røst. Hun synger så rent at jeg får et intenst behov for å dra hjem og stemme gitaren min. Samspillet mellom de tre er levende og naturlig, og selv om jeg gjerne skulle sett hele bandet i full besetning, blir tekstene og formidlingen kanskje enda mer hardtslående i denne nedstrippede innpakningen. Frykten for at Jon Ranes skulle komme inn som en surprise-gjest fra «stage right» lå der hele tiden, men ble heldigvis aldri en realitet. Takk og lov.
Midt under konserten legger jeg merke til en skikkelig tøff nordlending som nesten ubemerket trekker opp de tatoverte håndleddene sine, i et desperat forsøk på å tørke bort fossefallet med tårer som trenger seg ut gjennom solbrillene. Hadde det ikke vært for at jeg under hele konserten trodde jeg sto ved siden av ex-United-spiller Juan Mata, ville nok jeg også blitt grepet av situasjonen. Tårene kom derimot fossende etter konserten, da jeg skjønte at det ikke var den lille tekniske spanjolen, men en helt vanlig bergenser med master i innovasjon og entreprenørskap.
Jeg vil samtidig utlyse en generell skuddpremie på alle med nyinnkjøpte Devold-gensere som heller velger å stå med ryggen til og løse opp i guttaproblemer, i stedet for å vie ULD den oppmerksomheten de fortjener. Spesielt under en ellevill fremførelse av «Straffangens Erindring» – en tekst blant annet gjort kjent av Valkyrien Allstars på plata Ingen Hverdag – brukte jeg all min pedfaglige kompetanse på å sende strenge rektorblikk til «gutteklubben stivtiss» foran meg, som helt frakoblet fra det som skjedde på scenen diskuterte om de hadde nok øl i busken.
Alt i alt leverte ULD en fantastisk åpning av festivalens første dag – til tross for et publikum med konsentrasjonsevnen til en gjeng med treåringer.
Hvitmalt Gjerde – Et glimt av Norges mest undervurderte band
Det er ingen godt holdt hemmelighet at det var gjenforeningen av bergensbandet Hvitmalt Gjerde som gjorde at festivalkvalen i år endte på Trevarefest. Kultbandet, som for en vaklende tenåring fra Moss ble identitetsforandrende i 2017, ga seg etter den enormt undervurderte Våken nå-skiva i 2018, men står igjen som en viktig foregangsgruppe i den skranglete indierocken i Norge. Jeg og min bestekompis ble faktisk smuglet inn som to usle 15-åringer på deres avskjedskonsert på Parkteateret i Oslo – en konsert som i retrospekt fortsatt står igjen som en av de mest sjelsettende musikalske opplevelsene i mitt 23 år gamle liv. Derfor er det viktig å understreke den totale mangelen på objektivitet i denne anmeldelsen. Se den heller som et reflekterende kjærlighetsbrev til mitt yndlingsband.
Comeback-konserter etter syv år uten aktivitet er en vanvittig gamble. Selv om gutta har vært aktive i prosjektene Fangst og Kropp, er disse bandene noe helt annet enn den trioen jeg så på Parkteateret i 2018. Vokalist Johannes Fjellstads særhet, ungdommelighet og sprudlende dumme live-energi har de siste årene blitt byttet ut med en mer behersket «kul kis» – med feitere gitartone og mørkere røst i Fangst. Derfor var det enormt befriende å se mannen ikle seg sin gamle energiske drakt igjen i Henningsvær. For det bandet som møtte Trevare-crowden denne ettermiddagen var en gjeng med genuin spilleglede, gjensynsglede og et enormt overskudd.
Fuck Oasis, jeg elsker band som faktisk er glade i hverandre. Det var nettopp denne kjærligheten til musikken og til hverandre som gjorde konserten til noe helt magisk. Fjellstad uttalte etter konserten at han følte seg 17 år igjen, og man merket ikke bare en relasjonell gjensynsglede mellom bandkompisene, men også en musikalsk glede over å hente frem igjen låtmaterialet. I saken om årets album fra 2024, beskrev jeg Fjellstad som en av Norges beste låtskrivere, og jeg blir bare mer og mer imponert jo lengre ned i katalogen til Hvitmalt gjerde jeg kommer. Låtene er en perfekt balanse mellom det karikerte i surfe- og garasjerocken, og det mer unike og voksne i Fjellstads lyrikk og tonespråk. Låter som «Våken nå», «Utenfor» og «Blå bil» har en melankolsk nerve som de fleste låtskrivere i Norge bare kan drømme om. Det er jordnært og ekte, og treffer så steinhardt i brystet.
Halvveis i konserten entrer en eldre mann scenen iført kritthvit dress og tøffe solbriller, med en gigantisk skarptromme i armene. Han planter beina hardt i scenegulvet og stiller seg i en slags rocke-hockey, før han ivrig deljer løs på introen til «Slått ut» – en surfelåt som ville fått en gjennomsnittlig californier til å ramle av brettet. Setlista var en «best of»-blanding plukket fra alle skivene. Her kan man trekke frem de tidligere nevnte «Våken nå», «Utenfor» og «Blå Bil» fra siste skiva, men også tidligere materiale som «Litt mer», «Rakel» og «Tipp tå boogie», for å nevne noen.
Det er noe spesielt med å se et band du forbinder med en så kokret del av livet ditt. Du står midt i et fasadeveiskille, der du egentlig bare vil lukke øynene, la tårene strømme og danse som en hippie rett foran scenen. Det er også lett å bli stoppet av kulhetsgenet ditt, som heller vil stå på siden med raske solbriller og imponere sidemannen ved å synge det vanskelige fjerde verset på en låt som kun ble gitt ut som bonusspor på en bootleg-skive. Jeg gikk for en slags mellomløsning, der jeg i det ene øyeblikket skjulte anmelderbåndet langt opp i genseren og heiv meg ut i en hippiesving med blanke øyne, og idet neste moonwalket meg lenger tilbake for å trekke inn alle inntrykkene.
Tusen takk til Hvitmalt Gjerde for å gjøre denne konserten til den nostalgidrømmen jeg håpte på, og tusen takk til Trevarefest som lot det skje.
Gundelach – Lasermusikk i Arcteryx-jakke
På dag to våkner jeg med en dunkende hodepine, halvkvalt av innestengt prumpelukt i teltet mens jeg vaker i lilleskje med min bestekompis. Det deformerte teltet vårt, som til nøds tåler en stille bris i Mosseskogene, har blitt et drivhus fra helvete, der stanken av Aass Fatøl blander seg med den hjemmekjære duften av boden til mamma. Leggmusklene skriker etter sofa, og nakken har i løpet av natta gitt klarsignal til kun én retning med hodet. Med andre ord: alt ligger til rette for nok en dag på en av Norges desidert peneste festivaler.
Kjennskapen min til ettermiddagens åpningsartist Gundelach var begrenset til noen raske gjennomlytt i forkant, og jeg må ærlig innrømme at konserten skjøt rett over hodet på meg. Gundelach, som beveger seg i et diffust landskap mellom elektronisk dansbar musikk og mer tradisjonell vise, stilte med et rent DJ-sett sammen med supermusikant, DJ og trommis Bendik HK. På scenen og i publikum var det verdensmesterskap i snurpa Arcteryx-jakker, og jeg fikk litt følelsen av å ikke være hip nok til å forstå musikken.
«Det er tøft, men jeg stoler ikke helt på hva de gjør,» hørte jeg sidemannen min si. Jeg kunne ikke vært mer enig. Hvor kult er det egentlig å se ferdigprogrammerte synther, ispedd en gitar med mystisk mye dybde? Jeg vil se noe skapes foran meg, ikke være på et releaseparty der gutta viser hvor flinke de er til å prodde. Det er faen meg lasermusikk.
Likevel var det glimt i settet der jeg begynte å tro mer på konserten. «Vi er nærme nå» pekte seg ut som høydepunktet, med et kult driv og et gitarriff som selv den hardbarka råkkeren må kremte anerkjennende til. Gundelach viste seg også fra en sympatisk side da han hilste til barna sine oppe på VIP-tribunen – et øyeblikk som skapte et slags narrativ om den jordnære familiefaren. Men det bildet brast fort da Arcteryx-jakka røk av og avslørte alt annet enn en pappakropp. Minuspoeng også når vinbøtta står på en pidestall ved DJ-bordet.
Bendik – Polarekspressen-pop med frustrerte fjellnaboer
Etter et par anmelderpils og en etterlengtet tur ned på den lokale Mixen, var jeg og mine faste følgesvenner klare for å møte den bergenske popyndlingen Bendik. Hun har de siste årene holdt seg opptatt med blant annet oppstarten av BigBoy Management, men det begynner å bli en stund siden hun har vært aktuell med ny musikk.
Denne kvelden delte hun gavmildt fra sin kommende plate Hysj, som slippes høsten 2025. Dette er popmusikk med store, klanglige kvaliteter, musikk som jaller så høyt i de norske fjella at det generer naboklager fra samtlige hyttenaboer. Produksjonen er gjennomproff, låtene solide, men jeg må ærlig innrømme at det meste skjøt greit over hodet mitt, også her. Det er noe med en så gjennomtenkt pop-produksjon som får alle punkegenene i kroppen til å stille seg i opposisjon. Glidende overganger, feit bass, punch i bandet, ikke en eneste teknisk feil. Perfekt på en måte som blir litt ubehagelig – litt som å se Polarekspressen – det er noe superrart med det, men du vet ikke hva.
Jeg liker Bendik godt. Hun har en scenepersonlighet som gjør at publikum føler seg i trygge hender, hun skriver gode tekster og formidler dem fint. Men jeg kunne ønske det hele var litt mer nedstrippa. Fjern alt av forhåndsinnspilte spor, hun har jo med seg et av Norges beste band. La dem få spille, la låtene få lov til å puste og tørre å være noe annet enn plata.
Hittene funker veldig bra, og jeg vil nok tro at de nevnte hyttenaboene også gauler i på «Perfekt». Dette er ikke en kjip konsertopplevelse, men jeg skulle ønske jeg koste meg mer...
Klossmajor – Det er ikke alltid det ordner seg for snille jenter
Etter mange dager med dårlig søvn i et totalt ødelagt fisetelt, var det ikke før på Klossmajor jeg virkelig måtte sloss mot trøtthetsfølelsen. Oslogjengen inntok scenen med sin lett fordøyelige hipsterpop, korte pannelugger, dyre synther og trestemt sang. Selv om jeg opptil flere ganger har pløyd meg gjennom plata Ordner seg for snille jenter, ble heller ikke dette en høydare for undertegnede.
Først og fremst vil jeg berømme fraværet av forhåndsinnspilte elementer, som dessverre er unikt for denne festivalen. Bandet, med supermusikerne Sander Nordahl, Martin Morland, Olav Abildgaard og Håvard Ersland, gjør en mega jobb – det låter naturlig, blodtight og arrangementsmessig smart. Trioen i front, Karoline Karlsen, Dorothea Økland og Maja Sørbø, opererer som et jævlig kult trehodet troll som ikke nødvendigvis elsker å bevege seg utenfor ring 3.
Jeg synes Klossmajor skriver morsomme tekster, med et artig skråblikk på lett relaterbare ting, men av en eller annen grunn smaker det annerledes denne ettermiddagen i Lofoten. Problemet er at Klossmajor ikke klarer å fange oppmerksomheten til det utakknemlige Trevare-publikummet. Jeg observerer store gjenger som står med ryggen til, som på en hvilken som helst sentrumsnær osloskole-reunion. De sammenlikner solbriller og scarpasko, og øver inn koreograferte danser jeg mistenker er til klubben senere på kvelden. Man kan kritisere meg for å fokusere for mye på det som skjer utenfor scenen, men faktumet er at det som blir fremført ikke nødvendigvis skriker etter oppmerksomhet – det føles mer som bakgrunnsstøy på en tech-konferanse.
Når det gjelder det som faktisk skjer på scenen, så viser ikke Klossmajor den totalpakka man skulle ønske. Den trestemte sangen sitter ikke alltid så klokkereint som man forventer. Om det skyldes nervøsitet, dårlige lydforhold eller lite øving er egentlig irrelevant – i et lydbilde så konsentrert rundt klang av de tre stemmene blir det litt for tydelig. Mellom låtene kjenner jeg på overraskende lite overbevisning, og det tipper noen ganger over i det kleine.
Jeg vil derimot trekke fram låta «Imorgensangen», som resonerer godt hos meg, med klokkeklar vokal, godt trøkk i bandet og en steinkul gitarsolo. Klossmajor er ikke et dårlig band – de var bare uheldige med publikum og sin egen dagsform denne ettermiddagen. Jeg skal absolutt gi jentene en ny sjanse ved en senere anledning, kanskje da heller på hjemmebane?
Sett i retrospekt var Trevarefest 2025 en opplevelse jeg er enormt takknemlig for å ha fått dekke. Ikke først og fremst på grunn av konsertene, men fordi vi fikk oppleve noe helt annet – hvordan kultur kan bli en bærebjelke i å bygge både progressivitet og næring i et gammelt fiskevær. Jeg gjorde også en personlig oppdagelse: hvor mye en 23 år gammel gutt kan bomme på drop og groove i et “boiler-room” klokka tre om natta.
Nok hip oslo-kultur, nå brenner jeg fjellskoa mine og setter på The Kinks!
