Fri Resonans 2025: medvind i motvinden
AV: Anders Kruse
11.10.2025
Det stormar ute ved Værnes ein fredags kveld tidleg i oktober. Enorme metallkråker, fullasta av kunstnarsjeler, lettar frå flystripa på Austlandet, sirklar over Stjørdalen, men vert sende i retur. I Trondheim sit spente festivalarrangørar og tel febrilsk på knappane. Nokre musikarar er her allereie, andre sirklar i fly som forsøker å lande i ekstremvêret, og enda andre har måtta finne seg i at dei ikkje kjem til å nå festivalen i år.
Eit publikum sit spent og stirrar på ein tom scene i ti, femten, tjue, tredve minutt. Me får etter kvart høyre at kveldens fyrste artistar, den kolombianske trommar-og-synth-duoen Chupame El Dedo er her og er klare, men Juliana Venter og Janne Eraker, kveldens andre konsert, vil utgå. To av fem frå Kresten Osgood Kvintett, som er dei siste på plakaten for kvelden, er her, men Osgood sjølv og to av dei andre musikarane har vorte sende i retur til Oslo, og er no på veg opp att i eit nytt fly. Men musikk kjem det til å verte uansett.
Kolombiansk power-house
Det er altså ikkje til å stikke under stolen at stemninga er litt nervøs i det Chupame El Dedo går på scenen. Men idet to langhåra menn i heildekkande, rosa trollmannskapper kjem på scenen, slår nervøsiteten over i tørste. No har me venta lengje, og når trommestikkene til Pedro Ojeda byrjar å dundre mot skinn og cymbalar, og Eblis Alvarez slepp laus alle helvetes hundar frå synthane sine, er det opplagt at energinivået skal liggje heilt oppe i stratosfæren. Dette er ein fantastisk miks av death metal og tropisk musikk – Ojeda klarar på eitt eller anna vis å spele både salsa og metal samtidig, mens Alvarez ristar laus både vindauge og tannfyllinger med den grenselaust syrebefengde synthen. Alt dette iblanda forvrengd og fullstendig uforståeleg gauling, stadige rop om “mas cerveza” og “cerveza para todos”, og låttitlar som “No Te Metas Con Satan” – eller “Don’t Mess Around With Satan”, som Ojeda omset det. Det er rått, det er spontant, det er intenst, og akkurat slik ei Fri Resonans-booking skal vere.
Golvet på Dokkhuset er dekt i stolar, og eg tenkjer at herregud, nokon må jo ta grep, dette er for ille, det har ikkje vore så teit å sitje stilt på konsert sidan pandemien. Og før eg veit ordet av det har det gått troll i ord, og sjølvsagt sit eg akkurat der nokre ihuga eldsjeler frå publikum etablerer eige dansegolv. Fleire og fleire strøymer til, og den stivbeinte skribenten trekk seg slukøra unna og flyktar til sidelinja. Eg kan ikkje gjere anna enn å håpe at ingen sølar øl på skinnjaka eg forlét i kampens heite. Tromme- og spelopplegende Tor Haugerud leier heile dansegolvet inn i ein improvisert ringdans, medan det framleis stormar både utendørs og på scenen.
Foto: Cristina Marx
Kresten Osgood Kvintett: liminalitet og grisehumor
Og etter Chupame El Dedo kjem gladnyheita: Kresten Osgood Kvintett har landa og er klare for å gå på scenen! Den danske trommisen som har spelt med legendar som Peter Brotzmann, Brad Mehldau, Joshua Redman og Derek Bailey, kjem på scenen, litt svett og lett forkava, i shorts, caps og grøn Teenage Mutant Ninja Turtles-t-skjorte. Ein skulle tru dei var slitne etter å ha reist tur-retur Oslo-Trondheim og så attende til Trondheim i dette været, men det er ikkje teikn til energimangel nokon stad i bandet. Det skjer noko heilt spesielt når musikarar med så mykje overskot som desse, som også er så finstilte til kvarandre, spelar og improviserar saman. Improvisasjonane får ein liminal kvalitet, der eg ikkje er sikker på om musikken er cerebral og intellektuell eller om han fyrar på reint instinkt – han ser ut til å veksle mellom desse to kvalitetane omtrent annakvar tone. All musikken dei spelar ligg i tillegg heilt i grenselandet mellom frijazz og bop, på fantastisk Charles Mingusiansk eller Anthony Braxtonsk vis. Ekstra applaus må gjevast til pianist Jeppe Zeeberg: han spelar som eit virtuost jordskred, med ein råskap som ikkje let seg forklare. Når han spelar solo saman med kvintetten er alt like naturleg, om han stille plukkar ut enkelttonar på pianoet eller smeller både olbogar og underarmar ned i klaveret. Kor ofte kan du eigentleg seie at du får frysningar på ryggen av clusterakkordar på piano? Eg får absolutt det av å høyre på Zeeberg.
Ispedd alt dette visar Osgood seg fram som ein fantastisk verbal entertainer. Ut av lause lufta dreg han lange anekdotar om Black Benny, ein trommeslagar frå New Orleans som levde på starten av 1900-talet, eller så forklarar han korleis jazzmusikarar eigentleg er perverse svin. Han fortel om musikarar som skriv låtar som “Fist My Gaping Asshole With Your Big, Greasy Hands You Sick Bastard”, men som vert sensurert av plateselskapa, og derfor må verte døypt om til “No Negative Energy”. “Nei, eg vil ikkje snakke dansk. Kvar gong eg er i Noreg eller Sverige seier folk at me må prate språka våre til kvarandre, at me er brodernasjonar – men det er me ikkje. Noreg og Sverige er skandinaviske, og Danmark er ein nordtysk utkant”. Slik kan Osgood raljere frå scenen medan latterbrøla hoppar ut av publikum.
Etter ein av dei beste jazzkonsertane eg har vore på på mange år, tumlar eg ut i vinden og regnet att. Sjela er mørbanka og øyrene pip – og eg er svolten på morgondagen.
Foto: Cristina Marx
Zeeberg og Anker: plaster på såret
Ikkje heller om laurdagen går alt som planlagt. Opninga skulle vere ved Ute Wassermann, Lotte Anker og Andrea Parkins, men korkje Wassermann eller Parkins har klart å kome seg gjennom stormen. Dermed står saksofonist Anker på scenen saman med Jeppe Zeeberg, i fritt improvisert duo.
Og for all del, dette er ei heilt innafor erstatning. Både Anker og Zeeberg er improvisatørar av ypperste rang, og musikken snor seg frå punktmaleriske, minimale augneblink til clustertornadoar og utvida saksofonklangar til bluesy, gospelske stundar. Dei lyttar, skapar, svarar, komplementerer og lagar plass til kvarandre på meisterfullt vis. Ein fell vekk og let den andre spele aleine lengje, før dei kjem saman att i herleg samspel. Alle klangar som kan kome ut av ein saksofon og eit piano kjem frå scenen i den stunda dei er saman. Og så, stilldomen, før det vesle nikket som fortel oss at konserten er over.
Det er fritt improvisert musikk av fyrste rang, men eg skal innrømme å sakne Fri Resonans-edgen som både Chupame El Dedo og Kresten Osgood brakte til gårsdagen. Noko av det som gjer Fri Resonans så flott er evnen til å booke ting absolutt ingen andre i Trondheim ville gjort, og sjølv om dette held det same fantastiske nivået som dei andre konsertane, er dette framleis noko eg kunne høyrd også andre stader i byen. Men herregud, som alternativ til å ikkje ha konsert i det heile tatt er dette absolutt upåklageleg.
Foto: Cristina Marx
Wilhelmsen/Eira/Hulbækmo: eller er det JoHaVi?
Dette er den konserten under årets Fri Resonans eg hadde sett mest fram til: ein trio med meisterjoikar John André Eira (mest kjend som vokalist i viddebluesbandet Gabba), trommeslagar og perkusjonsmeister Hans Hulbækmo og meistergitarist Viktor Wilhelmsen.
I mine øyre er joiken ein naturskjønn musikk. Han er om alt mogleg – fuglar, folk, fjell, insekt, og så vidare, men samtidig er det musikk tydeleg fødd ut av eit landskap, og som ber i seg essensen av det landskapet. Tilgi meg for å verte spirituell i ei festivalmelding, men eg kjende på akkurat dette under denne konserten: kjensla av ein stad formidla i stemme, gitar og perkusjon. Det er ikkje sjølve synet eller lyden av viddelandskapet, men det landskapet er. Eg har aldri vore på Finnmarksvidda, men så sterk er altså formidlingsevnen til denne trioen, at eg får kjensla av noko eg aldri har opplevd.
“Eg har kalla dette prosjektet for Johavi, sjølv om det kan hende berre er eg som gjer det”, seier Eira mellom to låter. Og eg håpar det vert eit ordentleg etablert prosjekt, for dette har vore ei sublim musikalsk oppleving.
Foto: Cristina Marx
Det er ein konsert til på Fri Resonans i år, men eg rekk han ikkje. Neon Dilemma foregår utan meg. Likevel forlet eg festivalen med kjensla av å ha opplevd ein fantastisk godt samanskrudd festival – trass i dei vêrmessige utfordringane.