Skamlyse netter 2025
Forord
Kjære leser av Hook. De følgende kapitlene er en rapport fra festivalen Lyse Netter. Det er gjort et forsøk på å anmelde de fleste av festivalens konserter. Uheldigvis forsvant fokuset utover i prosessen, og tekstens innhold går raskt bort fra musikkjournalistikkens retningslinjer, og blir mer selvbiografisk, og eventuelt mer skjønnlitterær i stil. Dessverre for alle involverte støtte vi på store utfordringer underveis, og beskrivelsene baserer seg på det som fortsatt kan erindres. Fortsatt skylder vi både Hook-redaksjonen og magasinets lesere å skape en sammenhengende tekst. Vi som journalister er like fullt forpliktede til å være sannferdige. Derfor er ingenting utelatt og ingen usannheter tillagt historien. Herfra lar jeg Herman tilføre det som er nødvendig av bakgrunnsinformasjon om selve festivalen.
– Tor Magnus Lund, fernet-connaisseur og dypt troende katolikk med gudekompleks
I det nåværende decenniet trengs det motstand mot festivaler som sluker opp all småfisken i den store dammen som heter kultur-Norge. Vi lider alle av sykdommer som kronisk kulturhomogenmonopol, forsterket av Sky & Momentium-syndromet, som virkelig sitter som åreknuter i hjernebarken. Plager det deg? Kuren er enkel. Prøv å finne noe lokalt og kreativt som drives på egenhånd av en ildsjel. Et eksempel er mossefestivalen Lyse Netter, drevet av Emil Nikolaisen og Martin M. Sørhaug. Årets utgave skulle være en mer sparsommelig variant, grunnet to festivalår som dessverre ikke fikk nok avkastning. Vi fikk i år derfor den dystre og humane SkamLyse Netter, og til tross for avtappingen av kronasjer, var festivalen for oss journalistene en lykksalig rus som blomstret på bakgrunn av et unikt tilbud. Vi bærer med oss dette i genene våre fremover. Herfra advares det om en odyssé inn i en av de viktigste, rareste og vakreste festivalene som noensinne har gått i underskudd. Slipp dyrene løs…
– Herman Østby, svaksynt, tidligere undervannsrugbyspiller
Kapittel 1 - Hook-journalistikkens første syndefall
Tor Magnus Lund
1.1 En kort introduksjon til Moss og fortellingens hovedkarakterer, deriblant Vikingen
Før du, kjære leser, tar fatt på hoveddelen av Hook Magasin sin dekning av SkamLyse Netter 2025, ønsker jeg å komme med et forbehold. Det har seg slik at denne journalisten, ikke på bakgrunn av ferdigheter eller ansvarsfølelse, men heller av streng nødvendighet, ble gitt ansvaret for å bidra til saken, da den ene halvdelen av Hook sitt dekkekorps ble hindret av sykdom. Planen var egentlig å være en sivil deltager, ettersom jeg og en gruppe venner tradisjonelt drar på festivalen hvert eneste år. Vi var sammen innlosjert i en Airbnb nær Malakoff – et område i Moss gitt dette navnet for å feire franskmennenes inntagelse av fortet Malakov under Krimkrigen i 1855. I likhet med Frankrike og Storbritannia i 1854, var vi klare for å dra ut i krigen, drikke pils og danse soldansen i Moss’ gater, parker, og på festivalområdet rundt Møllebyen. Utenom meg og min bedre halvdel Herman, bestod følget av Vikingen og et kjærestepar fra Totens mørke skoger.
Ettersom den tidvis ubarmhjertige gud valgte å åpne himmelens sluser ved gruppens ankomst til Malakoff (et allerede dårlig tegn), måtte soldansen, til min store skuffelse, vike første dag. Som en slags frelse og et nytt kall i livet, ga Herman meg tilbudet om å være en journalist nr. 2. Bekledd i journalistikkens rustning og skjold, beskyttet mot regnets piler, gikk veien mot festivalområdet.
1.2 Oasis- og Wheatusvibber
Festivalen begynte i femtiden, og det første bandet som spilte i bøtteregnet var This Daze. Dessverre er journalisten i dette tilfellet fullstendig inhabil, gjennom tidligere samboerskap og deltakelse i forskjellige musikalske konstellasjoner, samt personlige konflikter med enkelte medlemmer av bandet. Av presseetiske hensyn bør vurderinger av denne konserten utgå fra festivalrapporten. Av hensyn til tekstens flyt kommer likevel en kort oppsummering i helt nøytrale termer: This Daze er et indierockband, hvor trommeslageren slår hardt på trommene, bassisten spiller brumlende på bassen og gitaristene spiller med høyt volum og mye vreng. I tillegg synger vokalisten med Liam Gallagher-knekk. Gruppen lager helt grei kok hos det ponchokledde publikum. Neste artist, oslobaserte Mirage, spilte også indierock i ganske lik stil, med enda høyere volum, og mer inderlig Gallagher-knekk i vokalen. Det nesten øredøvende volumet, øsende regnet og dissonerende gitarene gjorde lydbildet fuktig. Mirage sin nerdete Wheatus-aktige fremtoning og deres gi-faen-trøkk slo hardt som en syndeflod.
1.3 House of Foundation – et barkonsept til inspirasjon
Om det under Lyse Netter blir nødvendig med en pause fra bråk, vind eller regn, er det som oftest plass i baren og den selvstendige bokhandleren House of Foundation. Dette er festivalens tilbakelente møteplass, hvor både publikum og artistene lener seg tilbake og nyter tilværelsen. Flankert av en svær bokhylle med undergrunns-, overgrunns- og klassisk litteratur, nedsunket i et mangfold av vintagestoler eller samlet over et gammelt trebord, kan det nytes mat, for eksempel blåmugg- og valnøttbaguett eller frokostallerken, samt forskjellige forfriskninger, som Lyse Netters signaturøl. Under festivalen spiller DJ-en plater gjennom det meste av døgnet før det på kvelden blir fullstappet dansegulv. Men tidligere på dagen, før klubbmusikken aktiverer Vikingens gåtefulle paringsdans – som i likhet med polka og polonese læres bort før skoleball blant hustuftene i innlandets mørkeste skoger – er House of Foundation stedet for den gode prat. Når man med gode venner kan snakke løst og fast om temaer som norsk utdanningspolitikk, romersk og etruskisk vaseporno, samt barneofring og kartagernes manglende navnevariasjon blant menn, er det lett å bli distrahert. Begge Hook-redaksjonens utsendte gikk dermed glipp av rapgruppen Herreløse, og det ubekreftede ryktet om en OnklP-opptreden. House of Foundations upåklagelige vibber førte dermed til Hook-journalistenes første, av mange, syndefall.
Kapittel 2 - Hook-journalistikkens andre syndefall
Tor Magnus Lund
2.1 Noen timer i Rockens tjeneste
Med tørre ponchoer, og på nytt kledd i journalistikkens rustning og skjold, våget gruppen seg ut i regnværet. Neste opptreden på programmet var mossebandet Vrengt. Dessverre er Hook sitt samlede pressekorps inhabile da vi innehar en nær relasjon til vokalist Magnus Rygge. Av presseetiske hensyn bør vurderinger av denne konserten utgå fra festivalrapporten.
Av hensyn til tekstens flyt kommer likevel en kort oppsummering i helt nøytrale termer: Vrengt er et indierockband, hvor trommeslageren slår hardt på trommene, bassisten spiller brumlende på bassen, gitaristene spiller med høyt volum og mye vreng. I tillegg synger vokalisten på Norsk. Mot slutten av konserten covret Vrengt en låt av Serena Maneesh, Emil Nikolaisens tidligere band, og fikk med seg gode hjelpere i form av medlemmer fra This Daze, Erle Fonneland (som opptrådte dagen derpå), og Johannes Gartland, Hedmarkens store sønn og orgelvirtuos. Bandet er åpenbart populære i hjembyen, og publikum er merkbart yngre og mindre frikete enn tidligere på dagen. Bandets musikk bringer fram et ungdommelig, skinnende lys i forsamlingen, noe som reflekteres i skylaget over oss.
En time senere ble det mørkere stemning, når Daufødt, som spiller ren spelemannsprisvinnende hardcorepønk, opptrådte. Vokalist Annika skrek ut mot alt som er forjævlig, støttet opp av en tight og energisk instrumentaltrio. Publikum, som stort sett var det samme som på Vrengt, stod delvis lamslått av aggressiviteten. En meget liten minoritet av publikum ble derimot ekstremt engasjert. For Vikingen, som vanligvis jobber innenfor det relativt trauste og konforme norske byråkratiet i en av Norges største offentlige etater, ble noe vekket dypt inne i sjelen. For første gang, men ikke siste gang i løpet av festivalen, gikk han berserk. Mannen manet aggressivt til en moshpit. Oppildnet av Daufødts soniske sinne og tiltagende rus, ble undertegnede med i dansen. En stor sirkel åpnet seg i midten av publikum, der jeg og Vikingen stod mot hverandre, klare til kamp. I stor fart og med stor risiko, som to moskuser egget opp av en usikker og såret maskulinitet, kolliderte vi sammen. Noen andre uredde sjeler, uten frykt for verken grønske eller jord, ble med i vårt lille fellesskap av krigere, som med trojansk kamplyst dyttet hverandre ned i søla. Resten av publikum trakk seg tilbake i en slags u-formasjon vekk fra oss og vokalisten, som var like mye foran scenen som på den.
Konklusjon: 10\10 innsats fra bandet, 10/10 moshpit, 4\10 publikum.
Kveldens siste band på utescenen var svenske Brain Burn Gbg. Bevæpnet med skinnjakker, uhorvelige mengder mojo, svære gitarkabinetter og fuzzbass, imponerte de stort i solnedgangen. Over en groovy 8-beat kjørte gitarene hardtslående riff, og den kvinnelige vokalisten sang med et Lemmy-esque bikerbrøl. En øltrøtt journalist ristet anerkjennende med hodet til musikken. Han drømte en drøm. Kjørende på en Harley Davidson, flankert av Herman og Vikingens motorsykler. Med en endeløs rekke kaktuser i horisonten og firfislenes søvnige sang, «Born To Be Wild», flyktet de fra samfunnets konforme idealer, statlig sektor og språkrådets retningslinjer. De reiste inn i evigheten, og så seg aldri tilbake.
2.2 Shoegaze, drømmepop og en morken avslutning på kvelden
De resterende konsertene første dag var heldigvis på innescenen Studio. Selv om klimaet i Studio var relativt tørt, fløt det fritt fra baren, og gulvet gynget tiltagende. For å gjøre situasjonen vanskeligere, gjorde min kollega Herman et forsvinningsnummer. Mine erindringer av kvelden kan med andre ord ikke bekreftes av en andrepart. Men det forsøkes her å gi en så nøyaktig og edruelig beskrivelse av festivaldagens siste timer som mulig.
Først ut på scenen, badet i et rosaaktig lys som skinte gjennom rommet, fuktig av tørr hvitvin, bølgende og dalende, var Glassmanet. Gruppen spilte drømmende indiepop, med glassaktige vibrerende gitarer, druknet i romklang. Trommene lå som et godt fundament under bølgene. Vokalen var full av nydelige harmonier. Sammen med resten av publikum fløt vi inn i et rosa basseng, evig dypt, svømmende nedover mot forløsningen.
Ifølge det offisielle programmet gjenstod nå én artist, Scoreboard. Men gjennom jungeltelegrafen gikk ryktet om en strengt hemmelig overraskelsesartist. Det ble heftig diskutert blant forsamlingen i Studio. En rekke usannsynlige og fantasifulle alternativer ble foreslått. Men intet forløsende svar ble gitt.
Mellom konsertene med Glassmanet og Scoreboard valgte jeg å sjekke ut dansegulvet på House of Foundation. Der kunne en høy, majestetisk, langhåret og skjeggete skikkelse skimtes – Vikingens danseferdigheter var i full sving. Alene og dypt konsentrert i sitt rituale, valset mannen rundt gulvet, omringet av djevelske dansere, fortapt i okkulte seremonier. Spasmene tok meg, og ristende som en slangetemmer på et vekkelsesmøte ble jeg ubevisst skjøvet inn i dansen. Og slik den hellige ånd en pinse for nesten 2000 år siden talte alle språk gjennom apostlene, ble det talt fra mørket der lyset utsondrer. Kveldens hemmelige artist ble derfra åpenbart til Profeten.
Scoreboard sitt sett fortsatte den drømmende sjangertilnærmingen som Studio-konsertene bidro med. Undertegnede begynte å nærme seg en slags stream of consciousness på dette tidspunktet, med konsertstart et godt stykke over midnatt. Shoegazebandet spilte energisk. Selv om instrumentene var svevende og dynket i ekko og romklang, ble de holdt nede av en god rytmeseksjon. Heldigvis klarte musikken å gjenopplive meg med sin rockete attityde og larmende gitarer.
Overraskelsesartisten Dead Kennedys med OnklP på vokal inntok Studio rundt 02.30, og varslet soloppgangen. OnklP beviste for lengst sin rockekompetanse sammen med De Fjerne Slektningene, og denne kvelden hadde han en frenetisk energi på scenen. Voldelig vibrerende, og med tydelig norwenglish-aksent, gjorde han sin livs opptreden med klassikere som «Too Drunk To Fuck», «California Über Alles» og «Holiday in Cambodia». Om opptredenen varte i 10, 50 eller en evighet av minutter, er usikkert. Det som også er usikkert er nattens videre gang. Morkent er minnet, men vintyveri, en kortvarig karriere som DJ, samt mislykkede sosiale fremstøt mot lokale, nasjonale og internasjonale kjendiser, er hendelser som verken lar seg bekrefte eller avkrefte av undertegnede.
Kapittel 3 - Jesus Kristus, meg og Moss
Tor Magnus Lund
3.1 I am the eggman
Nattens brennoffer – egg og bacon flambert i konjakk – lå i to like store deler fordelt på en tallerken og tregulvet. Jeg hadde blitt vekket ut av koma med Divisjon Totens rødglødende, hatefulle øyne stirrende mot meg. Med hver sin Karabiner 98 siktet de mot hjertet mitt, klare for å avslutte livet til dette untermensch. Dommen hadde falt. Begrunnelse: svekkede sjelsevner og forbrytelser mot det norske språk. Siste utvei, gå ned på kne, be om nåde og unnskylde rotet. Av enorm medmenneskelighet ble amnesti innvilget. «Legg deg, du har holdt oss våken i timevis». Såre føtter vandret over knuste eggeskall mot nærmeste sofa.
Med en stripe våt snussaft rennende langs kinnet og intens skallebank, ble jeg på nytt bevisst. Kraniet var raskt utvidende for hvert nytt hjerteslag. Snart må hodeskallen sprenge. Jesus Kristus jeg lover, Pater Noster hver morgen og kveld for resten av livet. Såfremt du tilgir vår skyld, slik vi også tilgir våre skyldnere. Det er alltid mulighet for frelse. Nei, gi deg. Den muligheten er for lengst gått allerede ved fødselen. Den eminente kirkefar Augustin mente vi alle var gitt fri vilje, samtidig predestinert til en plass i himmelen eller evig fortapelse. Kristen absurdisme. Sjekke nettbanken. MasterCard-balansen minus 9500. Kanskje Jesus tilgir vår skyld, men det gjør ikke DNB.
Jeg lukter svette, øl- og vinsøl, jord, gress, råtne hårtuster og råtten sjel. Med røde øyne og gårsdagens linser smeltet fast i iris, møttes mitt skamfulle og divisjon Totens omsorgsfulle blikk. Borte var nattens uniformer og hodeskallepregede hatter. Geværenes løp var tettet med blomster. «Ta opp snusen fra gulvet, og du er tilgitt». Tross tilgivelsen hadde skammen satt seg i halsen. Jeg ble kvalt, og løp mot badet. En sort og tjukk masse ble tvunget ut av spiserøret ned i toalettskålen. Inn i dusjen. Renset utenpå. Faen, ingen tannbørste i bagasjen. Jeg hadde snusånde, svarte tenner og rester av spy bak fullt utvokste visdomstenner. På med skoene, og ut av huset med ett mål: nærmeste matbutikk.
3.2 Et møte med en stor kunstner på Amfi Moss (fortalt i presens)
Jeg befinner meg på Amfi Moss, halvt nedstengt og under oppussing. Går inn på Rema 1000. Hva skulle jeg egentlig kjøpe? Må dempe angsten, dempe hodebankingen. Mer alkohol, det er eneste overlevelsesstrategi etter en massiv fyllekule. Skal jo holde ut hele dagen. Orker ikke mer råtten boksøl. Finner en sekspakning Smirnoff Ice, både leskende og angstdempende. Går til kassen. Må late som det går bra. Kassadamen ser bekymret mot meg. Jeg smiler bredt tilbake med svartfargede tenner. «En boks G3 volt også». Faen, glemte tannbørste, tanntråd og munnskyllevann. Ganen smaker maling. Kan ikke gå tilbake til samme butikk, det er for flaut. Det rumler bekymringsverdig i magen. Blikket finner et skilt. Toalett opp rulletrappene. Kappgang opp trappa, halvt løpende gjennom senteret mot nærmeste avlukke. To av tre klosetter er opptatt. En fyr står ved vasken og barberer seg. Han ser mot meg med redsel. Jeg åpner døren til avlukket og et mesterstykke åpenbarer seg. Mannen er åpenbart en stor kunstner. Med et toalett som lerret og tydelig inspirert av Jackson Pollock, har han sprutet ned hele klosettet i brun tarmmaling. Blikket vårt møtes på nytt. Jeg nikker anerkjennende og løper fra åstedet. Jeg klarer å vente litt til. Heldigvis åpenbarer en Meny-butikk seg i andreetasjen. De har selvbetjente kasser. Skanner inn varene, tannbørste, tanntråd og munnskyllevann. Alle klosetter er ledige nå. Følgende minutter trenger ikke å beskrives i større detalj. Mesterkunstneren har forduftet, vasken er ledig og jeg har alle verktøy tilgjengelig for en massiv ganerens.
Kapittel 4 - Hermans kloke ord og ™s møte med en ond skuff
4.1 Forsvinningsnummeret og bønner
Herman Østby
Jeg skal være ærlig. Jeg overnattet ikke hjemme hos min kjære journalistkollega. Så i det jeg tok fatt med lange steg mot luftslottet (Airbnb-en), la jeg ut på en reise som skulle sette spor i meg. Byen med de lekre kremhusene, ubygde togsporene og standhaftige motoristene hadde virkelig gitt meg en glød som ikke bare kom av en stødig bakrus. Inne i skjulestedet vårt begynte vi dagen med å spise frokost. Bønner, eggerøre og bacon. Gode, varme, røde tomatbønner. Du vet de som er saftige, bløte – ja, gode bønner. Ved alle loppebefengte rektum! Hvor er Tor Magnus? Jeg antok ikke at han skulle forsvinne. Det var onde vibrasjoner som gjorde oss urolige. Hva om hele hans vesen hadde krepert?! Vi antok ikke det verste, men under slike omstendigheter er det best å la hodet gå amok. Når galskapen tar slutt, så føles rasjonaliteten enda verre. Til slutt, etter et ventespill og klargjøring for festivalen, dukket min kjære venn og kollega opp. Tiden tok en innersving, og våre venner ble utålmodige. Derfor labbet Vikingen og Totningene mot festivalen, imens jeg og min kollega ordnet oss til enda en feberhet kveld med snuskete spetakkel. Faen, min venn hadde problemer med selve synet. En journalist er ikke noe uten sin penn, vulgaritet, en smule brennevin i hvert bein og så klart et friskt perspektiv. Det ble opplagt at noe måtte ordnes: solbriller.
4.2 Bukkehornet ledet opp til solbrilledansen!
Herman Østby
Min venn var synlig forstyrret. Solen stekte huden. Øyeeplene var klare. Selv var jeg stresset for å ikke rekke Erle Fonneland. Så vibrasjonene var i verste fall gribbe-aktige. Vi måtte forte oss av sted. Og da vi ankom en butikk, vibrerte hele huden etter musikkens kall, og ikke bare brillebeskyttelse. Tor Magnus har alltid hatt et eklektisk utvalg av øyebekledning, så oransje briller var valget som gjorde rustningen komplett under solsteiken: oransje er tross alt kombinasjonen av blod og sol!
Endelig! Der er musikken! Og dette er ikke noe vi forventet i den stille vinden. Vakre melodier fra Erle Fonneland med kvintett! De hadde bukkehorn og gnissende harmonier. Du kan ikke se bort fra elementer av nordisk jazz som puster ut under hele lydbildet. Vakkert som frosne blomster under snøfonn. Utbroderinger i lydbildet gav også mekaniske, dissonerende og frekke partier som overrasket. Til slutt var det ikke lov mer, til tross for at publikumet var i higen etter mer. Dagen hadde startet både med egg og jazz, og intet kunne herde oss mer for en ny dag i Moss.
(Journ. anm.: Angående blod og sol, det kreves kanskje en forklaring av hva soldansen egentlig er. Jeg vet ikke om du, kjære leser, husker at dette ritualet ble nevnt tidligere i teksten. Som tidligere forklart utgikk dansen første festivaldag, utsatt på bakgrunn av kraftige regnbyger. For å være ærlig er det usikkert om soldansen krever godt vær. Dansen har ingenting med solen å gjøre. Det er et offer av blod. Dette høres kanskje ut som en slags hentydning til et mesoamerikansk blodoffer, men nei. Soldansen er et selvoffer som Sioux-folket gjennomførte midtsommer før krigssesongen. Dette var årets viktigste ritual, og bestod først av en fire dager lang faste, gjennomført av unge krigere på et utvalgt ensomt sted i villmarken. Målet var å få en visjon. Krigerne møtte opp i landsbyen, som var en ansamling av alle de vanligvis nomadiske siouxene, opp til 10 000 mennesker. I midten av leiren var det satt opp en stor påle, og til den festet en rekke lange tau, med store kroker festet i enden. Krokene skulle festes i hver av brystene til de allerede utsultede krigerne. De løp rundt denne pålen i timevis, fram til kjøttet ble revet av brystet. Under ritualet var målet å gå inn i religiøs ekstase. Fascinerende! I tillegg hadde siouxene historiens kuleste navn, for eksempel Sitting Bull, Crazy Horse, Big Eagle og Kicking Bear.)
4.3 Den delen hvor pistasjisen gjør sitt inntog i fortellingen
Tor Magnus Lund
Jeg var dessverre ikke i noen god fysisk eller mental tilstand det meste av siste festivaldag. Heldigvis var Herman nypult, muligens nyforelsket, svært lykkelig og i stand til å utøve sin journalistiske gjerning. Skjult bak oransje solbriller, uten evne til å føle verken glede eller engasjement, passivt lyttende og lite tilstedeværende, overvar jeg formiddagens konserter. For kvalm til et ordentlig måltid, med en glødende lykkelig Herman som psykisk støttekontakt, og intenst begjær etter iskrem, gikk turen mot House of Foundation.
For skamfull til å møte verken fremmede eller bekjentes blikk, forble solbrillene på inne i kafeen. «Hva slags iskrem har dere?» spurte jeg nervøst damen bak kassen. Plutselig forsvant all bevissthet. Øynene måtte tilvenne seg det dype mørket. Jeg stod på en sti av knuste eggeskall langs et gjerde av hodeskaller, og langt fremme i horisonten kunne et lys skimtes. Løpende mot lysstrålene ble lyden av samtaler, leskende drikke og psykedelisk rockemusikk tydeligere. I det bartenderen ytret ordet pistasjis, var jeg tilbake og bevisst. «Ja, ja, pistasjis, og en Lyse Netter-øl», svarte jeg nervøst, med skjelvende, pubertal og whisky-hes stemme. «Du og vennen din med det lange håret, dere var virkelig i form i går», sa hun leende. Det lille av stolthet som var igjen ble utsondret fra min kropp og det knep hardt i magen. Jeg lo nervøst, og damen fortsatte: «Det var litt av en dans dere hadde». Det var ikke frivillig, jeg var jo besatt av himmelske ånder, men det visste ingen andre. Ikke få panikk, ikke besvim, ta imot iskremen, ta imot ølen og smil.
Kvalmen og sulten var delvis under kontroll, og Hook-kollegiet fant veien ut mot hovedscenen og Den Svenske Folkjazzkvartetten. Den vidunderlig virkningsfulle frijazzen, de dissonerende improvisasjonene og ville rytmene fra musikken var for mye for min begrensede mentale kapasitet. Kvalmen gjorde et nytt inntog. For å bevare min ære og beskytte festivalpassets privilegier, måtte jeg forsøke å unngå en spykatastrofe foran hovedscenen. Ute av stand til å gjennomføre mitt oppdrag, flyktet jeg fra festivalområdet.
Tilbake i vårt midlertidige hjem fant jeg en køyeseng, som farefullt lagde knakelyder og ristet ved hver bevegelse. Uten noen effektiv form for beskyttelse mot sollyset, med kun et par hvite gardiner til å dekke vinduet, var søvnen vanskelig å oppnå. Opp igjen fra sengen. Det skalv i knærne, hodet hang, og øyelokkene tvang seg ned over pupillene. Sollyset som glapp inn gjennom en sprekk i gardinskjoldet, smertet. Alt ble til mangefargede stråler – lasersverd i alle regnbuens farger hugget løs mot synsnerven. Uutholdelig! Hvor fantes det beskyttelse mot lyset og et sted å legge seg nedpå? Jeg så meg rundt i rommet, og ved enden av køyesenga stod et klesskap, og under den speilkledde skapdøren et par skuffer, kanskje en meter i lengde. Det var så vidt plass til en nesten 190 centimeter lang mann, og med umenneskelig fleksibilitet klarte jeg mesterstykket å åle meg ned i skuffeåpningen. En ukjent kraft dyttet utenfra, skuffen lukket seg, og bevisstheten glapp i det mørke intet.
Da jeg våknet, fanget i en smertefull positur, i stummende mørke, og uten mulighet til å bevege meg, tok panikken fatt i sinnet. Heldigvis, etter det som virket som timer fulle av skrik og kvelende angst, åpnet skuffen seg, og silhuetten av Hermans bekymrede ansikt stod fram. Hans form var først som en uklar skygge, men ble stadig gjort tydeligere etter hvert som mine øyne klarte å venne seg til lyset. Det han så var dypt traumatiserende; en mann liggende i store smerter, i en positur som om han var torturert på et brekkhjul. Jeg for opp av skuffen, klemte Herman, og gråt store tårer som rant nedover skulderen til min kjære venn og redningsmann.
4.4 Svensk frijazz og huleboere
Herman Østby
Etter at min venn søkte tilflukt i loppekassa, ventet Vikingen, Totningene og jeg på at noe annet skulle bre seg i horisonten. Alt fra fortiden glemmes ikke. Og i musikkhistorien er det få ting som har skapt mer furore enn frijazz. Man skulle vel tro at Sverige, som er «hugget i granitt», skulle være et steintungt land som ikke avler opp slik jordskjelv-musikk, men nei! Svenska Folkejazzkvartetten tar det beste fra New York Art Quartet, men legger til folkemelodier under all frimureriet. Og det smeller fra hele Hagescenen når to klarinetter spiller opp til folkemelodier før bassen løper avsted, det er trommer som knuser, sprik, sprak og dynamitt i øregangene. Kvartetten er fandenivoldsk og spiller så intenst at de tar hevn for slaget ved Poltava i 1709. Tåler Moss dette? Ja visst! Alt i alt var konserten en fredelig affære, der Mosserne (forhåpentligvis) fikk blod på tann etter grisehyl fra brutale, svenske folkemelodier. Publikummet jublet tross alt, og bandet fortalte om en gang de spilte bruremarsj i et bryllup.
Deretter entret Silje Høgevold Hagescenen for å levere drømmende, repeterende, mekanisk pop, noe som var lekkert. Høgevold og en drømmemaskin var alt en trengte etter bukkehorn-jazzen. Vi stusset litt over hvorfor hun gikk bort fra navnet Huleboer. Hvorfor Huleboer? Og hvorfor et brudd med navnet? Kanskje hun skulle lage dronemusikk med pinner og steiner etter debuten? Kanskje neandertaler-rådet sendte klagebrev på mangelfull representasjon? Nok om det. Bonus for å avslutte med et kvad etter at datamaskinen brøt ned.
Underbevisstheten vår skrek at mer rock ‘n‘ roll snart var i horisonten, så vi hvilte ikke på våre laurbær: Les Big Byrd venter på oss! Og Lyse Netter favner oss!
Kapittel 5 - Porselenshode
Tor Magnus Lund
5.1 En livstid i revers
Tyggende på en reinsdyrburger, innslimt i tyttebærsyltetøy, og inneklemt mellom buns laget av en form for samisk brød, kjøpt fra Credos portable festivalkjøkken, overvar jeg konserten med Les Big Byrd. Hver lille matbit måtte inntas sakte og forsiktig ettersom risikoen for en spykatastrofe fortsatt hang over meg som en sort sky i den ellers blå og solfylte himmelen. Heldigvis var musikken godartet. Et par råtne boksøl ble slukt ned i hurtig tempo, og musikken førte meg ut i en meditativ tilstand. De dronende instrumentalpartiene førte sinnet tilbake til San Francisco i 1967, Grateful Dead, Jefferson Airplane og Mothers of Invention, fri sex, fri fra en økende seksuell frustrasjon, frihet og fredsbevegelse. En hel livstid spilt i revers. Før døden inntreffer, en pensjonisttilværelse tilbragt på cruiseskip, 4 flotte barn, lege, advokat, ingeniør og en som dessverre var dødfødt, studentrevolusjon i 1968 og summer of love i 1967, realskolen, grunnskolen, født av den gyldne generasjon, dømt og gjenfødt på dens alter som en ekte friker.
5.2 Anal Babes og det moderne Norges politiske historie
Neste konsert var med bandet Anal Babes, beskrevet av festivalen slik:
«Vi er imidlertid stolte av å kunne meddele at norsk rocks sløvest polerte juvel Anal Babes, denne bestemordets verste mareritt av et barnebarn er tilbake!! Skjelettet er ute av skapet og orkesteret skal etter sigende i april først gjøre to utsolgte konserter i Oslo før de peker sablene i heftig parade mot Møllebyen og Moss i juni … kun iført imaginær magetasketangas, fulle av gamle skitne triks».
Beskrivelsen var ganske kryptisk, men ble raskt forståelig i det bandet gikk på scenen. Foran festivalgjengere i alle aldre, stred fem menn, som nylig hadde passert sin beste alder, frem i naturens egen drakt. Med penis godt gjemt bak gitar, bass og trommesett, spilte instrumentalistene opp til en vill dans. En mengde menn, nær 50, stod rett foran scenen, voldelig revitalisert og klare for kamp. Med Vikingen som det yngste medlemmet av klubben, brøt skjoldborgene sammen i et vilt slag. Vokalisten i Anal Babes, med sitt kjønn fritt dansende, og ikledd en maske med selveste Hank von Helvetes ansikt som motiv, skrek han inn i mikrofonen, ut av lydsystemet og ble besvart av et skrikende, larmende, og mandig kor. Et herlig oppløftende syn, blottet, i dobbel betydning, for både sosiale normer, sosialdemokratisk ånd og jantelov. Selveste Einar Gerhardsen hadde kastet opp, fått diare, hjerteinfarkt og slag ved et slikt syn. Heldigvis døde landsfaderen året før Anal Babes ble grunnlagt i 1988. Bandet ble offisielt oppløst eksakt tre år før to fly styrtet inn i World Trade Center. De gjorde en reunion i 2005, og har dermed vært aktive under statsministrene Gro Harlem Brundtland, Jan P. Syse, Thorbjørn Jagland, Kjell Magne Bondevik og Jonas Gahr Støre. Muligens var bandets første gjenforening i Stoltenberg 2-regjeringens første periode. Jens Stoltenberg inntok vervet 17. oktober 2005, mens eksakt dato for Anal Babes gjenforening samme år er usikker.
Påfølgende konsert med Dead Skeletons blir senere beskrevet i Hermans forsvarstale og manifest.
5.3 Vikingen og hans kamp mot den monstrøse Slangen
Etter konserten med Dead Skeletons løp vi så fort vi kunne mot Studio, der King Midas skulle spille konsert. Selv for en tidligere maratonløper er det tungt å løpe i beruset, for ikke å nevne kvalmende bakfull og utslitt, tilstand. Og akk og ve, utenfor døren til Studio, en gigantisk kongeboa klar til kamp. Verken jeg eller Herman slekter fra Sigurd Dragebane, men heldigvis var Vikingen ved vår side. Med et heftig krigsbrøl og tohåndsøks i hende løp han mot slangen. Dessverre var krigerferdighetene dårligere enn mannens mot, og slangens giftsprut blindet Vikingen. Divisjon Toten stod beredt med sine Mausere, men kulene gjorde heller ingen skade. Dermed ga vi opp, og veien gikk mot House of Foundation og dansegulvet.
5.4 En ny form for kvalme
Ettersom Herman hadde gjennomført sitt andre forsvinningsnummer, og med Vikingen dansende brunstig med ett enkelt mål i sikte, forlot jeg House of Foundation. Selv om Herman sviktet i sin journalistgjerning på dette tidspunktet, vil jeg ikke moralisere. Min egen mojo forsvant tidligere i år, etter en hendelse hvor Jesus åpenbarte seg, foreskrev en rekke botsøvelser og kidnappet min seksualitet. Blant botsøvelsene stod soldansen fram som det siste stadiet på veien ut av synd. Hvis soldansen hadde blitt gjennomført første dag, slik planen var, ville jeg nok vært ute i samme ærend som min kollega og venn. Heldigvis for Hook-journalistenes rykte (selv om det skranter nå), var jeg klar til å fortsette min gjerning. Veien gikk dermed videre mot Studio. Heldigvis var stien klar. En kongeboa trenger også søvn.
Kvalmen startet sin konsert 01:15. Kvalmen, som er et soloprosjekt, var tidligere vokalist i 120 Days. De vant en Spellemannpris, og var tydeligvis et smått legendarisk band for cirka 20 år siden. Siden har fyren bodd et tiår i Berlin og oppnådd stor suksess som lydkunstner. Dessverre er denne tidligere storheten lite påtagelig i påfølgende akt. Slakt gir meg ingen stolthet, men av hensyn til den journalistiske sannferdigheten, er det dessverre ingen vei utenom. Tilbake i Studio var gulvet fortsatt gyngende, rosa lys fortsatt lysende, formen fortsatt fallende. Kvalmen kom ut på scenen, ikledd caps og genser med designersnitt. Han ser også utrolig ungdommelig ut, med tanke på at 120 Days avsluttet sin karriere for snart to tiår siden. Bevæpnet med mikrofon og en MacBook Pro startet kvalmen settet. Ut fra datamaskinen ble det spilt en instrumental. Tekstene var på norsk, men utførelsen ga koreansk karaokefest-vibber. Sangen var sur, og publikums tvilende, forvirrede blikk møttes. Jeg valgte heller å tilbringe tiden på Studios balkong, hvor mitt møte med en skuffet 120 Days-fan endte i en amper, julebrusrelatert diskusjon.
Det må sies at den ene halvdelen av Divisjon Toten, min tidligere journalistkollega og gode venn Sindre Ødegaard, var av en kontrasterende oppfatning, og full av lovord. Ifølge han gled settet over i en fantastisk psykedelisk eksplosjon. Som besøkt av den hellige ånd, med fargerike ord, beskrev han opplevelsen i vendinger som en ny pseudo-Dionysios, Meister Eckhardt eller Hildegard von Bingen. Å utdype videre ville tatt en stor teolog eller mystiker timevis med meditasjon og titusenvis av timer med ettertanke og refleksjon, og dette er derfor utenfor mine evner. En dyp og desperat usikkerhet grep meg. Er jeg en forhastet dommer? Full av hat og usikkerhet. Misunnelse over en stor kunstner sine evner. Er det noe jeg ikke forstår? Har hjernen krympet med årene? Hjernemassen skrapet ut ved hjelp av øl, vin og tapt kjærlighet. Hodet helt tomt. Kun et hulrom igjen. Fylt opp av ville fantasier og underlige mareritt.
Kapittel 6 - En massakre i Møllebyen
6.1 På grensen til 3. verdenskrig
Tor Magnus Lund
Festivalens siste konsert og nattens videre utvikling må beskrives i den ytterste korthet, ettersom tampen brenner. Det nærmer seg en redaksjonell verdenskrig her i Hook Magasin. For å unngå vårt eget lille Hiroshima og Nagasaki, har min ytringsfrihet, forståelig nok, blitt begrenset.
Nåde gikk på scenen 02:00 siste festivaldag. Dette er supertrommis Olaf Olsen og keyboardist Zabina Davari sin orgelduo. Førstnevnte spiller i Bigbang og er tilknyttet progbandene Motorpsycho og Needlepoint, samt Todd Terje sitt smått legendariske liveband. Inspirert blant annet av Miles Davis på sitt mest rusbefengte, og ifølge deres eget presseskriv, legendariske protoelektroniske Silver Apples, ble det disket opp het og fet støyjazz. En kvinne i gjennomsiktig nettingdrakt danset på scenen sammen med duoen [dette avsnittet er dessverre, fra redaksjonens side, unndratt offentligheten grunnet hentydninger til konspirasjonsteorier om Kennedy-mordet].
Ekstatiske etter kveldens siste konsert, skred jeg og Vikingen ut på Studiobalkongen. Full og smittet av rocken, gikk Vikingen på nytt berserk. Brølende begynte mannen å synge «Born To Be Wild» – Steppenwolf-låten, kanskje mest kjent som signaturlåten til filmklassikeren Easy Rider. Løpende rundt på balkongen, henvendte han seg til hver og en av de gjenværende festivaldeltakerne, i et forsøk på å starte allsang. Jeg forsøkte å roe gemyttene og unnskyldte min venns oppførsel overfor folkemengden. Innstendig ba jeg Vikingen stoppe, men mine formaninger bidro til null og niks. Et nytt forsøk på allsang, denne gangen AC/DC med "It's A Long Way To The Top (If You Wanna Rock’n Roll)". Gud være med meg, hvilken angstgivende seanse.
Heldigvis krysset timeglasset 03:30 midt i bruduljene. En hær av PCM-vakter tvang seg fram, voldelige, frustrerte og sinte over publikums uvilje mot å dra. Jeg var fullstendig overbevist om at vekterne skjulte tungt ladde maskinpistoler under uniformen. Situasjonen var kritisk. Svetten rant fra pannen og inn i øynene. Hendene ble klamme. Jeg ropte på Vikingen: «De er mordere, løp, vi må løpe, Sindre, Frida, hvor er dere?». Divisjon Toten – forskrekket av min panikk, men raskt overbevist om den overhengende faren – flyktet sammen med meg og Vikingen. Vi løp ned vindeltrappen ut mot gaten. Vekk fra det som åpenbart kom til å ende som en massakre av de gjenværende festivaldeltagerne. Vi dyttet oss forbi de lumske PCM-trollene, ut i soloppgangen, klare for nye eventyr. Av hensyn til Hook-redaksjonens ønsker, og for å trygge min egen og andres rettssikkerhet, utgår dessverre videre beskrivelser av gruppens aktiviteter. Dermed lar jeg Herman utbrodere sakens videre gang.
6.2 Hermans forsvarstale og manifest
Herman Østby
Roten til alt ondt ligger forbi vår forståelse av verdensbildet. Om hvem som skal skytes og hvem som skal kuttes opp. Akk, la meg komme til orde, herr Tor Magnus Carolingus!
Enkelte av kveldens vibrasjoner gav inntrykket av et inferno av fullstendig helvete. Satans sjarm kunne ikke smigre meg lenge nok til å være ute blant demonene! Så derfor la jeg meg! Først og fremst fordi klubben blomstret i det fjerne mens sjamanen og skallehodene gaulet. Dead Skeletons hadde ikke skylden for at jeg ble utmattet. Dette var spennende krautrock. Bandet, som hadde sporet av i en av de lengste lydprøvene festivalen kunne by på, sugde oss inn i de islandske fargene og leverte suggererende mantraer (anbefaler å bare høre på plata Dead Magick). Slik tolket Vikingen Dead Skeletons: «Krauta sjamanistisk psykedelisk rockemusikk, à la Lyse Netter 2025». Det var ingen blomster lenger. Alt var blitt kjøttetende planter.
Jeg orket ikke mer rock i ørene. Jeg dro (mest sannsynlig sammen med Vikingen) mot dansegulvet på House of Foundation. I stillheten og roen lot vi gulvet åpne seg opp. Og plutselig var det paradis! Unge og eldre i en harmoni av renskurte gulvspasmer! Dansegulvet spiser opp en som er ute av vibrasjonenes fuktige kroppsvæsker, og det skal sies at jeg muligens var ute av form. Da blir det å trekke frem triksene, esset i ermet som skaper yangen til min yin: solbrillene. Kraften var overveldende, og Vikingen ble med på Solbrilledansen. Til og med Tor Magnus ble med til slutt. Det var som om vi hadde vind i seilene, og musikken til André Bratten og Alan McGee holdt koken gående i galaktiske melkepletter av lys, og feberstrømninger av Nintendo DS-DJ-er.
Nå steg nattetimene oppover på hverandres rygger, og tæringen krevde sin lott. Beina mine skalv. Og alt virket plutselig irriterende. Jeg var ikke lenger i flytsonen, og begynte å styre langsomt mot Byneset, hvor folk spurte oss om alle slags mulige narkotiske godtebiter. På andre siden av rommet strømmet menn med langt hår, uten sko og med sensuelle hofter som skremte livskiten ut av mine egne patetiske perspektiver. House of Foundation er vakkert når folket strømmer inn i makrellstimen, men jeg var ikke i modus for å følge den, og forlot derfor åstedet.
Endelig hjemme. Airbnb-en var vakkert innredet som vanlig. Uten egg og konjakksøl. Uten sæd og morgenbrøl. Da kan Ole Lukkøye stryke meg langsomt over hele kroppen, slik at jeg flyter inn i søvnen…
Etterord
(Tross alt…)
Vi vil uansett si…
Tusen takk Lyse Netter og Møllebyen!
Vi gleder oss til neste gang…
Og når den gangen kommer er vi fremtidens mennesker. Selvsikre fra topp til tå, fra øre til rektum. Følgelig skal vi vel være en smule mindre skrullete.
Men hvilken moro er det i det, da?
