TACOBITCH - Every other human is a dog killer

AV: Herman Østby

TACOBITCH 

 Every other human is a dog killer

 // ELLER HVORDAN Å FÅ MUSIKK TIL Å LÅTE FARLIG ☠︎︎ ☠︎︎ ☠︎︎

Spill av: «Smacked», 00:

«Don’t want to go on, but I go wah wah wi wi bam … » 

Første låt i ørene - lyden av tekno-hydro-denging på avstand - romklang … 

«Don’t want to stand, but I go za za za, bopopo, zomm… » 

Visvas-oppkast fortsetter - Harde breakbeats - kornete, kritthvite, støyhugg! 

Spill av: «Sweeped», 00:51-01:21, og videre

Vi lever i ukreative tider; råskapen er borte! Alt er dritt – nærmer vi oss det neste sammenbruddet? Hva skjedde med skammen? Hvorfor lar vi Nicolai Tangen mene noe om musikk? Dette er menneskene som representerer den kommende bølgen av idioti som kommer til å prege kritiske tankesett, samt kunstneriske idealer: KI-gudene, slå meg ned! … du kan også bare trekke ut stikkontaktene til alle som sitter med fettete fingre og taster uavlatelig … kjeppjag dem mot konsertlokalet! 

Kjeppjag dem mot Tacobitch! 

Du kjenner vel røverhistorier om liveopptredenene deres? Om ikke så vil jeg bare legge til et bilde for å forklare hva du kan oppleve:

Foto: Tacobitch.

Pissa vi på deg?  

Det beste er om du drar for å oppleve det live! 

«Techno delivered as a rock band» 

Tacobitch? Kort, kort fortalt: et kunstnerisk kollektiv bestående av musikere, scenekunstnere, ikledd syrete, hurtigmat-maskott-kostymer, som holder det skummelt, spedalsk, syrete, men først og fremst uavlatelig vederstyggelig. Siden debuten i 2019 på ByLarm har de spredd genene sine gjennom hud, tinnitus, eller fysiske formater. To EP-er, samt en plate fra 2024. Det er ikke så mye mer å si.

Du bør være sjalu på de som har sett disse maskerte, tekno-lasaronene live. Men! Merk deg! Dette er ikke en liveplate! Og bandet gir oss to tomme hender, slik at vi kan grise til et lerret (sammen <3). I denne anmeldelsen skal det meisles opp et bilde på det som kan regnes som råskap = animalisme, grovleik, obskønhet … osv.  

Her er det electro-Industrial, Digital Hardcore, Tom & Jerry og kompromissløse samples fra både populærkulturen og upopulærkulturen. Låtene er fengende, men først og fremst intense.  

Spill av: «Dardan» 01:00-01:30.

Låtskrivingen har også blitt mer konsentrert mot et enda mer skarpere lydbildet enn fra RATMODE (2024). Lydene og lydbildet er mindre tekstbasert, slik at samples, lyder og støy tar mer av plassen i rommet (f.eks. «Everybody» 01:15-01:30, der kattehyl, Alvin & gjengen-dysenteri, laserpistol og metalliske klanger lager et deilig lurveleven). Unntaket er den mer rockete «Stuffed», og den kaotiske «Kicked». Tidligere har ikke Tacobitch vert de sterkeste på tekst og sang når det kommer til tanke innhold og mening. Det er kanskje derfor de forsøker å bryte ned den betydningen av tekst. Det kommer frem med bruken av en tydelig norwenglish-twang. Uttrykksmåten gir et rom til å bryte innholdet, ettersom mixtapen fokuserer på samspillet mellom det ekstreme og banale (?): «I’m running through the edges so I can see better» («Stuffed»).

Spill av: «Kicked» 07:35-08:00.

Musikaliteten er ikke til å undervurdere. Det veksles mellom knallharde nakkebrytere, eller fengende bassgyngere. Jeg føler også at muligens albumet / mixtapen Every other human is a dog killer er en utgivelse som er i musikkbransjen , så å si logisk; en samling låter utgitt på den meste banale måten med strømmetjenester, og derav blir det utilgjengelige gjort tilgjengelig. Derav er det kanskje ulogisk at Tacobitch gir den ut? Hvorfor ikke kombinere det intense og det absurde i et nytt format? Dette er fordi gruppen også valgte å trekke tilbake musikken fra søledammen av en strømmeplattform Spotify. Nå er det på vei tilbake;

kanskje da kan strømmingen ta slutt og nye mediaalternativer åpne opp for musikken? 

Fordi hva nytt kan gruppen legge på bordet? Hva har ikke blitt gjort fra før? Tacobitch kan fort havne i kategorien av «quirky»/performative-sær, slik som Aurora og Pushwagnergruppen: den førstnevnte er sær på en alminnelig måte; du kjenner kanskje en person som skryter om sin egen særhet, men bruker egentlig bare fargerike klær, eller har et godt ordforråd, den andre markedsfører seg som noe ekstremt merkverdig, men spiller egentlig bare punkmusikk. Det er lite eksperimentering, få innovative måter de reklamerer på, spiller inn musikken på eller på noen som helst måte bryter rammer.

Utfordringen er ikke å markedsføre seg som noe ekstremt. Ethvert nabobarn i Gvarv-kommune kan lage noisekassetter med bilde av avkappede hoder på og gå med frikeruniform. Men om den kasetten egentlig bare er det samme som før i samme uniform, eller om den faktisk bærer med seg monstrøse endringer er verdt å bemerke seg, om du eventuelt skulle skryte videre til vennene dine om den syfillisbefengte-råte-plata du fant på gjenvinningsanlegget i Sandnes. 

Plata er ikke bare absurd, brutal, men veier også opp det sære; tittelen bærer preg av å sjokkere, men ikke med de typiske voldelige, seksuelle klisjeene. Den er frisk, og kan være voldsom i lyduttrykket, og derfor kan det å trekke seg ut av Spotify åpne opp for at undergrunnen kanskje får litt mer blod på tann for denne musikken? Gruppen har ikke en massiv følgerskare, men den har fått mye oppmerksomhet, og har ikke vært noe mindre sprøstekt.

Det er ikke noe nytt å markedsføre seg selv som noe ekstremt i det norske musikklandskapet, eller sært; konkurransen om det spedalske, absurde, eller det spinnville har røtter fra 80-tallet, og har ikke blitt mindre. Jeg ville selv sagt at i dag kan du være musikalsk gal, og likevel få støtte fra kulturfondet. Frijazz, støy og samtidsmusikk (Ratkje og Marhaug), gravlund-synthpop (Trist pike), industriell (Munch), og eller musikk som er så fæl at den spilles på radioen (Ruben) (for nevne noen få). Alt dette mangfoldet av øreverk gjør det norske musikklandskapet til noe annet enn det som Norge egentlig består av: fascist-minusvarianter fra Stortinget, betongbyer fra sør til nord, Djengis-Khan-oppførsel i militæret, KI-sentre for masseproduksjon av barneporno i Telemark, massedysleksi, eller loppebefengt sjømat. Tacobitch er en primitiv, rå løsning mot antiintellektualisme, red-flag, og pretensiøs-begrepet som flenges på de som er musikkinteressert, til forskjell fra de som liker musikk, men er så fin i nesa at de har latt mangfoldet i musikklandskapet krepere.^1

Gud bedre, dette er et av de få eksemplene på at Norge har fått blod på tann for Machinegirl, hard-techno-musikk, men her er det en ting som jeg håper disse tar med seg videre: potensialet for å gi ut alle slags mulige sære formateringer av musikken. Med tanke på at musikken er i høy grad tilknyttet det visuelle, så kan ikke dette første kvalitetssteget, da være et steg mot den neste plata der alt utgis på Blu-Ray? Eller i et fucka VR-format? Kanskje til og med CD-ROM, eller en hjemmesnekra nettside som du kunne få en kode på konserten for å få muligheten til å lytte til musikken? Musikken til Tacobitch sementerer i oss den animalske frykten som blir ervervet daglig; det at vi tar livet av alle de nyankomne, nysgjerrige, firbente vennene som du aldri har møtt; alle de hundene som bjeffer i en annen toneart som møter de kjedsommelige, brutale, eller først fremst, menneskelige hundedrapene.

1:  (les «Når musikksmaken blir et skjellsord», UD, eller «NRK: I harmoni med samtiden», i Ballade - begge er meningsytringer som oppfordrer til sensur av meningsytringer, samt å legge lokk på aktuell kritikk [avsporing!]).