Hook dekker Lyse Netter 2026:
En kaleidoskopisk beretning om en vital festival i et kulturelt ørkenlandskap
“Uggabugga”
“Uggabugga- Ummagumma- Uggabugga-dildo dada fabrikata-uggabugga”
Gonzojournalistikkens forfall gjennom essayistiske innfall, personlige anekdoter og andre digresjoner.
[For amatøren, den nye leser, dyslektikeren, pragmatikeren, flegmatikeren og lathansen, de sinnslidende og sinnssyke eller de som i sjel er friske, fri for bekymring, og lever i tankeløs harmoni, anbefaler vi å starte fra og med neste kapittel.
Om du derimot ikke her helt i vater og føler deg et sted mellom funksjonsfrisk og funksjonsnedsatt, har falt mellom to stoler, har to sokker i forskjellige farger, eller befinner deg politisk et sted mellom ytterste høyre- og venstreakse, anbefaler vi, for å forstå vår ide, vårt budskap og oppdrag, å lese vår introduksjon, full av pseudoakademisk pisspreik og annet rør, men med et budskap som er viktig for oss å videreformidle.]
Forord.
Hei og velkommen til Hook sin dekning av Lyse Netter 2026. Fjorårets festival satte dype merker, både fysisk og mentalt, og jeg må medgi at årets versjoner av oss (Herman og Tor Magnus) fortsatt er preget i hjerne og kropp av fjorårets bruduljer. I år klarte vi derfor ikke å gli like brautende, tankeløst og uanstendig inn i årets fest-i-val. Derimot er minnet klarere selv om våre inntrykk var forsterket av en øl i hvert bein, noen ganger begge armer, men uten å kortslutte hver eneste hjernecelle slik som under tidligere års eventyrligheter. Dermed er det klart for en mer dypsindig artikkel om en av Norges mest vitale festivaler. Vi fikk en god dose psykedelisk- og progressiv jazz/rock, et forrykende og etterlengtet comeback, en stor kontrovers, elektronisk krigføring på dansegulvet og gode samtaler, friske møter og kanskje noen nye vennskap? På grunn av opplevelsens natur, og erkjennelsen av opplevelsens iboende ubeskrivelighet, og de synsinntrykk, tankerekker, samt spirituelle opplevelser som er en del av eksistensen, kan de ikke nedskrives eller gjenerindres som annet enn ett fantombilde. Dermed kan vi kun gjengi en blek erindring av det vi har opplevd gjennom språket. Vår beskrivelse av Lyse Netter 2025 bar preg av våre sinns subjektive opplevelse, spirituelle inntrykk, desillusjonerte betraktninger og vrangforestillinger i full bravur hvor djevelen kanskje hadde en finger med i spillet. I år var ikke Satans nærvær i oss til å føle på. Kanskje gjemte Grutte Gråskjegg seg bak en stein, eller langt bak i sinnet, og ventet på en viltrere utgave av festivalen eller oss? Eller kanskje Beelzebub har valgt en annen vert for sine syke påfunn, ett forstyrrende element, et ekko fra fortiden, en jævel som pirker i våre ører og sjeler og synger “i am a-n antichrist-a […]”.
Som følge av det som tidligere ble antydet, har vi i år valgt å gjengi festivalen annerledes enn fjoråret. I fjor forsøkte vi å følge den sedvanlige festivaldekningens form, men endte med å fullstendig tilintetgjøre anmeldelsessjangeren. Derfor, og for å la vårt indre liv ligge skjult slik det burde, velger vi i årets dekning av Lyse Netter å gi dere noen øyeblikksbilder fra festivalen, som perler på en snor, men uten et snøre…
(som et supplement til denne artikkelen kan fjorårets mastodont Frykt og avsky i moss anbefales)
-Tor Magnus Lund
- Espresso House, Sigrid Undsets Plass, Lillehammer, 21.06.2026, kl.17:20
Lyse Netter?
Tor Magnus Lund
En Stockflets på Grünerløkka, Oslo, 25.06.2026, kl.15:17.
Lyse Netter er en festival som i stor grad er til på grunn av musikeren og innflyttet mossing Emil Nikolaisen, som er bror, fetter, og i familie med et stort antall markante musikere i vårt vide, tynt befolkede og korthårete land. Det har vært varierende legende-, underground-, og norsk representasjonsfaktor gjennom de forskjellige iterasjonene av Lyse Netter, men alltid med fokus på å booke annerledes enn de fleste andre festivaler i landet. Et høydepunkt for meg var nok festivalen i 2023, med Brian Jonestown Massacre og krautrockbandet Faust som headlinere. Senere år har også vært fulle av gode musikalske opplevelser, selv det som skulle bli en nedstrippet versjon av festivalen i fjor, på grunn av trang økonomi, kalt Skamlyse Netter, ble til slutt omtrent like omfattende som tidligere år, da med mer skam enn vanlig for undertegnede.
Lyse Netter er et friskt pust, en festival som viser at det fortsatt finnes gnister av vitalitet på Sør-Østlandet, en region preget av særdeles lite musikalsk-kulturell virksomhet av høy kvalitet utenfor Oslo-gryta. Siden vi ikke har mange bortgjemte fjorder på Østlandet er det dessverre få friluftsfestivaler med hulerave og hjemmesnekret utedass, med sære bookinger og slampoesi. Vi har ingen stor natur hvor fjellet kan fylles med turkledde publikummere klare for teltsex og midnattsrave slik som fjelldalene som grenser til vårt stakkarslige flatland. Her finner man mest Kygo-fiserte festivaler og platte, gubbete, grånende rockebordell med fotball-VM som headliner. Det er jo jazz og blues av ypperste merke både på Kongsberg Jazz- og Notodden Bluesfestival, men der er det alltid plass til litt Kygo og Alan Walker eller Postgirobygget og Soppgirobygget.
I år var Lyse Netter preget av noen større norske artister, men fortsatt innenfor det litt sære spekteret, det var progressive Motorpsycho med Kjetil Møster, flyplassmusikk med Kåre and The Cavemen, DJ-sett med Røyksopp og Q and A med Pønkepioneren John Lydon (Johnny Rotten). Av særere og mer eksperimentelle innslag var det Motorsykkel-punk med Brainburn Gbd (se fjorårets anmeldelse), elektronisk “uggabugga” saksofonjam med Dr. Erik & Beglomeg, vill Born To Run-aktig Agnarmyklepunk med Villskudd, og neandertal-teknologisk støyrock med Syringe Countermarch. Om noen trengte å roe litt ned etter gårsdagens fest eller meditere seg inn i festivalnirvana, var det nesten kontinuerlig ambientfremføringer på miniscenen Hvitsten Salong på lørdagen. Festivalen tiltrekker seg derfor få krek og krapyler i poloskjorte, med hvite nesetipper og cavasøl på hvite linbukser. Her er antagelig den største ansamling av frikere, frisjeler, punkere og hippier utenfor ring 3, i vårt sjelløse, småborgerlige og døende Østland, der så mange av oss bor, men ikke vet hvorfor vi tilhører, som spiser sin ungdom og driter dem ut som gråhårede golemer, mens lidenskapen og ungdommeligheten sakte forsvinner i samtaler om vær, renovering av bad eller kjøkken og andre hverdagslige banaliteter, samt konflikter innenfor den lokale ungdommens fotballkrets. Og herved må vi videre til våre små perler før digresjonene tar all plass i hjerneråten til våre kjære lesere.
FOTO: Haaken Gjermundsen
«Mange av oss skammer oss over lurvete klær og loslitte møbler. Det ville vært bedre om vi skammet oss over lurvete tanker og loslitt livssyn» - Albert Einstein.
Reisen fra Sør-Norske torturkammer til Frikernes Las-Vegas.
Herman Østby
12.06. Avreise: Sandefjord kl. 15:00.
Hvordan sette seg inn i en visjon av det som skjedde forrige gang? Åpenbart holder min kompanjong seg i samme åndsnærvær som i fjor ; å skrive en festivalanmeldelse er som å meisle en do ut av hardplast. Vi vil ikke gjenta oss selv enda engang… Vi holder oss for gode for simple beskrivelser, men skal ikke overrumple deg! … I alle fall ikke før neste års anmeldelse blir en samlebok!!! (?)
I likhet med gravsteinene som ruger i hver mosegrodde by, så begynte jeg på et lite arrangement for å feire den nylig avdøde Dag Solstad. Avdukningen av en tarvelig liten Disney-utstilling for å feire en kompleks, vrang stabeis med glimt i øyet og gode drikkevaner gav ikke mersmak. For å strø salt i såret, så snakket de om at de ikke kunne servere vin, og måtte ty til eplemost! Det var som å banne i kirken! Fytti helvete! Jeg trasket gjennom grålysningen av en ellers forpult nazistby og ønsket meg vekk til Moss – Rock-City! Vår egen dekadente, 1930-tallets fristat i potetlandet Norge, en miniatyr av Berlin, New York eller Paris! Råskapens tiår har bare startet! Avsted mot lukta! Stanken er fabelaktig! (R.I.P).
Avsted! Avsted! Jazzmannen og hans Rock n’ Roll-bestemor tok meg under vingene, og nå befant vi oss på Bastøyferga med varmt i kroppen og lefse i kjeften på vei mot den revolusjonære folkerepublikken Moss.
Møster!
Kl.19.30.
Tor Magnus Lund
FIKA, Sigrid Undsets plass,Lillehammer, 21.07.2026, kl.14:43
Den første konserten vi rakk å overvære var med saksofonisten Kjetil Møster og hans kompanjonger, trommis Kenneth Kapstad, gitarist Hans Magnus (Snah) Ryan og bassist Nikolai Hængsle, som sammen danner kvartetten Møster! En ordentlig bande med noen av Norges beste musikere. Det er nesten kriminelt! Gruppen spiller powerjazz med mye pomp og lite prakt. Det er nærmere Miles Davis «Bitches Brew» enn snill og sviskete fusionjazz. Her er det ikke mange rare akkorder eller overdrevent fokus på ukreative og parodiske eksempler på skjeve taktarter. De griper heller tak i rockefoten og slenger lytteren 8 engelske mil opp mot himmelriket. De har noen gode album, spesielt When You Cut into the Present fra 2015. På Lyse Netter fikk vi derimot høre en ny plate som gruppen gir ut til høsten. Det som traff oss var hard og groovy ørkenjazzrock. Det var riff og raff, felles improvisasjon, skrikesaksofon, sleggegitar og brumblebass. Trommegroovene lå som en virvelvind under tunge rockebrøl og jazzete melodier. De soniske energiene dro meg opp mot stratosfæren. Jeg fikk akutt restless-leg, arm-, hode-, kne- og tå-syndrom, mens sinnet var i skyene og lyden fylte meg med musikkens mana. Konserten varte i 30-40 minutter hvor musikken beveget seg full av nyanser, fra rolige seksjoner, bakpå som et marijuanarøykende dovendyr, til seksjoner hvor motorsykkelbass og sverdfiskgitarer spiddet tilhøreren inn i religiøs ekstase.
[Smerte er i mange religioner, som for eksempel bevegelser innenfor katolsk kristendom og jainisme eller præriestammen siouxenes soldans, en viktig del av trosutøvelsen. Av egen erfaring burde også en musikalsk utviklet person venne seg til å nyte dissonanser og uvante forstyrrende frekvenser, samt annen støy før en kan omfavne hele det store musikalske universet som omgir oss. Ergo sum, for å nyte musikk i hele sitt spenn og bredde er smerten også noe som må læres å nyte.]
FOTO: Haaken Gjermundsen
Hjerneråte og utkastern.
Klokka 20:15
Herman Østby
Alle var gode i gassen! Syrejazz med Motorpscyho-bluesballs-stonerrock! Det var ypperlig, til tross for at værgudene hadde vendt ryggen til oss! Vi fikk blod på tann, mer rock i ræva, takk! Neste ble de samme traverne som spilte sist gang: Brain Burn GGB; svenske lærdemoner som ikke sparte på Motorhead-riffene, slik som sist gang. Born to be … men den råkule vokalisten går av, og … dæven de trekker jo frem sjølvaste Jan Eggum (lookalike). Det var ingen mor tilbake. Eggumklonen skrek ufullstendig (eksempelet her på en full kis), og la til noen velvalgte ord rett etterpå: «Everybody, shut the fuck up», etterfulgt av «Take down everything, I want only drum! Shut the fuck up!», og det ble stille. Drukkenskapen har gjort svensken full, og Eggum lot stillheten senke seg på denne snodige punkkonserten. Ingen kjære Motormor. Ingen vei tilbake …
FOTO: Bildet er av vokalisten som ikke var full. Haaken Gjermundsen.
Klokka. 21:25.
Etterpå befant jeg meg sammen med gamle venner. Kodiljen tok en pust i bakken på House of Foundation, før regnet kunne gjøre oss bløte som sandsekker i Lillehammer-flommen for 3 år siden. Kåre and the Cavemen var kult, men jeg var våt, kald og tørst, så vi fikk lempet i oss noen enheter, mens praten gikk løst og fast som følelsen av matforgiftning (men på en god måte (?)). Inne på denne lekkerbiskenen av en kafé, funderte jeg over at organiseringen i år var enda bedre enn forrige gang (året før det, og året før det). Konsertene gikk unna i en skikkelig fei, uten like mye dødtid som forrige gang. Til slutt gikk samtalen over i kunst, anbefalinger og kondolanser til David Hockney, samt noen artige krusseduller:
Illustrasjoner: Kunstnerparet.
Klokka (snart) 00:05.
Du husker at jeg skrev i forrige avsnitt om festivalens profesjonalitet? Ja, jeg fikk oppleve det på egen hånd. Jeg skulle vandre litt rundt i festivalens vakre omgivelser. Brolagte gater som bugner i et smørbrød av gamle fabrikkbygninger, med frikere i alle former og fasonger. I det jeg vandret ut av House of Foundation, tok en venn meg på skuldrene, skravlet om lønningene som en nyutdannet lektor får i sin hule favn og andre absurde pengesnakkerier, før han førte meg til ølkøen der en haug med lekre, råtne rovdyr siklet over hvetebrusen. Jeg reagerte som alle andre; jeg bruh-etbakover. En vekter tok meg i mot, og så på meg med blanke øyne: «Du er vel litt full. Du burde kanskje dra hjem». Hjertet banket, og jeg tydde til sympatier: «Jeg har ikke drukket så mye. Det gjaldt først og fremst at vennen min tok til å fortelle meg om hvor mye penger han tjente. Jeg tok bare til å reagere. Jeg beklager». Jeg svettet. Jeg var ikke full! Jeg var på et viktig oppdrag. Jeg satt i saksa! Først Lennon, så Kennedy, og nå er det jeg som skal få kulen i brystet, eller pannen. Jeg var en fullstendig lamslått paddefrik; ingen vei å gå enn å koke i den trykkende skammen av å bli kastet ut av Norges beste festival. Hva skulle jeg gjøre? Ty til å vaske skoene, rommet hans, kardongene hans, eller gå med halen mellom beina?
Illustrasjon: Kunsterparet.
«Du får bli, men du må bare drikke vann og holde deg ordentlig», svarte han og klappet meg på skuldra. Skytsengelen hadde reddet meg! Jeg var fri og frank. Derfor må du huske på å ikke gjøre en ironisk gestikulerende bevegelse på Lyse Netter! Digresjonen er over! Og krusedullen til min kompanjong kan forklare hva som var det neste på programmet:
Illustrasjon: Tor Magnus Lund.
Dr. Erik
Klokka: 00:05
Tor Magnus Lund
W.B Samson, Egertorget, Oslo, 03.07.2026, kl.17:40
Nå kommer endelig en utfyllende musikkomtale av fredagens høydepunkt, konserten som jeg personlig hadde gledet meg mest til på forhånd: Dr. Erik sitt comeback sammen med Beglomeg som backingband. Undergrunnshelten sin første konsert på over et tiår. Og om du ikke har hørt om vår kjære doktor fra før: hovedpersonen er mest kjent for househiten/landeplagen «Det eneste jeg vil er å ha det fett» fra 1997, som har forstyrret norske dansegulv med jevne mellomrom siden, enten gjennom rølpete remixer, som journalistene av prinsipielt grunnlag nekter å promotere, eller Lars Vaular sin «fett». Men de som vet og føler de riktige vibrasjonene, har møtt låten i den originale singelversjonen på diverse dansegulv og gjennom etterdønningene i hjernebarken påfølgende morgener/formiddager. Utenom denne hiten har Dr. Erik en meget obskur musikkarriere på 1990-tallet, med blant annet det som kan regnes som en av Norges første gangsterraplåter «jeg røyker bønner», og diverse elektronikautgivelser i diverse grupperinger i diverse undersjangere, samt Nemlig Hemmelig og Master Ov Møh, grupper hvis musikk ligger fortapt i den analoge tidsalder. Sist gang Dr. Erik spilte live for over 10 år siden, ryktes det at han sendte løsemiddel mot publikum med vifte. Ut fra hva du blir fortalt, høres ikke dette ut som et interessant skue? Hva skulle konserten denne gangen innebære? Ble det elektronika eller kanskje hiphop? Kom vi til å utsettes for en ulykke, bli kjørt med ambulanse til nærmeste sykehus eller oppleve egodød i teknologisk nirvana?
Og vi, hovedpersonene i denne historien, hadde før Dr. Erik sin konsert, satt oss ned på House of Foundation, der Dr. Erik hadde blitt henvist for å gi plass til Vilde Tuv på hovedscenen. Milde måne, dette var jo et kulturhistorisk signifikant øyeblikk, et mulig minne for livet. Med all respekt til Vilde Tuv, men denne scenen var for liten for en hendelse av et slikt kaliber. Lyse Netter: her må jeg rette min eneste kritikk! Derfor var vi tidlig ute, cirka en og en halv time før konsertstart. Og mens Beglomeg rigget opp trommer, bass, synth og saksofon, forsvant gradvis stoler og bord fram til vi ble henført til dansegulvet. Og lokalet fylte seg opp. Vi telte ned 45- 30 -15-minutter mens danseføttene ble urolige. Pulsen steg, snart var det klart for programmets mest obskøne konsert. Dr. Erik, Norges skjulte skatt som, med en platekontrakt fra Virgin Records i hende, forsvant ut i marka og aldri fulgte opp suksessen, men som nå gjenoppstod med fullt band. Men hva skulle egentlig oppføres?
Så entret doktoren scenen med et lurt smil, ikledd bøttehatt og en onomatopoetikon-prydet genser. Bandet begynte å spille. Bassen la seg på en tone, mens den oppmerksomme lytter forstod, det var den første tonen i basslinjen til «det eneste jeg vil er å ha det fett». Og doktoren så på publikum, “uggabugga” sa han i rytmen til musikken, «uggabugga» om igjen og om igjen, et mantra som fortsatte hele konserten, og av med genseren, av med t-skjorte, der stod kongen av anledningen i baris, og han løp rundt på scenen mens han fortsatt ropte inn i mikrofonen “uggabugga, uggabugga”. Og du kjære leser, kanskje du tenker at “dette høres utrolig rart ut". Hvordan kan en konsert med en mann som sier monotont “uggabugga” i 45 minutter mens bandet vamper på en tone – to toner, tre toner – være bra? "Blir det ikke kjedelig?”. Og hva følte jeg, tenkte jeg? I starten var det min indre skeptiker som tok meg, det gjorde meg urolig, det utfordret meg, enten stod vi på kanten av stupet, eller så stod vi ovenfor en slags opprykkelse, skulle vi nærme oss himmelriket eller ble dette et monotont helvete. Men her må det også forstås, monotonien er jo et viktig konsept i dansemusikken: man må føle lydbølgene strømme gjennom kroppen og riste i seg. Da kan ikke tonene forandre seg for mye. Rytmen må også holdes konstant, fordi ellers blir vibrasjonene forstyrret. Beaten må føles, ikke bare høres. Og danseføttene begynte å bevege seg. “Uggabugga”, vi var tilbake i steinalderen, vi danset til trommene rundt leirbålet og i huler, rundt sivilisasjonens grunnstener i Göbekli Tepe og omkring megalitter, gjennom de første 150.000 år av menneskehetens historie, der ingen skrift fantes. Men vi hadde fløyter, trommer, stemme, melodi og rytme, og vi hadde dansen. Saksofonen spilte korte licks og melodier, synthen ladet opp til noe stort, og mens trommene holdt konstanten, gikk bassen fra en tone til to toner til tre toner, og alle i publikum forstod, vi nærmet oss raptus, mens Dr. Erikpirket oss i dyrehjernen, reptilhjernen, amygdala, “uggabugga», «uggabugga”.
Og så kom øyeblikket alle ventet på. Den fjerde tonen i bassen. Den som gjør opplevelsen komplett. Du-du-dududu-Du-du-dududu-Du-du-dududu. Og «det eneste jeg vil er å ha det fett», samplet, fløt ut av høyttalerne mens Dr. Erik fortsatte med sin “uggabugga”. Rett opp med hundre mobiler. Mange i publikum levde tydeligvis ikke i nuet, de lever for å i fremtiden vise sine venner og følgere et blekt speil av et øyeblikk i fortiden, en ufullstendig erindring gjenfortalt gjennom komprimerte signaler og knuste mobilskjermer. Med ett ble jeg dratt tilbake til vår teknologiske tidsalder. Det var et rent digimareritt. Og jeg forstod at vibrasjonene traff mindreparten av publikum. Trolldommen slapp meg, magien var forsvunnet. Dr. Erik sto der i publikums blanke blikk som fastfryst i fortiden, mens for noen av oss er han en original i utvikling, en mann i her og nå-øyeblikket, formidleren av en fantastisk skrudd og rar opplevelse, som fortsatt vibrerer i undertegnede og hans makker den dag i dag.
Lenker til Dr. Eriks kjente omdømme.
Jeg røyker bønner: Dr. Erik - Jeg røyker bønner
Det eneste jeg vil er å ha det fett Det eneste jeg vil er å ha det fett (Radio Mix)
«Når jeg ser tilbake på mine to år ved akademiet, kan jeg fullstendig reservasjonsløst si at jeg ikke lærte stort. Det lille jeg lærte eller erfarte i løpet av denne tiden, kom i hovedsak fra mine venner, og fra de bøkene og bildene jeg selv klarte å finne fram til» - George Grosz.
«Den satt i knollen!»
13.06. Moss. Klokka 11.
Herman Østby
Dagen derpå grydde med hodepine. Det var vel ikke slik at jeg sa noe fælt? Kanskje noen lugubre skjellsord? Ja, jeg sparer ikke på kruttet. Min kompanjong var da vill i språket, men jeg vil ikke unnskylde hans beskjeftigelser eller skavanker. Han er da heller original, men lot vi oss forføre av villskapen? En smule? Men vi holdt oss profesjonelle? Og jeg deler jo tross alt seng med vennene mine. Tre store villmenn i en køyeseng, så vi har fått blottlagt oss for hele galleriet. Jeg var da fryktelig redd for å skrive noe dårlig. Husker du ikke de fæle særstilene du skrev? … Det var rot i leiligheten med pølsepapir, Takis, sjokolader, sure sko og … Bank, bank, sa hodet mitt. Vann, vann! Jeg velger selv å hoppe over de pikante detaljene angående morgenrutinen: meg og en venn (som vi kaller Vikingen) befant oss på restaurant!
Fast føde inn mens kaffeolja smurte gulpemuskelen, og vi diskuterte disse dommedagstruende tider med både KI, FrP-reisning, og fremtidige generasjoner med analfabeter både innenfor generelle egenskaper som skriving og lesing, og kulturelle og empatiske sympatier. Hvorvidt det private næringslivet vil være vitamininnsprøytningen til sin egen dødsdom om ultrakommersialiserte, pornografiske, sukkerholdige, fargerike opiater som kalles sosiale medier, eller med andre ord underholdningsbransjen, så ble det opp til oss avdankede hippier, å løse noe så flåsete som dette ekle landet med voldtekstmenn på Stortinget og utdannede mennesker som ikke tror på forskningen som tyder på dommedagen for alt liv. Lukten av kaffe var øredøvende, og tanken på at vi skulle gjøre noe som helst politisk i dette øyeblikket gjorde meg kvalm, nærmest så syk at det minnet meg om den gangen jeg blei krakrilsk når jeg hørte «Har en drøm» av Jørn Hoel fra den Wam og Vennerød-filmen. Hva nå? Jeg skal ikke gjøre noe for å redde noen, med unntak om det skjer gjennom tekstens kraft, så det betyr at vi måtte tilbake til festivalområdet for å høste flere frukter!
Klokka 14-ish.
Folk var våkne, bakfulle, ikledd beret, sol og trøtte tryner; sola dukker opp og smilene steg fram fra rynker og rødsprengte øyne. Dagen startet ved at Truls spilte lekker synthpop (lytteeksempelet med lenken). Men hvor lenge kunne vi holde det sukkersøt og bedagelig? Tross alt så var det bare å sanke inn noen frukter av vulgaritet som kunne skape saftige overskrifter; ingen sympati for djevelen eller Schibsted-banden. Vi tok beina fatt mot Syringe og Countermarch.
Et spørsmål som alltid dukker opp i kjøttskrotten min, er hvor Emil Nikolaisen finner disse bandene. Kjenner han alle? Hvor mange timer kan dette mennesket og gjengen rundt ha disponibelt på å sikre seg de særeste, merkverdigste bookingene? Ordet som passer er kanskje «nefilim»; frafalne kjemper av ukjente musikalske opprinnelser, eller snarere halvguder. Jeg tøyer kanskje strikken?
Countermarch og bandet Syringe tok tak i oss med svart lær, hoftesvingninger, og støyete rocke-landskaper, men som et basketak fra fortiden. Velvet Underground, Alan Vega, og rockens pastisjer, blandet med det industrielle våpen som var instrumentet «Hand of God» (en stor hånd som lagde tunge lyder), fikk en til å tenke på hva en kan gjøre med musikk i kreative miljøer, og fordi man befinner seg i en frisone som virker kuttet ut fra hele bransjefestival-sommeren, så kan det virke som om både unntaket med festivalen og likheten med andre festivaler, gror på en sterk og sunn selvtillit:
Enkelte ganger forblir forvirringen et moment som styrker disse tankene. Tom i tankene lot jeg Lars Lillo spille John Martyn: «Hvem faen er John Martyn?», tenkte jeg, og grafset meg noen jævlig gode pølser, og muligens fantaserte myter om Lars sin interesse i å spille seg selv god gjennom andre (til tross for at han stadig tyr til de spennende DeLillos-B-sidene, som f.eks. «Mine peanøtter er ikke gode», som er et skikkelig krakilsk rockedelirium med refrenget «forandring / forandring»).
Lars covrer Martyn, med god hjelp fra Ellen Andrea Wang. FOTO: Haaken Gjermundsen.
Her traff Nikolaisens festival med skapelsen av myter; dette etterfulges av at min kompanjong fortalte om koblingen mellom Mossad-Lillehammer-drapet på 70-tallet og The Big Lebowski (Bowling-scenen med Jesus… coverband med «Hotell California»-på spansk, ala Gipsy kings … Se notatet nedenfor). Gærninger som snakker om sære koblinger. Det gjør godt for hjernenota. En av få festivaler der myter spres i villgresset som da australierne brakte kaninen til landet av gull og honning. Dessverre, som i antikken, så er gudene her åpne for feil… ja… en hver friker ville da rett og slett sett bort i dette sekundet … eller kanskje vært tilstede under Johnny Rotten i Moss. De mistet lukta, men noen fikk sluppet en lumpen mengde brunsaus med ettersmak av karve og egg ut av kjeften denne dagen.
«det har seg nemlig slik at Ahmed Bouchikhi – offeret for Mossads attentat i Lillehammer, som for øvrig var helt uskyldig, det var et bisart eksempel på forvekslet identitet – har en bror som utrolig nok er en anerkjent musiker med det kjente bandet Gipsy Kings, som har spilt inn en spansk oversettelse av Hotel California. Denne kan høres i bakgrunnen i en kjent bowlingsscene fra filmen The Big Lebowski» - Tor Magnus Lund.
John Lydon aka Johnny Rotten..
18:00.
Tor Magnus Lund
En Stockflets på Grünerløkka,Oslo, 25.06. Kl.15:17
Det er to dager siden jeg sist skrev på artikkelen. Hodet føles ut som en ballong, og bokstavene triller rundt som terninger i mitt sinn. Norge vant 3-2 mot Senegal, jeg ble dratt inn i den nasjonale psykosen, vi fikk skjeft av naboen, drakk fire pils, sovnet 5 på morgenen, ut igjen neste dag, Ghana-England 0-0, heia Afrika! Uff, hodet klarer ikke lenger å henge med. To dager med moderat konsum er alt mannen klarer. Fokuset er helt borte, nakken strekker seg ti meter i været. En sjiraff på to bein vandrer rundt i Christianias gater. Jeg hører på Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band, ikke The Beatles’ sterkeste plate spor for spor, men når hodet er i skyene treffer den på en annen måte. Kabaret og sirkus, cembalo og strykere. Lydbølger gravert i aspik. Albumet var nyskapende i sin tid, men album som for eksempel Revolver, Pet Sounds og Blonde on Blonde holder seg langt bedre. Disse er tidløse. De kan tolkes på nytt, passe inn i 1980, 1990, 2026, eller 2050. Sgt. Pepper’s står fast i 1967.
Ett annet album som står fast i sin tid, innkapslet, er Never Mind The Bollocks, Here’s The Sex Pistols, utgitt ti år senere i 1977, og på Lyse Netter skulle frontmannen, tekstforfatter og bandets persona non grata John Lydon, Aka Johnny Rotten gjennomføre en pratestund; inspirasjonstale; antiinspirasjonstale. Ifølge legenden ble bassisten Glenn Matlock sparket ut av Sex Pistols fordi han innrømmet sin affeksjon for musikken til The Beatles. Det fantes jo pønk før Sex Pistols, men det var ikke før Johnny Rotten ankom scenen i et inflasjonsplaget, ærekrenket og bittert England at sjangerens anti-etablissemant-etos ikke bare omhandlet selve musikklivet, men hele det politiske spekteret og samfunnets fundamentale normer. For mange, deriblant meg selv, og antageligvis flere i publikum under Lyse Netter, betød oppdagelsen av Sex Pistols en introduksjon både til punken og den motstand mot det etablerte og normative som bandet fremmet. Å oppdage punken er for mange å oppdage noe i seg selv, å bli komfortabel med annerledeshet, å tillate seg selv å være original og fri. Det bygger en usynlig vegg mellom de innvidde og uinnvidde. Ikke gjennom noen uttalt refleksjon, eller verdigrunnlag, men gjennom en ikke-verbal erindring, en frigjørende følelse som ingen bok, tankerekke eller samtale kan endre i deg – nei, det er bare de musikalske vibrasjonene som speiler det indre kaoset og håpløsheten som spiser mange av oss i en viss alder som gjør dette mulig. På samme måte som Sex Pistols karriere bare varte to korte år, gjør ofte affeksjonen til musikken deres det samme; man utvikler seg bort fra den, sinnet uten retning som var til stede i ungdomsårene forsvinner, lik frustrasjonen og håpløsheten som rådde i England på slutten av 1970-tallet som istedenfor å endre landet kapitulerte for Thatcherismen og nasjonalismen, som fortsatt ligger latent, ikke som et åpent sår, men heller tilbakevendende gulnende betent herpesinfeksjon.
FOTO: Haaken Gjermundsen.
John Lydon erklærte pønken død, gikk videre fra Sex Pistols og dannet det langt mer nyskapende postpunkbandet Public Image Limited. Musikalsk forlot han 1977, men som personlighet og offentlig menneske er han fryst fast i minnet av Sex Pistols.
Jeg tror de fleste av oss i publikum denne lørdagen var nervøse og spente. Seansens hovedperson er jo en av århundrets største provokatører, samtidig som han er i fullstendig ulage med sin egen følgerskare blant de fremmøtte i Moss denne dagen, ettersom han har kommet med en rekke kontroversielle uttalelser de siste årene og blant annet uttrykt støtte til Trump. Håpet var at John Lydon ville se an publikummet og kanskje fokusere mer på sin musikalske karriere, heller enn provokasjoner. Ryktet sier også at Lydon krevde en spesiell type stol, som kostet 35 000 kroner bare å leie, for å opptre ved Lyse Netter. Om dette stemmer vet jeg ikke, men Lydon valgte å stå gjennom hele seansen.
Det hele startet godt (om enn litt gammelmodig), med at Johnny Rotten mimret tilbake til barndommen. Han var fattig, ble syk, lå i koma, mistet minnet, leste Shakespeare og ble voksen. Karrieren med Sex Pistols ble nevnt nærmest som en bisetning. Enda mindre om PIL.
Uansett … Etter introduksjonsseansen, hvor Lydon etablerte et viktig poeng for ham selv, nemlig at han er arbeiderklasse både i sjel og sjargong, åpnes det for spørsmål. I publikum var det ikke utdelt noen mikrofoner, så vi fikk bare høre Lydons svar, men det var nok ikke så viktig. Noen små minutter inn i seansen la han merke til at en mann i publikum var bekledd en «nazi punks fuck off» t-skjorte og ble tydelig provosert. Problemet med Johnny Rotten er at han kan starte med å angripe forannevnte t-skjorte, følge opp med et tilsynelatende godt resonnement koblet fullstendig fra foregående provokasjon, for så, når du tror det skal komme en konklusjon, byttes ut med en ny provoserende uttalelse, for eksempel “Jeg liker Trump, politikkens Sex Pistols”, eller utbasunere at roten til alt vondt er “moderne sosialisme”. På sitt beste ønsker han at hele publikum bør få pest (jeg fant det genuint morsomt). Men når han diskuterte med publikum var som oftest hans egen fortreffelighet hovedargumentet – “jeg er en (avdanket) rockestjerne, du er et null”. Er det en slags ironi i dette?
Midt i seansen forlot mange publikummere scenen Mørke Fetter, deriblant meg, før jeg vendte tilbake. Det var en muggen gammel mann, med mugne meninger som skapte muggen stemning. Ofte snakket han om sin egen originalitet, om sitt verdensbilde, om å være en som provoserer, er kontrær, står imot autoritetene, som om han har en gjennomarbeidet filosofi og verdensanskuelse. Samtidig hyller han Donald Trump, som mildt sagt er kroneksempelet på en autoritær fjomp. Johnny Rotten ender med å bli en parodi, som med innbilt genuinitet og originalitet går i fellen og spiller med på budskapet til den overklassen som har lurt hans egen britiske arbeiderklasse til å stemme på dem i et århundre. Hjemme i England er det kanskje noen som bifaller det han sier. Eller er hele seansen egentlig til for å provosere, holde seg selv relevant, bare være jævlig for å være jævlig og samtidig gjøre knefall for autoritetene. Eller er det en annen jævel som spiller oss noen puss?
“Las Malvinas son Argentinas / Falklandsøyene er Argentinsk”- Lionel Messi
Motorpsycho feat. Kjetil Møster
Kl. 21:15.
Tor Magnus Lund
Skrevet i Lillehammer. 17.07.2026, kl.00:15.
For noen dager siden så jeg hele den offisielle filmen fra Monterey Pop Festival sammen med noen venner på nachspiel (blant annet min kompanjong). Klippene fra festivalen har vært med meg siden 16-årsalderen, sammen med musikken fra band som Jimi Hendrix Experience og Jefferson Airplane. Dette regnes som den første moderne festivalen, og jeg antar vibbemessig en av de store inspirasjonene til Lyse Netter. Like mye en happening som festival, med hippe unge og eldre mennesker i publikum, hvorpå Lyse Netter kanskje har mer overtall av de litt eldre frikerne i dette landet, som nok er mer frikete enn oss relativt unge. Som min venn sa om publikummet på Monterey når jeg applauderte stilen og utstrålingen deres: «også begynte de å jobbe innen finans». På Lyse Netter kommer de middelaldrene som aldri rotet seg inn i verken staten eller kapitalen, de virker ekte, i motsetning til vårt følge med «relativt unge». Vi jobber i trauste jobber (lektor med opprykk, skatteetaten, designbyrå) og leker alternative i stil og musikksmak. Eller kanskje jeg bare innbiller meg det, kanskje var vi omgitt av finansfolk hele tiden, kanskje alt bare er kostymer og staffasje.
Uansett, noe av det jeg liker med Lyse Netter, som jeg antar er et nikk til Monterey og andre lignende festivaler på 60/70-tallet, er at flere av konsertene har en annonsør som introduserer bandene. En gråhåret mann med kinnskjegg, ikledd en svart dress med røde mønstre som likså godt kunne vært båret av George Harrison eller Mick Jagger på 60-tallet. Han introduserte Motorpsycho med å fortelle om den soniske åpenbaringen som møtte han på den første konserten annonsøren så med bandet på 90-tallet. Gruppen er kanskje den eneste artisten vi har i Norge som både hadde en mainstream-appeal, men samtidig blandet tidens alternative rock, grunge, indie og pop-punk med improvisasjon, støy og lange dronene låtpartier. Hele veien har det vært klart at Motorpsycho bar på musikkfilosofien til jam-band, hovedsakelig The Grateful Dead, som ikke nødvendigvis har vært åpenbart i musikken til bandet, med unntak av Countryplaten The Tussler Society fra 1995 hvor deler av låtmaterialet var coverversjoner av Grateful Dead og Neil Young. Mitt første møte med Motorpsycho kom i en oppslukende musikals-utforskende periode like før myndig alder, og like etter oppdagelsen av jam-bands som blant annet tidligere nevnte Grateful Dead, Cream og improvisasjonens sinnsutvidende kvaliteter. Jeg dro på Slottsfjellfestivalen (som senere har forfalt i fullstendig teknologisk tragedie) i 2014 for å oppleve albumet Demon Box spilt live på slottstoppen i urovekkende stiv kuling. Uten å enda vite at Slottsfjellet var åsted for en av Norgeshistoriens viktigste og mest bisarre slag under krigen mellom baglere og birkebeinere ledet av Kong Sverre på 1100-tallet, ble min personlige verdenshistorie utvidet av en halvtimes livsforandrende støyimprovisasjon av bandet og lydkunstneren Deathprod anno domini 2014. Siden har jeg bevitnet kanskje ni eller ti Motorpsycho-konserter og er på grensen til å kunne bli betegnet som en såkalt Psychonaut (motorpsychofan).
Det siste tiåret har de hovedsakelig spilt meget avansert Black Sabbath-inspirert progrock, men i en periode virket liveopptredene fra mitt synspunkt mindre inspirerte i takt med fansens aldring og økende kjøpekraft. Og for all del, til å være i 50-årene, virket bandet absolutt vitale, men min spirituelle og musikalske eksistens fløt lengre og lengre fra liveopptredenene. Dette varte frem til jeg så de på Pstereo for noen år siden hvor Motorpsychos evinnelige endrende set-list hovedsakelig bestod av låtmateriale fra 90-tallet, komprimert inn i et cirka 40-minutters format, i motsetning til bandets vanligvis 2-3-timer lange konserter. Det ga meg på nytt en kjensle av kontakt med bandets musikk. Men var det bare ett blaff i vinden, et siste øyeblikk av intenst samvær med bandets musikk? Siden den gang har jeg ikke turt å bevitne en konsert med Motorpsycho for å bevare et siste fortreffelig møte. Men bandet skulle til Lyse Netter, og for å være ærlig, er det ikke nettopp i en slik setting, fullt av frikere, utøvere, nytere og psykedelikere, like før den nasjonale psykosen, i apokalyptiske tider, fanget av, slik de sa på syttitallet, monokapitalen, som i ekstremt grad har kidnappet oss alle, som vi arbeider for, slaver for, scroller med på og i, det militær-industrielle komplekset tjener milliarder på krig, Nammo, Kongsberggruppen, øglemennesker som Zuckerberg og Infantino pirker i vår underbevissthet, er det ikke da best å la Motorpsycho få et nytt forsøk på å røre ved våre nervesignaler gjennom motorpsykedeliske lydbølger?
Motorpsycho, som nå er en duo bestående av Hans Magnus Ryan og Bent Sæther, med en ellers skiftende besetning, entret scenen med trommeslager Olaf Olsen og saksofonist Kjetil Møster. Det er sånn en festival skal være, hvor nye kollaborasjoner oppstår, der medlemmene av forskjellige konstellasjoner samarbeider, skaper en nyvunnen symbiose med hverandre og publikum. Og Motorpsycho spilte for det meste relativt nye låter, fra album som egentlig ikke har interessert meg stort. Det nyeste, The Gaia II Space Corps,var et nikk mot 70-tallets rock, enklere og mer organisk enn progrock-albumene til bandet fra tiåret forut. Men live funker dette formatet. De har en nyvunnen energi, og bassisten Bent Sæther, et nasjonalt fuzz-ikon, spilte langt friere, mer Jack Bruce-aktig enn jeg har sett og hørt tidligere. Bassen slanget seg sammen med gitarsoloene, saksofonen lå over, så under de andre instrumentene, frasene snek seg inn og ut av kaoset og sammen skapte bandet improvisatoriske kontrapunkt. Det var som om instrumentene byttet register og plass i en psykedelisk bølgedans, før de plutselig var samstemte og bassen doblet gitaren, saksofonen over, og trommene la trykket under alle de riktige finurlighetene. Gitaristen Hans Magnus «Snah» Ryan og bassist Bent Sæther, sang synkront med skjøre stemmer. Jeg tror de spilte en låt fra prog-albumet The Tower og fanfavoritten «Psychonaut» fra kultalbumet Trust Us. Men min tilstedeværelse begynte å gå i oppløsning, musikken ble et mantra, “uggabugga uggabugga”, tankene stilnet og jeg gled inn i farger og bølger, mens føzz-tonene penetrerte hjernebarken.
Og hva mer er det å si? Om det skulle holdes en oversikt over låt for låt, for å si noe smart om hvert enkelte element, hver enkelt låt, om alle detaljer skal huskes, og skrives ned, da vil ikke opplevelsen være genuin, man kan ikke rives med av musikken. Journalisten, i dette tilfellet, ville være en observatør av publikum, av bandet, men ikke en del av opplevelsen. En iakttager av andres fornøyelse og ingen beskriver av opplevelsen. Summa summarum: derfor burde journalisten, av profesjonelle hensyn, ha noen glass leskende drikk i hvert ben, leve seg inn i musikken og drømme søte soniske drømmer…. “Ummagumma, Uggabugga”
Motorpsycho! FOTO: Haaken Gjermundsen.
“Turn on, tune in, drop out.”-Timothy Leary
22:00-03:00
De siste krumspring, eller mangelen på sådan.
Tor Magnus Lund
Godt Brød, Dronningens Gate, Trondheim, 25.07.2026
Hva skjedde siden på festivalen? Vi var fornuftige unge voksne. Vi danset til Røyksopp i Heilmannsparken. Et meget bra DJ-sett, med blant annet en remix av Radioheads «Everything in its right place». Johnny Rotten stod rett ved siden av oss og danset, han virket engasjert, det vibrerte i parken, folkemengden gled inn i rytmiske bevegelser. John Lydon sa til sine kamerater, “this thing sucks”, og dessverre måtte jeg og Herman gå for å bevitne Villskudd. Det var god plass i det veldig avlange lokalet El Cãbron. Kjappe seg å kjøpe en pils av profesjonelle hensyn, innover i lokalet, og ølkøen var kort. Kortet ble satt i terminalen, betale! Lokalet: fullstappet. Jeg og min journalistkollega måtte ut på verandaen og snike oss tilbake innenfor et åpent vindu. Vi forhandlet med noen halvveis grinete lokale mossinger om ståplass, og med ølen i hende, forsøkte vi å balansere på vinduskarmen. Vi ble mer observatører enn deltakere i konserten. Villskudd gjennomførte en forestilling som vi dessverre av presseetiske hensyn ikke kan anmelde, ettersom vår gode venn, orgelvirtuos Johannes Gartland er medlem av bandet.
Villskudd. FOTO: Haaken Gjermundsen.
Röyksopp. FOTO: Haaken Gjermundsen.
Og hvordan endte kvelden? Økonomisk uansvarlig kjøpte jeg en gitarpedal på fylla, det var gitarpedalssalg i bodene, men ingen mat i sikte. Og forsvarlig nok dro vårt følge tilbake mot vår midlertidige bolig omtrent 03:00 uten noen krumspring å melde om, mot Cirkle K, for å mette våre mager og sinn. Men var vi for fornuftige? Er det slik det hele ender? Er livets vår slutt nå? Er det våre kommunale, statlige og monokapitalistiske arbeidsgivere som har sugd livskraften ut av oss? Får vi revansje, en siste fest, eller blir det en renessanse, der vi på nytt bryter våre bånd til innbilt forsvarlighet og behovet for å være konvensjonell? Kanskje blir det en siste dans full av fjolleri og uhumskheter. Det blir forhåpentligvis en ny festival og nye muligheter neste år, om ikke djevelen har sendt sine fire ryttere og basunenes sang begynner å lyde over kontinentene nå som VM-freden er hevet?
«Non, je ne regrette rien / Jeg angrer ingenting» - Edith Piaf.
Tango for to! Den siste moshpiten på festivalen må dokumenteres. FOTO: Haaken Gjermundsen.
Well, that's all right Moss-mama … hvor nå?
14.06. 2026
Herman Østby
To dager med moro. To dager med fyll og faenskap. To dager som er bedre enn julaften, påsken, 17.mai, St. Hans, dommedagen, men ikke VM? Da vi til slutt endte på Cirkle K, endte en av vennene våre på å diskutere med en innfødt. Hvem skal vinne VM? Norge taper, sa vår venn. Da responderte den innfødte med å si: «Jeg håper du får hjernekreft». Onde vibrasjoner trakk oss ut, og vi endte med å få gode tilbakemeldinger på vårt AirBnB-opphold, til tross for at vi mistet en kompanjong på veien… (se bildet nedenfor for skrekk og gru).
Åpenbart er vi seint ute, men god journalistikk er aldri relevant. Den befinner i ståstedet mellom fortid og fremtiden, så vel som på små nettsider. Nåvel, vi har da prøvd å beskrive en eller annen følelse med bruk av bilder, tekst og lydklipp. Hva annet kan man forvente? Korte anmeldelser med banal språkbruk, muligens, men i natt skal du trekke gardinene for, fordi de fleste vil ikke takle denne teksten, og det kan være at den ikke blir publisert i sin helhet slik som burde ha vært, pytt pytt, fordi det blir opp til dere om dette er den siste setningen du leser, for da kan vi eventuelt diskutere eller krangle kameratslig om hvem som spilte best opp til dans eller hvilke av konsertene som satt kjepper i minnekortene på telefonene, og istedenfor lot de fremtidige minnebankenene bli oversvømt av frikere, øl, sol, regn og at tiden forblir en fjern dimensjon for alle møblene du egentlig har foran deg, men som du ikke kan se, ettersom at de trekkes frem som gyllent inventar for den kommende vemodige høsten.
Her hviler iskremen til min journalistvenn.
FOTO: Privat.
God sensommer eller høst. Mvh Tor Magnus og Herman.
“Uggabugga”