En tidløs helg i sørlandsbyen på vestlandet

AV: Hannah Kleiven

FOTO/VIDEO: Hannah Kleiven & Haaken Gjermundsen

Man skriver for å smake livet to ganger, sa forfatteren Anaïs Nin. Og her jeg sitter nå, alene i en sjelløs leilighet full av flytteesker og kaos, mens jeg lengter tilbake til sumarnatta i Egersund da jeg fikk hilse på helter og lytte til legender, smakte jeg det igjen. 

Turen startet tidlig om morgenen, Oslo-Egersund. Jeg og min HOOK-kompanjong fylte bilen opp med to av fem konsertklare gutter i Vrengt og kjørte avgårde. Det var 7 timer med musikk, prat og musikkprat. Vi varmet opp med Sharp Pins, Teenage Fanclub, Selma French og Cate Le Bon. Gutta i bilen hadde vært der ifjor – da het festivalen  Egersund Visefestival (som det også har gjort i mange år) men i år er navnet endret til Tideless. Bigger, Better, Faster, Stronger? Dette var mitt første år her, så ikke vet jeg, men la oss si det.

Verdens Første Tideless Fredag 

Vi smatt inn dørene litt sent ute til King Hüsky, soloprosjektet til Vidar Landa, som for de fleste er best kjent som gitarist i Kvelertak. Kveldens arena var Turnhallen, og vi snakker ikke om et konseptuelt navn, det er en vaskekte gymsal. Jeg fant raskt min posisjon lent mot en av ribbeveggene i gymsalen, badet i klamme minner fra kroppsøving, men med blikket stivt festet på scenen.

Som en som har spilt i stykker låta "Lately I’ve Been Thinking About Your Mother", gledet jeg meg nesten urimelig mye. Det er en Belle and Sebastian-klingende indiepop-perle, som løftet det selvtitulerte debutalbumet fra 2025 til å bli litt av en favoritt. Settet var en finstemt blanding av indie-, jangle- og powerpop i den klangfulle gymsalen. Vi fikk en blanding av låter fra det selvtitlerte debutalbumet fra 2025 og en del, svært lovende, nytt materiale som jeg gleder meg til å høre mer av. 

Ut av Turnhallen, rundt hjørnet og rundt et hjørnet til, er bakgården. Og det er duket for Selma French i regnet. I bilen på vei hit satte vi på den nye plata til Selma French ("No Sign of Rotten Leaves") og jeg måtte si ærlig at jeg ikke har hørt på det før. I baksetet sitter to stk. Selma French fans og rister på hodet før en av dem sier; "men det er perfekt, for Selma oppdages best live!" Og rett skulle han ha.

Fra terningkast 6-anmeldelse i Aftenposten, via omtaler som "Norges best bevarte musikk-hemmelighet" og turnejobbing i England som en del av bandet til Euros Childs, lander Selma French mykt og stødig i Egersund. Det er en selvsikker artist vi får se og høre, en artist som har funnet sin signatur. Folk-bakgrunnen danner klangbunn for hennes helt særegne pop, med sveip innom silkemyke jazztoner. Når "Still Do Anything" kiler seg inn i øregangene har jeg fått en ny favoritt som gjør at regndråpene i luggen fordunster. 

Vi kommer fra regn og gråe skyer, inn til varmen og Jenny Hval. Jeg så Jenny Hval på Dokkhuset i Trondheim noen år tilbake, og gledet meg stort til å få høre Iris Silver Mist, som fortsatt står igjen som en av mine favorittplater fra i fjor. Jenny Hval er en av de største kunstnerne vi har her til lands. Musikken til Jenny Hval er ulikt noe annet. Det er drømmeaktig, konseptuelt og umiddelbart fengslende. Med parykker og et teatralsk sceneshow, etablerer hun et rom hvor det absurde, det morsomme og det alvorlige glir over i hverandre. "A Rose is a Cigarette", konstaterer hun, og drar oss inn i et univers der abstrakthet pirrer og hjernen får være bittelitt mer fri med låten "To Be A Rose", en stor låt som blomstrer fra monotone melodier til vakre grasiøse toner.

Lydbildet hun, Håvard Volden og Jenny Berger Myhre maner frem er så stort og glitrende at man tar seg i å tenke tilbake på Mogwai-sitatet "hvis stjerner hadde hatt en lyd, ville det hørtes ut som dette". Hval opererer i grenselandet mellom avantgarde-kunst og pop med en tilstedeværelse som er forrykende og samtidig så jordnær. Kontrasten mellom den opphøyde musikken og den tørrvittige scenepraten er fantastisk! Hun tar seg selv i det, mumler at hun "må være proff, okei, spille, skynde seg", og vi får høre "Spells" fra albumet The Long Sleep. Før hun forlater oss, lover hun at det heldigvis ikke skal gå 19 år til neste gang vi sees. Når man står der og tar inn bredden av det hun leverer, er det lett å forstå hvorfor hun er en av våre viktigste musikalske eksporter. Musikk-Norge hadde vært kjedelig uten kunstnere som Jenny Hval.

Det er på tide med helgens første ordentlig store, store øyeblikk for ei som har fikk Teenage Fanclub t-skjorte av fattern når hu var 15 og brukte den til den ble altfor liten (les: meg). For plutselig sitter Norman Blake, frontmann i Teenage Fanclub, foran meg i et partytelt i Egersund og spilte Bevis Frond, Daniel Johnson og Teenage Fanclubs største hits. Klyp meg i armen: er dette ekte?

Mellom rutinert flytting av capoen, byr Blake på anekdoter som føles som å bla i et levende musikkarkiv. Han spiller på en gitar med signaturen til LoFi-legenden Daniel Johnston og forteller varmt om den gangen Teenage Fanclub var backingband for ham. Historien munner ut i en nydelig, neddempet versjon av Johnstons "Story of an Artist", en av mine absolutte favoritter av Johnstons låter. Gisp og smil - dette blir bare bedre og bedre. Blake graver også i den britiske undergrunnen med en cover av Bevis Fronds "He'd Be a Diamond".

Når man fjerner Teenage Fanclubs patenterte powerpopfuzz og den lett gjenkjennelige orkestreringen, trer selve håndverket tydeligere frem. For Norman Blakes låter er håndverk. Teltet er fylt med store øyne og stille oppmerksomhet. Blake tar oss med helt tilbake til starten med den første singelen "Everything Flows" fra debutskiva A Catholic Education, før han leverer klassikere i form av "What You Do To Me" og den uimotståelige pop-perlen i "I Don't Want Control Over You".

Uten bandets vanlige tyngde puster sangene på en ny og mer sårbar måte. Han smyger også inn "I Didn't Want to Hurt You" før han setter punktum med den glimrende Fannies-klassikeren "The Concept" som avslutningslåt.

Norman Blake eldes som en fin single malt. I høst kommer Teenage Fanclub med et nytt album, og til jul ønsker jeg meg bare et presseskriv fra Tideless som annonserer bandet til Tideless 2027.

Før helgen ga min mor meg en streng beskjed etter jeg fortalte henne hvem lineupen besto av, og jeg kom til Cate Le Bon; "Den må du dra på, lov meg det". Hun introduserte meg for Prince, Annie Lennox og Aldous Harding, så jeg lystrer når Mor befaler. Og i en skjermfri Turnhall leverte den walisiske multikunstneren en maktdemonstrasjon av storslagen, særegen art-rock og en konsert av de sjeldne jeg sent vil glemme.

"Women of the world, take over

Because if you don’t, the world will come to an end

And we haven’t got long"

Det er beskjeden på anlegget før vi har sett noen på scenen. Det er et utdrag fra Ivor Cutler og Linda Hirst sin "Women of the World", og det er med disse tunge ordene at stemningen settes for den neste timen. Det er en feministisk appell, som umiddelbart gir en klump i magen og en tåre i øyekroken. Vi har ikke mye tid. Vi må gripe sjansen nå. Og sjelden har et publikum vært mer klar for å nettopp gripe nuet. I en tid der livemusikk altfor ofte reduseres til innholdsproduksjon for sosiale medier, lot Tideless-festivalen, etter Cate Le Bon sitt ønske om å ha mobilen i lommen, plakatene om mobilforbud henge oppe resten av helgen. Atmosfæren i rommet skiftet fra den vanlige, høylytte tiskingen og summingen til en mer kollektiv tålmodighet, en spent oppmerksomhet. Alt rundt føltes mer ekte, mer taktilt, mer fysisk, nostalgisk når du slipper å titte på scenen gjennom skjermen til den foran. Når Cate Le Bon og bandet trer ut på scenen, med en autoritet og en ro som brer over oss alle, skal vi i løpet av noe jeg vil tro er den neste lille timen få høre låter fra en bred katalog som spenner over et tiår. Gjennom syv album, fra Mercury Prize-nominerte Reward og kritikerroste Pompeii, til hennes ferskeste Michelangelo Dying, har den Cardiff-baserte artisten skapt et fullstendig unikt musikalsk univers. Hun har også befestet seg som en av vår tids mest spennende produsenter for navn som Wilco, Horsegirl og St. Vincents Grammy-vinnende All Born Screaming. Og når mine venner etter konserten poengterte at hun hadde vært Dry Cleanings produsent, hadde jeg et "aha, selvfølgelig"-øyeblikk. Den nedpå, rolige, nonsjalante stemmen og væremåten hadde jeg sett glimt av i Florence Shaw på konsert noen måneder tilbake. 

I den altfor korte timen hadde Cate min fulle oppmerksomhet fra start til slutt. Hun utstråler en kjølig, nesten uanstrengt selvsikkerhet kombinert med en varm, sterk femininitet, og fra det øyeblikket hun åpner med "Jerome", er det umulig å se på noe annet. 

Om du ikke har hørt på Cate Le Bon før, så er det et univers som svømmer i 80-talls synther, Bowiesk, 70-talls gitarer og saksofoner som bretter seg ut til noe både intimt og massivt. Du kan høre ekko av The Cure mellom linjene, men musikken forblir nyskapende og særegent. Gjennom perler som "Daylight Matters", "Moderation" og den vidunderlig eksistensielle "Is It Worth It (Happy Birthday)?" blir jeg mer og mer dratt inn i musikken og verdenen på scenen. Oppfinnsom og nyfiken kunstrock med stemmen i  sentrum for det hele. Den er mektig og med en enorm spennvidde. I det ene øyeblikket er den nedpå, nærmest samtalenær og avslappet, i det neste så overveldende stor at den sluker hele rommet. Den ruvende kontrollen hun har over sitt eget uttrykk er intet mindre enn inspirerende å være vitne til.

Som en av mange nye favoritter står "I Know What's Nice" opp som noe helt spesielt. Det var følelsesmessig enormt, abstrakt, og brutalt kult. Min mors strenge ordre viste seg å være helgens, om ikke årets, største åpenbaring. Jeg gikk inn i Turnhallen som en nysgjerrig tilskuer, og kom ut igjen, med mobilen fortsatt trygt i lomma, som en ny, hengiven disippel av Cate Le Bon. En ikonisk konsert, intet mindre. 

Fredagens siste konsert lyttet jeg til utendørs. Selv om jeg krysset fingrene for et gjenhør med "Lift Me", er ikke Sivert Høyems musikk noe som har beveget denne skribenten. Hvorfor vet jeg ikke, for det finnes ingen logisk forklaring. Både Madrugada og Høyem solo burde være noe for en som har blitt tvangsforet på Paisley Underground-band, Nick Cave og Giant Sand i oppveksten, men det har aldri liksom helt… klikket? For min del gikk resten av natten med til en herlig hett og svett kjellerkonsert med Sharp Pins og mine venner i Vrengt. En perfekt og tøff avslutning i de sene nattetimer på Grand Hotell.

The Heart of a Saturday Night!

Jeg våkner opp med et smil om munnen.Jeg sto ved siden av Norman Blake på min høyre side i går på The Sharp Pins. Og Cate Le Bon sto ved siden av Robyn Hitchcook på min venstre side. Det var som da jeg sto i muffins-kø med Lee Ranaldo under Lyse Netter noen år tilbake. Starstruck og lykkelig for å være i de udødeliges nærvær. De er noe mer enn vanlige mennesker, de er legender og ordsmeder jeg har lyttet til i hundrevis av timer. Så jeg blir 15 år igjen, fangirl og sjenert og glad for å bare være i samme rom. 

Første konsert i dag er Ea Othilde, og jeg er spent. Jeg har lyttet og fulgt med på musikken til  Ea Othilde siden den Elliott Smith-klingende EP-en "How I'd Like It To Fade" kom, med P3-hiten "Back to You".  I Will Not Be Like That var en av mine absolutte favoritter blant norske album i fjor, og årets EP You'll Leave This City understreker at hun er kommet for å bli. Det føles som at Ea Othilde tok seg tid, finjustert sounden, og laget et musikalsk uttrykk som skiller seg ut på den norske rockescenen i dag. Så, med store forventninger gledet jeg meg til å endelig få høre det live.

Ut på scenen kommer Ea Othilde og celloist Sunniva Lilian og setter i gang med "It Drives You Mad".. Det er en nedpå, lugn og forseggjort indierock-låt, som holder tilbake et sinne som du venter på skal eksplodere, men som ikke gjør det. "Looking over our shoulder / To see what's going on by the corner" - den lusker og lurer og hvisker deg innbydene inn i Eas egne lille Lilith Fair-univers. Hele konserten fremføres i sin opprinnelige form, helt uten band, låtene slik de ble skrevet. Det er kun Ea Othilde på gitar, sammen med Lilian på cello. Det sparsomme arrangementet gir låtene en annen nærhet, som om man får høre dem akkurat slik de ble skrevet, før de vokser til noe større.

På "You Love the Thrill" kommer et av kveldens sterkeste øyeblikk, og det er først nå vi hører hvorfor hun har blitt kalt en kvinnelig Elliott Smith. Det er vart, sårt og nært, kammerpop i valsetakt, som vugger oss inn i drømmeland. Litt ut i settet får Lilian skinne og celloen får virkelig tre frem. Vi får et dypt og mektig soloparti, som nesten føles for kort når det først er over. Med dobbeltspor og looping bygges celloens klang opp lag på lag og skaper en nærmest hypnotisk tyngde. Det sitter igjen som et viktig og sterkt lytte-minne. Når Ea Othilde introduserer "Sweetie", får vi høre at dette er en "her og nå låt", en øyeblikkslåt som ikke er spilt inn og kun spilles live. 

Så får vi min personlige favoritt, "Ready for Love", og den skiller seg ut fra resten av settet og tilfører konserten en annen energi og dynamikk. Her er hun på sitt mest rockete, fuzzete og "MY Love!" setter seg godt på hjernen et par dager etterpå. Til slutt kommer tittelsporet fra plata "I Will Not Be Like That", en naturlig avslutning, som samler trådene. Etter konserten har jeg et inderlig ønske om å få sett Ea Othilde igjen med fullt band, så rockete og støyete som overhodet mulig, men også en takknemlighet for å ha fått lov til å se og høre låtene i denne settingen. Til neste gang!

Så til mitt store høydepunkt denne helgen, Bill Ryder-Jones. Første gang jeg hørte Iechyd Da, walisisk for "good health", eller bare "skål" på norsk, var jeg tatt av dens råhet og vakre melodier innpakket i en 60-talls, nostalgisk storslagen pop-pakke. Det er en fantastisk skive som fortjener en lyttekveld på et godt anlegg for enhver musikkelsker.

Han startet kvelden med å introdusere "bandet" sitt, som for anledningen utelukkende består av en (etter mangel på korrekt språk) fler-spors-avspillings-boks, der han spiller av ulike spor oppå hverandre som danner lydbilde. Med solbrillene trygt plantet på nesen for å døyve nervene, inviterte han oss inn i sitt musikalske maskineri. Mens han selv spilte live-gitar og vokal, bygget han metodisk opp lydbildet. Lag på lag med avspilte strykere, koring og trommer vokste frem og skapte et stort musikalsk univers som lå tett opp mot plateinnspillingene. Til de av oss som ble skeptiske til dette formatet med playback, tror jeg skepsisen fort slapp i favør av Liverpool-sjarm og nedpåhet. Og et utrolig godt stykke musikk.

Da tonene fra den nær perfekte balladen "A Bad Wind Blows in My Heart" fyller rommet, er det stort og rått og alt annet enn glattpolert. Forslått og sår musikk trenger ikke å tvinges inn i et trangt, lavmælt hjørne for å beholde integriteten; dette er genuint stort, uten et millisekund av kommersiell eller cheesy bismak. 

Mellom spor som fantastiske "If Tomorrow Starts Without Me" og "This Can't Go On", fremstår han som en britisk, melankolsk versjon av Rob Gordon fra High Fidelity. Han sitter der og introduserer seg selv med tørrvittige, selvutslettende stikk. Som når han proklamerer "how beautiful I am", for så å la stillheten henge et sekund og legge til: "Not my words, but my ex-lover's. She's happy with her husband now. Not that I care."

Formatet med så utstrakt bruk av playback har likevel sine begrensninger. Selv om de lagdelte lydbildene er fascinerende, savnet jeg et innslag av noe organisk.Settet hadde løftet seg betraktelig og fått en sterkere dynamikk om han vekslet mer, for eksempel ved å inkludere noen låter helt uten playback. Men jeg skal ikke klage, for dette var en konsertopplevelse jeg sent vil glemme, og det klør i både øre og øyne etter å se dette i fullformat med barnekor. 

Turnhallen føles som stua hjemme og vi ler med når "bandet" hikker og er med på alle små seire når det flyter. Ryder-Jones er også en fin fyr, og det vanker ektefølt kjærlighet til Frode Strømstad, til festivalen, og til det samholdet festivalen skaper. Han trekker frem tiden som produsent for I Was A King sin siste plate og "Snow on the Transmission Tower" er hans personlige favoritt og stolthet. Så kommer fantastiske "Christinha", og når "It's Today Again" ruller i gang med nok en "granddad"-intro fra John Lennon, nikker Ryder-Jones tørt til sin egen låttittel: "Which is just true, no?"

På et punkt mot slutten lukker jeg øynene og lytter til barnekorets storhet. Der han sitter mutters alene på scenen, kan jeg levende se for meg barnekoret og det fulle bandet. Han er omringet av fysiske instrumenter, og i fraværet av musikerne som skulle spilt på dem, fungerer de nesten som spøkelser. I en nærmest litt hjemsøkende atmosfære, som om gjenferdene av musikken kretser rundt ham mens tonene strømmer ut fra miksepulten, har man ikke annet valg enn å drømme seg fullstendig bort til tonene av et fantastisk verk som fortjener all verdens oppmerksomhet.

Så over til kveldens unge og lovende. Skotske The Cords, bestående av søstrene Eva og Grace Tedeschi fra Inverkip, inntok scenen med sin C-86-inspirerte punk-pop, med hint av tidlig My Bloody Valentine, The Velvet Underground, The Shop Assistants og Strawberry Switchblade. I 2023 varmet de opp for The Vaselines (som for øvrig allerede er booket til Tideless 2027!) og dette er et band vi kommer til å høre mye mer fra fremover. Det starter ekstremt lovende med favoritten "Fabulist" fra fjorårets debutplate, og en låt som "I'm Not Sad" er en publikumsfavoritt som kunne vært hentet rett ut av en Sarah Records sjutommer fra 1992. Vi storkoser oss, men merker etterhvert at låtmaterialet er litt begrenset med kun ett album i platebagen.

Fra unge, lovende The Cords til de aldrende legendene i The Bats. Det ikoniske Flying Nun-bandet fra New Zealand er intet mindre enn et skup av en booking, for de har ikke besøkt Norge siden 1998. Bandet er en institusjon i New Zealand, og de har holdt det gående siden tidlig 80-tall. De har gitt ut album med ujevne mellomrom siden 1982, og til Egersund har de med seg det svært hørbare "Corner Coming Up" fra i fjor. Her får blodfansen på første rad det de kom for. Vi får både "Round and Down" og "Block of Wood" fra deres beste (?) album, "Daddy's Highway" fra 1987, og "Smoking Her Wings" fra 1989-albumet "The Law of Things", og når vi skotter bort på gjengen som står nærmest scenen er det utrolig godt å se at ingen av de ville vært et annet sted enn akkurat her, akkurat nå. Til og med den litt yngre garde nikker anerkjennende med og vet at vi er vitne til noe det vil bli snakket om, lenge, og når jangle-introen til "Up to the Sky" kommer har vi fått et nytt lydspor til den neste sommerforelskelsen. 

Chicago-bandet Sharp Pins var et nytt bekjentskap for meg og jøss, så glad jeg er vi ble kjent. Gjengen, som er ledet av ungsauen Kai Slater (som også spiller i post-punk bandet Lifeguard), ser ut som Paul Wellers uekte mods-barn og høres ut som Johnny Thunders oppflasket på Guided by Voices, eller noe i den retningen. Settet vi serveres er et fyrverkeri av en oppvisning i amerikansk powerpop og høyenergisk rock n' roll og vi får låter fra alle deres tre album, selv om hovedvekten er på fjorårets "Balloon Ballon Ballon". Det tett, svett og rått og Sharp Pins er et slikt fantastisk der det ikke gjør noe om du ikke kan alle låtene når du ser de live, for alt er så gjenkjennelig og umiddelbart fengende at det er umulig å ikke bli revet med. Det er en fantastisk spilleglede å spore hos dette bandet som fortjener en enda større fanskare, og når vi møter på gitarist (og felespiller!) Grace senere på kvelden lar oss sjarmere av Chicago-vennlighet i samtalen der vi  prøver å lære Grace å uttale "garasjen" ("ga-RA-sjen?"/"guh-RAHZH?"/"no, GARR-ij!") ble dette en opplevelse vi sent vil glemme. 

Jeg har vært I Was A King-fan lenge, men har aldri fått sett dem live. Kanskje det er like greit, for deres nye album er kanskje min favorittplate fra bandet, og jeg gledet med veldig til denne konserten. "Until the End" er deres niende album og de har holdt det gående i tjue år. TJUE ÅR? Uten å gi ut ett eneste dårlig album! Hvorfor er ikke IWAK mer anerkjent her hjemme? De har kanskje blitt et "musicians band" for de innvidde, men dette orkesteret fortjener så utrolig mye mer. Melankolsk, ærlig og deilig seigt med en fot med shoegaze-loafers på og med indiepop-Chuck Taylors på den andre. Alle her elsker IWAK. Det er ekte kjærlighet, som sprer seg til publikum og gir alle de oppmøtte den samme, gode følelsen. De er tvers gjennom genuine og musikken deres treffer en nerve som er vanskelig å forklare. Konserten på Tideless er viet "Until The End" i sin helhet sammen med et stjernelag av gjester, deriblant produsent Bill Ryder-Jones, Joshua McCartney og Selma French. Og når denne anmeldelsen ikke er lenger, så er det fordi jeg helt glemte tid og sted, jeg glemte å notere hvilke sanger som ble spilt og det var bare såvidt jeg husket å ta et eneste bilde. Det var bare… perfekt. Favorittplaten min fra et av mine favorittband ble fremført med et knippe gjestemusikere som tilførte låtene noe nytt, og jeg ble bare stående og måpe. På den aller beste måten, og slik man bare en sjelden gang får oppleve. 

Takk for oss ga-RA-sjen/guh-RAHZH/GARR-ij 

Ryktene gikk hele helgen om Garasjen. En garasje litt oppi bakken, forbi Grand Hotel, en garasje der R.E.M. har spilt. En garasje der mine kompanjonger fulgte i Tuva Syvertsens fotspor under fjorårets visefestival og ryktet sa at dette var et sted jeg måtte se. Litt nervøs for hva som ventet meg (vi er tross alt i bibelbeltet…) gikk jeg forsiktig inn i garasjen. Et "Feckin eejit"-bilskilt. Seks spillende feler. Alle mulige finurligheter. Plater i taket. Bygdetrollet i meg kjenner seg merksnodig hjemme i dette herlige kaoset av skrot og juveler, hammere og ting.

I Garasjen, der Peter Buck stod og spilte mens neonlysene blinket, motorsyklene sto linet opp og ekte sørlandsk harryness omringet oss, satt jeg og så og lyttet til en eksentrisk Robyn Hitchcock synge sjela si ut, mens Selma French og gjengen spiller fele. Da jeg gikk, tok jeg på veggen med samme ærefrykt som når Liverpool-spillerne tar på "This is Anfield"-skiltet, og takker for meg. Klokka var 03.00, og byen skal endelig få sove.

Å være på festival akkurat her, der flere i publikum en gang spilte innebandy og håndball, er helt spesielt. Latteren sitter fremdeles i veggene; et ekko av kameratskap og vennskap sitter i treverket i ribbeveggen. Å plutselig stå rett bak Norman Blake. Å sitte ved siden av Bill Ryder-Jones.  Når man har vært fan så lenge, er slike øyeblikk utrolig store. Det er kun en sånn liten, varm og god festival, som klarer å samle publikum og artister på akkurat denne måten, alt bundet sammen av en helt spesiell, felles kjærlighet for musikken. Det minner om en annen, liten festival: Lyse Netter i Moss. Disse festivalene har til felles et varmt og nedpå fellesskap, og en kulhet som man ikke får på store og kommerse festivaler. Det er en utrolig viktig motvekt, og de ender alltid opp med å skape de største kulturopplevelsene, akkurat fordi du kommer så tett og nært på. Publikumet som dukker opp, kommer også i større grad for musikken og mindre for den typiske festivalopplevelsen, som igjen gjør det til noe sjeldent og stort. Også finnes det jo ikke en eneste sur Egersunder, de oser hyggelighet, uansett hvem vi møtte på gjennom dagen eller nattestimene var det intet annet enn smil, bjuda-på og varme å få. Det ser man også i hvor mange av artistene som kom med en takk til festivalen og Frode. Dette er noe helt spesielt.