This Ain't Texas – This is Halden Kultursal
Dagen har kommet. Vi skal pakke bilen og kjøre sørover til vi kjenner svenskelukta. Det er tid for verdens første Kaktusfestival.
AV: Hannah Kleiven og Sebastian Gabriel Øynes
FOTO: Johanne Hauge Gjerland
Lineupen besto av seks acts på fredagen, og ni acts på lørdagen. Hele byen kjennes levende ut helt fra haikerturen fra Kiwien og ned til første konsert, til nattmat på byens lokale Campino Pizzeria og ut nattestimene på Siste Reis[1].
Jeg (Hannah) hørte først om denne nye mystiske festivalen som hadde dukket opp i et sted borte ved grensen, mest kjent for Allsang, Harrytasser og bilær og båtær som tutær og bråkær, på familieselskap julen 2025. Da gikk ryktene at selveste Bonnie Prince Billy skulle spille på Brygga Kultursal i Halden Rock City. Jeg (fortsatt Hannah) ringte opp mine kjære Hook-venner, Sebastian og Johanne, som allerede hadde fått vite at Jerry Leger og Black Sea Dahu var booket og hadde pakket teltet allerede.
Når HOOK befinner seg i en Østfold by, er det som regel i den andre Østfold Rock City, nemlig Moss Angeles og Lyse Netter festivalen, som vi er så glade i. I år var det en mix for det ble både slekstreff for den ene journalisten og en intens familie introduksjon for de to andre. Så med andre ord, hele klanen var samlet, bilen var fylt med svensk pant, og teltet var slått opp i hagen til onkels søskenbarns feriehus. Vi hadde vært over grensa og hamstra både sangria og øl til en billig penge og levde livet helt Glastonbury.
Her kommer en liten samling opplevelser fra Kaktus og Halden by.
Vennlig hilsen Sebastian, Hannah og Johanne.
[1] Siste Reis er haldens rockebar. Anbefaler drinken Eplekjekk laget av bartender med vintage Wig Wam t-skjorte.
Forever young, Gen X
Etter å ha satt opp teltet sto valget mellom alternativ én; en utmattende ferd over festningen, eller alternativ to; få haik. Siden vi tross alt befinner oss i Østfolds rånermekka, tyr fotograf Johanne til en taktikk foreldregenerasjonen vår alltid har advart oss mot – en tommel i været og et naivt, bredt smil. Og jammen funker det! Vi haiker med en lokal helt fra Kiwien ned til brygga for å rekke Jerry Leger.
Vel fremme, virrer vi rundt i en ny by, som opererer med både Halden Kulturhus og Halden Kultursal. Vi snur oss til de innfødte: «Hvor er Kaktusfestivalen!? Hvor er brygga i Halden?!» Og med litt peking og hjelp fra Haldens gode innbyggere, setter vi kursen mot Thon-hotellet, som viser seg å være en klassisk distrikt-norsk-minimalistisk ruvende, grå, bygning. Ikke for å sove, men for å rocke, og på innsiden av dette litt sterile bygget skulle noen av mitt livs mest sjelfulle musikalske opplevelser utspille seg.
Helgen bød på veksling mellom det uoppdagede og det nostalgiske, og en uventet forelskelse i å være på konsert med de på 50+. Dette er en generasjon som ikke er flasket opp på algoritmer og smarttelefoner, og i løpet av hele helgen var det knapt noen skjermer å se i luften samtidig, med unntak av en og annen beruset kvinne i 50-årene som pliktoppfyllende dokumenterte øyeblikket til venninnegruppen på Snapchat. Og det var helt fantastisk. Generasjon X gir beng i hva andre synes, og det er helt nydelig.
Uten å henfalle helt til aldersdiskriminering, er det umulig å ignorere den demografiske realiteten, vi trakk festivalens snittalder kraftig ned. Hvor var Haldens yngre garde?
Jerry Leger, fra Toronto til Norge, men ikke for første gang altså!
Den Toronto-canadiske trubaduren og singer-songwriteren Jerry Leger spilte på sin akustiske gitar med storband både på torsdagskvelden og fredagskvelden på Kaktus – nettopp grunnen til at jeg måtte komme meg til Halden. Jeg så Jerry Leger første gang tidlig i vår, på Vaterland bar og scene i Oslo, og ble oppriktig grepet av hans utrolig flotte stemme og låtskriving. Jeg vil tørre å påstå at dette kan virke som Dylans etterkommer med en nokså annerledes, men like særegen stemme. Jeg var solgt! Når Leger på slutten av denne kalde kvelden i Oslo forteller han at han skal spille på nytt i Halden på Kaktusfestivalen til våren før han signerer plata mi, var det ikke så mye å diskutere. Slik som sist spilte Leger med sin trofaste trommeslager Kyle Sullivan, men har nå gått fra de 2 i Oslo til hele 5 dyktige musikere på scenen i Halden.
Jerry Leger tvinner elementer fra både americana, folk og rock n’roll. Sanger med både dype og overfladiske meninger leveres av Leger med en spiss stemme og en skarp gitar som imponerer grenseløst, og som gir meg åpenbaringer. Ved hjelp av trommer, paddle steelguitar, synther, keys og el-gitar leverer han et spekter av sanger om å bli forlatt, å forlate og å starte på nytt. Leger har relativt rolige og dype sanger, men kan virkelig få opp fræsen og øke intensiteten fra tid til anna! Med en gitar som er så klinkeklar og lekker kan man få helt dilla. Er du glad i artister som Dylan, Leonard Cohen, The Beatles og Neil Young, så må du lytte på Leger. Men Jerry Leger er likevel noe helt eget, og det viser han utrolig godt på Kaktus-festival 2026.
Canaderen har en albumkarriere som brer seg ut på 20 år og man skal ikke se bort ifra at han leverer enda mer. Albumet Waves Of Desire kom ut i fjor er en fantastisk skive. Likevel spiller Leger et godt utvalg av album-katalogen sin, og vi får høre sanger som “Kill It with Kindness”, “Factory Made” og “Calling A Bluff”. Det er heller ikke til å stikke under en stol at Leger er en Norgesvenn! Han var nemlig på 7 forskjellige spillejobber i Norge i 2025. Han har virkelig fått et norsk og trofast publikum, og må regne med å fortsette turene over dammen, fordi vi er aldeles ikke lei av’n!
– Sebastian Gabriel Øynes
Case Oats, upolert og ekte
Helgens største overraskelse for meg var Case Oats.
Når man tråkket inn i lokalet, var det som å snuble rett inn på en solfylt veranda med en hengestol og et tørt strå i munnen. Det som ventet oss var varm og intelligent låtskriving som kryper langt under huden på deg. Chicago-bandet består av låtskriver og vokalist Casey Gomez Walker og forloveden Spencer Tweedy – sønnen til Wilcos Jeff Tweedy. Noen i publikum klarte da heller ikke å dy seg, og ropte ut: “We love your dad, Spencer!” Med seg på laget har de gitarist Max Subar, bassist Jason Ashworth og Haldens egne Freddy Holm, som for anledningen er hyret inn som felespiller og lapsteel-gitarist. Sammen utstråler de en snål, bygdet selvsikkerhet som raskt fyller hele salen.
Vi skulle få høre mye fra deres ferske album, Last Missouri Exit. Og det ble twang, sjelfull og sjarmerende folk-rock som skraper, rasler og føles kul, mye på grunn av Gomez Walkers tilstedeværelse.
Tekstene bærer preg av en jordnær, og sår coming-of-age-het. Det er dypt personlige låter, blant annet en historie om forfedrene hennes som utvandret fra Puerto Rico. Men en raspende nerve i stemmen som gir bandet et helt eget uttrykk og en herlig særhet, blir settet upolert og ekte. En ny favoritt har blitt oppdaget!
Et tidlig høydepunkt ble den uutgitte perlen “Father's Daughter”, som fanget alles oppmerksomhet i det Walker sårt sang: “I am a girl who’s still her fathers daughter”. En låt vi alle bare kan glede oss til. Deretter ble vi servert perler på en snor med “In a Bungalow,” “Seventeen” og “Tennessee”. Låten “Bitter Root Lake” sto likevel ut som et absolutt høydepunkt hos gjengen med alt for mange cowboyhatter og myggjagersko.
“There’s nothing wrong with missing your friends,” minner Case Oats oss på fra scenen. Den varme, nedpå country-stemningen smelter hjerter og gjør oss alle en smule gladere. De avslutter med “Closer than you think”, nok en ny låt i samme spor som deres fantastiske, Calexico-aktige nye singel “Bottom of an Afternoon”. Og plutselig, etter å ha blitt svøpt i vakker gitar, langeleik og felespill, er man ikke lenger i Halden. Man er i Chicago.
– Hannah Kleiven
Jolie Holland, lavmælt partisaner
Den andre av festivalens store overraskelser var Jolie Holland. Hun har gitt ut flere fine plater, blitt skrytt opp i skyene av selveste Tom Waits, jobbet med Buck Meek fra Big Thief, og startet karrieren som en del av kultbandet The Be Good Tanyas. Likevel var dette en konsert jeg gikk til med lave skuldre og ditto forventninger, uten særlig mye lytting på forhånd. Og kanskje nettopp derfor slo hun fullstendig knockout på flere av oss få som tok turen inn i kaktushulen denne kvelden.
Som en slags reinkarnasjon av Billie Holiday krysset med Michael Hurley (som hun også gjorde en coverlåt av) og Lucinda Williams, leverte hun et kort sett med nonsjalant eleganse, et nedpå blues-jazz-folk lydbilde med særpreg og sterke tekster. Jada, innimellom var det litt rotete og den første låten bar preg av lydsjekk eller mangel på sådan, men de som gikk etter den første låten gikk glipp av en utrolig vakker stund. Dette hadde kanskje gjort seg bedre på en enda mindre og mer intim scene enn her, for dette er musikk som krever et fokus et feststemt festivalpublikum kanskje ikke har i sjudraget en lørdagskveld i Halden. Men, vi var flere som utvekslet blikk og visste vi var vitne til noe veldig bra.
Danske Anders Petersen på gitar og Ben Boye på autoharpe gjorde akkurat nok til å fremheve den særegne stemmen, og vi fikk en utrolig vakker og stemningsfull versjon av (Tom Waits og Marc Ribots versjon av) den anti-fascistiske partisaner-hyllesten "Bella Ciao (Goodbye Beautiful)". Holland er en samfunnsbevisst artist, som står fjellstøtt i sin støtte til Palestina og vi fikk en også forsmak på en ny låt som gikk rett i strupen på israelske settlere.
Med klump i magen og en tåre i øyekroken gikk vi ut i Haldens kveldslys, litt klokere, litt lykkeligere, og mer kan en ikke be om.
– Hannah Kleiven
Black Sea Dahu, Makes You Go Buhu
Den sveitsiske gruppa Black Sea Dahu spilte for første gang i Norge, og gjorde det helt riktig! Gruppa skaper en helt fantastisk atmosfære i rommet. Sangtekstene og melodiene treffer publikum rett i hjertetrota. Med vokalistens blomsterkrans i håret og eføy rundt mikrofon-standen formidler frontfiguren, Janine Cathrein, historier fra eget liv, hennes forståelse av verden og hjelper de lyttende med å roe ned tempoet. Med den utrolig sterke stemmen og dype tekster, frembringer Janine emosjoner blant publikum og en følelse av å møte seg selv i døra. Søsteren til Janine, Vera Cathrein, klimprer utrolig godt på el-gitaren og er med på å “rocke” opp bandet.
Den magiske atmosfæren som bandet hadde bygd opp, ble tildels avbrutt av en unødvendig lang snakkeseanse om merch og fanklubben. Dette var noe uheldig og forstyrrende for opplevelsen.
Etter et intervju backstage med vokalist og frontfigur Janine, får vi høre hvor låtskrivingen og komponeringen hennes kommer fra. Janine forteller at hun begynte å skrive dagbok som liten, der hun skrev om vanskelige opplevelser rundt mobbing og ensomhet. Videre forteller hun om hennes første møte med gitaren ved å lære noen grep fra en leirarbeider på en sommerleir da hun var liten, som fungerte som en distraksjon fra hennes ensomhet på sommerleiren. Gitaren var kommet for å bli. Sammensetningen av gitarspilling og skriving i dagboka som senere ble til dikt og lyriske tekster kom senere som en sølvfølgelighet for henne, og musikken begynte å produsere seg selv.
Janine forklarer at hun aller helst skulle ønske hun kunne spilt midt blant publikum heller enn å stå på en scene, og få folk til å danse og le, men at hun heller har blitt gitt en superkraft som treffer folk midt i hjertet. Etter mye tilbakemelding fra lyttere om gråt og gåsehud skjønte bandet heller at deres uttrykk kan brukes til å møte folk der de er, i en ellers hektisk hverdag og en verden som er preget av uroligheter.
Konserten på Kaktus var første konsert av de to planlagte i Norge. 3. oktober kommer Black Sea Dahu for å fylle John Dee i Oslo, og får trolig besøk av flere av sine nye fans blant publikumet fra Halden. Takk for nå, og ses i Oslo til høsten.
– Sebastian Gabriel Øynes
Ben Kweller, Helt Texas.
Ben Kweller var det ubestridte høydepunktet på dagens lineup for meg. Da jeg var 14 introduserte faren min meg for Sha Sha (How It Should Be), og siden har jeg vært fan. «Sundress» er min evige, obligatoriske sommerlåt, «Thirteen» er en av de fineste kjærlighetserklæringene jeg vet om, og stå der i Halden rørte ved noe dypt i mitt indre tenåringshjerte. Om Kweller er ukjent territorium har du en fantastisk kveld foran deg. Det er Matthew Sweet og Weezers geniale lyriske søskenbarn født inn i en powerpop bule i Commerce, Texas.
Som en som har sett verdens morsomste film, Superbad, mange ganger opp igjennom åra skulle dette bli en enda større kveld. For hvem står på scenen i Halden og spiller på bassen for Kweller? Christopher Mintz-Plasse. Selveste McLovin fra verdens morsomste film. Herregud. Så. Kult.
Noen timer før konsertstart, står merch-gutten Cody og selger t-skjorter til hele slekta di, og inn kommer en trubaderende Kweller. Vi blir stående og prate helt uformelt med ham som om han var en gammel kompis. Da vet du at regelen om at man «aldri skal møte heltene sine» ikke gjelder. I hvert fall ikke når heltene kommer helt til Halden.
Helt fra første stund, når Kweller sitter ved pianoet og begynner «Thirteen», krymper verden, og det eneste som betyr noe er akkurat her, akkurat nå. Stemningen i det stappfulle lokalet pulserte i takt med byen; det er en helt egen, herlig følelse å kunne headbange side om side med Synne på 20, Jostein på 50 og Geir på 60 til «I Am Wasted and I Am Ready».
Det var gamle fans og det var nye fans til stede i salen, men ingen gikk ut av salen uten kjærlighet for Ben Kwellers musikk. For det er sjarm og entusiasme på blåresept, rett i årene, med melodier som kan få forelskelser til å skje spontant og tekster som kaller på lett humring. På et tidspunkt får Kweller hele rommet til å synge "Your are, you are, you are" fra side til side fra bass til soprano, og vi får alle lov til å trøkke til og bli med inn i varmen på scenen.
Kweller og bandet leverte et bunnsolid sett, bortsett fra at en langdryg lydsjekk spiste opp tiden til «Dollar Store» – og dermed grusla planen min om å dra med Onkel Alf (50) inn i en kontrollert moshpit til onkels hamstring sa takk for seg – får stå som et luksusproblem. Vi fikk i stedet en sjarmerende hyllest til Jonas og en eksklusiv deepcut-versjon av «Don't Cave», som aldri har vært spilt live før. Da låter som «Commerce, TX», «Optimystic» og «Penny on the Train Track» dundret ut i salen, sprakk den typiske, tørre norske væremåten. Det er ingenting som å slå seg løs på en liter rosevin og riste løs de vonde skuldrene sine til visdomsord som “Sex reminds her of eating spaghetti”. Ren, snål glede.
Denne dagen og konserten bar også på noe sårt, spesielt og tungt. Denne datoen, 30.mai, ville Kwellers sønn, Dorian, fylt 20 år. Han gikk tragisk bort for tre år siden i en bilulykke. Men som Ben formulerte det fra scenen; han er ikke borte, han er alltid med oss, før de spiller "Oh, Dorian", sangen til sønnen som er så vakker, og lystig og gir et inntrykk av hva slags fantastisk gutt han var. I et øyeblikk av total oppmerksomhet, har Kweller oss alle i sin hule hånd.
Det var tårer av glede og tristhet litt om hverandre gjennom salen, og det var en konsert vi aldri vil glemme.
– Hannah Kleiven
Bonnie “Prince” Billy, mannen, myten
Hvor skal man begynne? Will Oldham, mannen og myten. Også kjent som Palace, Palace Music, Palace Brothers, Bonnie "Prince" Billy og andre alias. Skuespiller og forfatter. Og den som tok det legendariske coverbildet som preger Slints første album, "Spiderland". Men mest av alt en artist med et særpreg svært få kan matche. Siden tidlig nittitall og på mer enn tretti album har han skrudd, slitt, vridd og vrengt i americana-sjangeren helt til han har laget sin helt egen sjanger. Derfor er det et spent publikum som venter denne lørdagskvelden i Halden.
Og han innfrir. Fra det øyeblikk strengene på den slitne gitaren hans sparker igang Palace-klassikeren "New Partner" er publikum med på notene. Med seg har han Louisville-vennene Jacob Duncan (fløyte og saksofon) og Thomas Deakin (klarinett, gitar og flere instrumenter vi ikke vet navnet på), selv om jeg er av de som mener fløyte og saksofon i rock kun er noe Van Morrison (d.y.) og Bruce Spingsteen har lov til å lefle med, så passet det perfekt her.
I løpet av det litt for korte settet får vi servert flere klassikere fra Oldhams rikholdige katalog; "May It Always Be" fra "Ease Down the Road", kun "Life Is Scary Horses" fra hans siste album "We Are Together Again" , "The Water's Fine" og en helt fantastisk versjon av "Boise, Idaho" fra "The Purple Bird" og "Behold! Be Held!" fra 2023-albumet "Keeping Secrets Will Destroy You". Innimellom kjærlig vitsing om "weird Norwegian coffe", og hemningsløs skryt av akustikken i Halden Teater og musikerne på jamsession han deltok på tidligere, og et og annet lavmælt "thank you", er det ikke mye publikumsfrieri fra Oldham, og det er helt greit. Publikumsfrieri er uansett oppskrytt, og det får holde at Oldham og bandmedlemmene er iført stjerneklistremerker i ansiktet, som seg hør og bør for en kosmisk artist. Men når han plutselig inviterer Susanna Wallumrød opp på scenen for en nydelig duett på "Joy and Jubilee" virker det som om hele salen fullstendig smelter og vi er alle hensatt til et jorde i Louisville, Kentucky. Halden, Østfold. Og vi vil at kvelden aldri skal ta slutt. Da irriterer det bittelitt at han henter opp merch-roadien Oscar, som får lov til å klage over danske tollmyndigheter som har holdt igjen bandmerch på grensen, og som får bandet og Wallumrød med på en fin, men litt unødvendig allsangversjon av Don Williams' klassiske "Lord I Hope This Day Is Good". Men alt er tilgitt når han avslutter med en aldeles nydelig versjon av "Is My Living in Vain". Og så er det over. Ingen "I See A Darkness", ingen "Wolf Among Wolves" eller "The Way". Og det er helt greit. Vi kunne trengt en time eller to til av Bonnie "Prince" Billys magiske trollsang. Mon tro om ikke det kunne kurert en sjelden sykdom eller to, men dette er alt vi får og kanskje alt vi egentlig fortjener. Gode ting kommer i små doser, og Bonnie "Prince" Billy er medisin for sjelen.
– Hannah Kleiven
Skogens Konge Stein Torleif Bjella
Nå har jeg sett Bjella ca. fire ganger. Og jeg kunne sett han ca. 96 ganger til!
For noen som tok seg turen til Stjørdal Kulturhus(jeg tror det var her min kjærlighet for god lyd, ordna forhold og konsert med hvite menn som pusher femti[3] begynte) og så Bjella for rundt et år siden var både lengden på konserten og setlisten litt skuffende. Men det er bare fordi jeg er die hard Vonde Visu fan! Så med litt oppbrukt kreativitet for å beskrive Norges Store Visemann, Trubadur og Bygdehunk, her kommer notatene jeg skrev ned i blokka mi under konserten. Vel bekomme!
Stort utsoppa elg-horn som havner bak han som ei krone, han er virkelig teatralsk om ikkje anna.
Ja, Bjella er jo kanskje Ål Skogens Konge.
Geir Sundstøl på hjemmebane.
Et helt liv på bygda i en konsert.
Man skulle trodd han hadde gjort og skrevet ned nye ting i dagboka siden mars 2025, men:
det pip fortsatt i bringa,
han drikker fortsatt (!) juice etter tannpuss,
han har som resten av salen fortsatt
vondt på baksiden av kneet, akkurat i knekket der.
Men, det er like morsomt, det skal sies.
25. januar - Tørr hodebunn
“Eg mangla nokon
Daglig kompanjong
Berre å få værre to om det”
30.januar: Naboen spør om vi skal gå tur, eg sier nei.
Også braker det ut i “Undergang”.
Bjella vurderte fast arbeid, men kom unna. Takk og lov for det!
Øystein fikk fruktkorg. Han hadde bursdag.
Jeg blir aldri lei av å se Bjella, og selv om klokka var ett på natta var jeg lys våken for hans glimrende sjarmende sjøl.
– Hannah Kleiven
[3] Jeg beklager igjen for aldersdiskriminering. Ikke siter meg på det når jeg er hvit mann som pusher femti.
Takk!
I hverdagsstress og kanskje spesielt nå når det nærmer seg sommer, man sitter med innspurt på eksamen, jobbskuldrene verker etter en ferie, tyngden av hverdagen begynner å sitte i knærne, akkurat i knekket der, så er det akkurat en slik utflukt som trengs: å dra på konsert, stå sammen med hundrevis av andre som setter fokuset mot én ting uten distraksjoner. Inne i konsertsalen på brygga i Halden kunne vi alle sammen glemme bekymringene våre, gi hverandre en klem etter å ha felt en tåre på Bonnie Prince Billy, danse med ukjente og nære, og skratte i kor. Ingenting er som konsert og ingenting er som en god festival - og Kaktus har allerede markert seg alle kalenderårene fra nå av. Lenge leve konsert og lenge leve Kaktus. Takk! og Yee haw!
Og her kommer et bildedryss!
