Zamrock: Rockerevolusjonen som ble hjemsøkt av AIDS
AV: OLAF ALEXANDER STYRMOE & HENNING OLWEUS
Det finnes musikkhistorie som virker umulig. Gamle kassetter som mot alle odds overlevde tropisk varme. Psykedeliske fuzzgitarer på savannen. Lyden av et amerikansk ungdomsopprør, i en sentralafrikansk frigjøringskamp, presset på vinyl i et land som selv ikke har fabrikker til å produsere dem.
Men midt på 1970-tallet, i et ungt land som nettopp hadde ristet av seg sin koloniherre, oppsto det en rockescene så dristig, så rytmisk kompleks og så uforskammet original at den i dag føles som en alternativ musikalsk tidslinje.
Lydbildet som nesten forsvant i jorden, og som likevel, femti år senere, gjenoppstår på scener i Seattle, Berlin og Melbourne.
Dette er historien om Zamrock. Den ville, sårbare og nesten tapte epoken da Zambia fant sin egen stemme.
Et ungt land
Da Zambia fikk sin selvstendighet i 1964, var optimismen overalt. President Kenneth Kaunda talte om humanisme, afrikanisme og omfattende utdanningsreformer. Zambia var rike på naturressurser, og i Copperbelt-regionen vokste byer som Kitwe, Ndola og Mufulira eksplosivt rundt kobbergruvene. Metallindustrien skapte et ungt middelklasseliv med lønn, fritid og, avgjørende nok, musikk.
VILLE VESTEN: James Brown opptrådde i Lusaka i 1970. President og landsfader Kenneth Kaunda til høyre. (Bilde: Den Amerikanske Ambassaden i Lusaka)
Britiske gruveingeniører tok med seg plater. Beatles, Rolling Stones, Deep Purple, Black Sabbath. Amerikansk soul og James Brown. Alt svirret rundt i klubbene. Zambiske tenåringer lyttet, lærte og kopierte.
– Vi covret Deep Purple, Grand Funk Railroad, Black Sabbath, Free, Thin Lizzy – alt etter gehør, sier Jagari Chanda, frontfigur i WITCH, på en restaurant i Lusaka.
70 år gammel, smilende, og med en energisk og evig ungdommelig fremtoning, mimrer Jagari tilbake til Zambias gylne tider.
EN GUDFAR: Jagari er den største karakteren i Zambias rockehistorie (Foto: Henning Olweus).
W.I.T.C.H. (We Intend To Cause Havoc) er Zambias svar på de fire store. I ett og samme band. Jaggery er som Jokke, Lars Lillo, Prepple og Krohn kjørt i en blender.
Han har med seg sønnen sin og lener seg energisk frem i stolen mens han forteller.
– Vi kunne hverken noter eller tekstene. Vi kunne knapt engelsk. Vi bare lyttet til platene og satte oss som mål å mestre dem.
ALLE HAR EN ONKEL: Jagari introduserer sønnen Jagari Junior til en forbipasserende kamerat fra Ndola. De hadde ikke sett hverandre på 40 år, men mannen i stripene var fremdeles “onkelen din”. (Foto: Henning Olweus)
Sir Jones Kabanga, ofte omtalt som Zambias nasjonalgitarist, gir lignende skildringer. Han husker perioden godt, og snakker rolig, selvsikkert og uanstrengt over en påspandert øl.
– Vi vokste opp med Deep Purple og Led Zeppelin fordi de britiske gruvearbeiderne hadde med plater i kofferten. Det var sånn lyden kom hit.
Men de unge kobbergutta gjorde mer enn bare å kopiere. Zambierne hadde sine særpregede sentralafrikanske rytmer; 6/8-takten fra Kalindula-sjangeren, kryssrytmer og “mesterbongotrommer”.
Kombinert med britiske riff var lydbildet eksplosivt.
AVBRUTT: Intervjuet med Sir Jones Kabanga ble avbrutt flere ganger, fordi han ble krevd på scenen (Foto: Henning Olweus)
Rockescenen tar form
På begynnelsen av 70-tallet fantes det verken studioer eller vinyltrykkerier i Zambia, og tilgangen på utstyr var minimal. Likevel oppsto det en bølge av band. WITCH, Amanaz, Ngozi Family, Blackfoot, The Peace, Musi O Tunya. De spilte alt fra psykedelia og blues til fuzz, funk og mer tradisjonell tonga.
Jagari beskriver et liv med total dedikasjon:
– Vi bodde i samme hus og behandlet hverandre som brødre. Hvis du ikke mestret partiet ditt, fikk du ikke gå på kino eller klubb.
Manageren deres eide en dagligvarehandel åtte kilometer unna.
– Han lot oss øve på loftet. Vi likte det fordi vi stjal litt av lageret hans – hermetisk kjøtt og fisk. Det ble kveldsmaten vår, gliser Jagari med et digert smil.
FORBRØDRING: Bandet la seg sultne, men lærte sin rolle i bandet (Foto: Privat)
I Copperbelt-regionen var live-scenen gigantisk. Hver by hadde minst to band. Avstandene var små, spesielt med tog.
– Jeg kunne dra til Ndola, så tilbake til Kitwe, så til Mufulira samme dag. Og i alle disse byene var det band, forteller sir Jones.
Det var en gyllen tid. Musikken var høy, ung, fri og ny. Zambia var et ungt land og hadde sin egen ungdomskultur.
Nasjonalradioen forandret alt
I 1975 tok president Kaunda et kulturnasjonalistisk grep. Med et pennestrøk krevde han at 90 prosent av musikken på nasjonal radio skulle være produsert av zambiere.
– Det åpnet dørene for alle, sier Jagari.
– Plutselig kunne alle spille inn. Det var dette som ga vekst til Kalindula-musikerne. Folk tok med seg tradisjonelle instrumenter og blandet med moderne.
Resultatet ble et kreativt, rødbrunt jordskred. I 1975 ga WITCH ut platen «Lazy Bones». Amanaz slapp «Africa», en plate som i dag regnes som en hellig relikvie blant samlere. Ngozi Family gikk hardere, mørkere. Musi O Tunya blandet klassisk britisk rock og afrikanske polyrytmer.
Zambia fikk sin nasjonalrock, lyden av en ungdommelig nasjon som gjenfant sin frie identitet.
VIKTIGE PLATER: Hele Sentral-Afrika var hekta på WITCH (Foto: Privat, tilsendt av Emanuel “Jagari” Chanda)
Scenelysene slukker
Men festen ble kortvarig.
På slutten av 1970-tallet kollapset kobberprisene. Zambia falt ned i den økonomiske kjelleren. Presidenten i ettpartistaten nasjonaliserte gruver, og den viktigste industrien sakket akterut. Arbeidsledighet og inflasjon skjøt i været. Bandene merket det først av alle; færre konserter, færre billettsalg og dyrere utstyr.
Men det skulle bli mørkere.
– Zambia støttet Zimbabwes frihetskamp. Grensene våre ble bombet av rhodesiske og apartheidstyrker, forteller Jagari om den urolige tiden rundt “the Rhodesian Bush War”.
– Presidenten innførte portforbud og blackouts. Hvis du gikk på konsert klokken seks om kvelden, kunne du ikke gå ut før seks neste morgen.
ØKTE KOSTNADER: Festen varte ikke evig (Foto: Henning Olweus)
Så døde livemusikken. DJ-er var billigere enn band – og disco trengte ingen strømforsterkere eller trommesett som måtte smugles inn fra Sør-Afrika. I tillegg strømmet billig arbeidskraft fra Kongo over grensen og priset ut de zambiske bandene.
Parallelt med dette slo discoen gjennom.
– For å overleve, måtte mange av oss gå over til disco. WITCH gjorde det samme. Du kunne ikke leve av rock lenger, forteller sir Jones.
SOSIALE: Zambiere er imøtekommende og opptatt av andres venner (Foto: Henning Olweus)
Den endelige landeplagen
Den endelige spikeren i kisten skulle prege og definere Zambia i flere tiår.
– AIDS tok mange liv, sier Jagari stille.
– Lærere døde, soldater døde, sjåfører døde. Og musikere.
Jaggari mistet alle sine fire bandkamerater til HIV.
Nesten alle Zambias fremste musikere døde mellom 1980 og 2000. Ved tusenårsskiftet var nesten alt borte: bandmedlemmer, studioer, mastertaper, instrumenter, spillesteder.
Parallelt med dette slo discoen gjennom.
– For å overleve, måtte mange av oss gå over til disco. WITCH gjorde det samme. Du kunne ikke leve av rock lenger, forteller sir Jones.
ALLE DØDE: Jaggery mistet alle sine fire bandkamerater til AIDS (Foto: Privat, tilsendt av Jagari)
Zambia var det landet i verden som var hardest rammet av AIDS-epidemien. Rundt 20 prosent av landet var smittet, og forventet levealder hadde sunket til under 40 år i 1998.
Jaggari selv forsvant fra rampelyset. Han jobbet en kort periode som lærer, men endte senere med å grave etter edelstener i håp om å bygge et nytt liv – langt unna musikken. Han fant Gud og ble værende i gruvene i over tredve år.
Den stille perioden
På 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet var Zamrock nesten umulig å finne. Det fantes noen slitte kassetter, noen få LP-er med riper og sprukne cover, og noen mennesker med fjerne minner fra konsertene i Copperbelt.
I byene definerte DJ-er lydbildet. Afrobeats, amapiano og amerikansk R&B dominerte.
– Våre DJs vil spille det folk allerede kjenner, ikke det folk burde oppdage, sier Mumba Yachi, en av dagens største musikere i Zambia.
Men i den globale undergrunnen begynte noe å røre seg. Langt, langt unna Sentral-Afrika.
Oppdagelsen utenfra
I Europa og USA begynte vinylsamlere å finne mystiske, knitrende afrikanske rockeskiver på utendørs platemarkeder. Bootleggere som Shadoks trykket uautoriserte gjenutgivelser. Bloggere skrev om fuzzgitarer fra Zambia som hørtes ut som om Jimi Hendrix hadde krasjlandet i Kitwe.
– Det var slik signalene nådde Europa, sier Jagari.
– Egon fra Now-Again Records ville gjøre det skikkelig. Han kom for å finne mastertaper.
En del av dem lå i Malachite Film Studios, andre i arkiver hos det gamle gruveselskapet ZCCM. Noen ble spilt én gang før båndet smuldret bort og lyden forsvant.
Men noe av musikken ble reddet. Remastret. Gjenutgitt.
GJENOPPDAGET: Tilfeldigheter minnet verden om Zamrock (Foto: Privat, tilsendt av Jagari)
Gjenoppstandelsen
På telefonen danser en mann i 70-årene i Seattle. Jagari Chanda har vært på turné. Publikum er fullt av bleke, unge mennesker som synger «Lazy Bones» ordrett.
– Det føles som en gjenfødsel, sier han.
– Gud har gitt meg en ny sjanse. Jeg kommer ikke til å dø på samme måte som før. Jeg har eksportert landet mitt. Jeg har eksportert Zamrock.
Sir Jones var med på den siste turneen:
– 16 show på 26 dager. Fra LA til San Francisco og helt opp til Seattle. Vi møtte så mange artister. Det var utrolig.
Mens WITCH turnerer globalt, er begeistringen hjemme bemerkelsesverdig lav.
– Ungdommer her vet mindre enn dere to nordmenn gjør, sier Sir Jones.
– Hvis WITCH spiller i dag, kommer det mest eldre folk. De unge er opptatt av Nigeria og Sør-Afrika.
Likevel finnes det noen få nye musikere som har plukket opp fakkelen og begynt å forstå at Zamrock ikke bare er nostalgi, men en nasjonalskatt de kan bruke.
PÅ VEIEN IGJEN: Jagari sendte oss bilder fra sine siste turneer (Foto: Privat)
Den nye bølgen
Mumba Yachi, en av de mest interessante stemmene i dagens zambiske musikk, beskriver seg selv som «en vagabond, en UFO i musikkens verden». Han navigerer mellom orkester, afro-jazz og rock, og har laget albumet «Zamrock Flood» (2024).
– Jeg ville ikke nevne HIV ut av respekt. Så jeg laget et bilde: en rød flom som tok dem med seg. Albumet er en hyllest til en generasjon som døde, forteller han i studioet sitt i Leopards Hills, omringet av bongotrommer.
Han mener at de gamle bandene gjorde noe riktig, og at dagens artister kan lære av dem:
– Zambiere tok det som ikke var deres, altså rock, og gjorde det til sitt eget. Vi klarer ikke det med Afrobeats i dag. De gamle hadde stolthet. De sa: la oss legge til noe som er vårt, forteller han.
SISTE BØLGE: Mumba Yachi holder til i Lusaka og ser tilbake (Foto: Olaf AB Styrmoe)
Mange peker på artisten Sampa the Great som broen mellom generasjonene. Hun har samarbeidet med Jagari, og hennes internasjonale gjennombrudd har gjenåpnet nysgjerrigheten for Zamrock globalt.
– Hvis unge artister forstår at Zamrock kan ta dem globalt, kan kanskje en ny bevegelse begynne, sier Brian Mumba “B-Flow” Kasoka Bwembya.
Han er musiker og president av Zambian Association of Musicians (ZAM).
Mumba peker også på Tyler, The Creators nylige sampling av Ngozi Family på Chromakopia (2024) som et tegn på at Zamrock stadig påvirker og får nye nedslagsfelt.
– Zamrock vokser. Veien er allerede åpnet. Nå handler det bare om å fortsette, sier han.
Hva betyr Zamrock i dag?
Zamrock var et øyeblikksbilde av et ungt land som sto mellom håp og katastrofe. Det fanger både den euforiske frigjøringsoptimismen og mørket som fulgte diktaturet, de omkringliggende borgerkrigene og den notoriske økonomiske motbakken. Det viser hvordan kulturell selvtillit kan skape noe helt eget, og hvordan et genetisk pennestrøk kan slette en hel generasjon fra minnet.
– Zamrock er mot, sier B-Flow.
– Den generasjonen var ikke bare musikere. De kommenterte samfunnet. De var i en tid da Afrika kjempet for sin frihet.
PRESIDENTEN: B-Flow har møtt Obama og er selv President av musikere i Zambia (Foto: Henning Olweus)
Musikken er fremdeles overraskende moderne: fuzzgitarer over drivende 6/8-rytmer, afrikanske trommetradisjoner oversatt til basslinjer, melodier som låter både naive og briljante.
Og når en 70 år gammel mann synger gamle sanger på scener i Seattle og Berlin, er det mer enn nostalgi: det er en påminnelse om at noe ekte aldri dør, så lenge noen bærer det videre.
Den siste akkorden
Zamrock burde forsvunnet. Mastertaper var uker fra å mugne bort. Musikere døde i hopetall. Landet endret seg. Ingen nye skoler eller radiostasjoner lærte ungdommen hva som hadde skjedd.
Men likevel finnes musikken. På kassettkopier. På remastrede vinylutgivelser. I en mann som hører toglyder mellom Kitwe og Ndola og gjør dem om til gitarlicks. I unge artister som oppdager at de kan låne fra fortiden uten å gjenta den.
Zamrock var et glimt i Afrikas historie der alt var mulig.
Og den fortsetter å leve. Fordi en håndfull stemmer, gamle som unge, insisterer på at lyden ikke skal dø igjen.
For mer Zamrock kan du lytte til vår Zamrock-spilleliste på Spotify her.