Hva om Sonic Youth var russ på Byåsen vgs?

Frelst i likhet med et kyss på lanken til paven, fikk vi planlagt et intervju i mai. Nå skulle vi få høre om deres dypeste musikalske hemmeligheter. Av den grunn befant vi oss på en kro på Bakklandet med bandet og spurte dem om musikkens deres i alle slags spissformulerte vinkler. Først og fremst lå det støy i lufta som ulmet under den dunkle, brune belysningen… 

– For meg er støy befriende, sier vokalist, frontmann, produsent og skranglebandgrunnlegger Jonathan Lykke Sæther. 

– Du kan ikke kontrollere feedback. Den lever sitt eget liv. Det gjør musikken annerledes hver gang, fortsetter han, og sikter til sitt 100 kilo tunge våpen av et pedalsett – kapabel til å vrenge om Beethoven til Bee Gees.

Skræng er støyete og det kan vi skrive under på. Lydbildet låner elementer av noise, nu-wave og kraut. Blant mye annet. 

Sæther er andre generasjons kunstnerspire. Foreldrene møttes på UFFA på 90-tallet, og poden besitter et imponerende lytteregister. Han refererer til obskure undergrunnsband over en så lav sko at det ligner en havaianas.

Bråk som middel

Konsertene følger en dramaturgi som gjør at vår nasjonale sakte-mester Jon Fosse ville hengt seg. Bandet åpner gjerne rolig, kanskje covrer de «Stephanie Says» eller tar deres egen akustiske bakgårdslåt «50 Stars / 13 Lines». Deretter gjør de som general Douglas MacArthur og drar den menige konsertgjenger inn i stadig mer brutale lydlandskap.

– Vi avslutter ofte med en bråkelåt og lar det hele ringe ut. Det er viktig for oss å balansere publikum. Vi har søte låter, og så korrumperer vi de stakkarene som blir igjen, sier Sæther.

Deres kanskje mest urovekkende låt er «The Knocking Man». Sporet åpner med metall, har et krautrock-break og en pur fryktinngytende tekst. Og ikke minst åtte strake minutter med akkorden E5. Den kom fra et ønske om å lage noe tungt og rart – med selvsikkerhet.

– Når vi spiller den live, så kjenner jeg det i hele kroppen. Det er en utrolig befriende følelse. Den gjør noe med hodet ditt, sier trommeslager Peder August Okstad. 

Det «noe» låten gjør med hodet, kan være en hjerneskade. Mer om det siden… 

Siden 2022 har Sæther, Okstad, bassist Lars Xavier Indstøy og synthspiller og dansemester Sverre Evar Lyse Farstad III snekret sammen en lydverden som både kiler og slår. 

– Vi startet i første klasse på videregående. Og det begynte ikke som et seriøst prosjekt. Skræng var egentlig et køddeband i starten, sier Sæther.

Køddebandet utviklet seg. Med røtter i garasjebandproduksjon som får Pavements demokassetter til å høres krystallklare ut, ble Skræng etter hvert et fellesskap for rare ideer, lange lydbølger og overraskende melodisk teft.

Cowboyhatt i promolinsen

Bandet er kjent for sitt særegne lydbilde som like gjerne trekker på Daniel Johnston og Velvet Underground som CAN og Merzbow. De beskriver det som «friksjonen mellom ulyd og hjernetung, følesesfull musikk».  

På albumet I Would Kill To Be A Tiger (2024) går bandet fra støypoesi og improvisasjon til indie-vennlige hooks og «øre-candy». Men én ting går igjen: lyden av frihet.

Alle fire i bandet har ulike musikalske bakgrunner: fra trap og jungle til folk, Aphex Twin og elektro. Men det er nettopp i dette mangfoldet de finner sitt felles språk.

– Jeg tror det er det som gjør Skræng unikt. Vi har det hjernetunge og det fysisk brutale. Det gjør at vi kan få folk til å le og gråte, sier Lars Xavier Indstøy, som spiller bass og nylig har vært på tur i Bali. Der tok han en «Cez 4 Prez»-tatovering. 

– Det er viktig å ikke ta seg selv for seriøst, sier Okstad som utover trommene er visuelt ansvarlig. 

Dette har de lært på media-linjen på Byåsen VGS, hvor de nå er russ.

– Vi har promo-bilder med cowboyhatter, og låter som heter «I Kill the Pain, John Coltrane». Men musikken tar vi alvorlig. Det handler om friksjon – å blande det søte med det jævlige, fortsetter Okstad.

Selv benekter de ikke at Orange Jimmy EP’en er en tegning (av Okstad, vel å merke) som avbilder det siste medlemmet i Skræng… Skrænglejones…