Andreas anbefaler: 

Billie Van - Believer

OK. Sett på låta og se for deg dette: 

Berlin. Ca. 1997. Du har på deg bereten du stjal fra eksen din, som du så for siste gang i går. Støvlettene er på, og sminken fra gårsdagen ser enda bedre ut i dag. Du er snart ferdig med å røyke en Gauloises under en vid paraply utenfor klubben du er på. Det regner, men hånden blir ikke kald når den holder rundt sigaretten som snart er brent ferdig. Du står utenfor i det røyken svir litt i øynene dine, og du kikker rundt på alle menneskene. Alle som holder hender. Alle munner som kysser munner. Alle smil som smiler til smil. All latter som ler til andres latter. En flukt. Fra denne rare, gale, fæle verdenen. En tilflukt. Et øyeblikk med stillhet i høylytt kaos. 

Ah, Ah, Ah Ah Ah Ah. 

Kaster sigaretten på bakken. Går inn igjen. Løper ned trappen. Ned i kjelleren. Du setter bereten din på en fremmeds hode og smiler. Inn i folkemengden. 

Ah, Ah, Ah Ah Ah Ah. 

Blitz. Du danser med fremmede. Adrenalinet pumper i hele kroppen. Du føler deg mer levende enn du har gjort på lenge. Alle er forelsket i deg, og ingen kjenner deg. Det føles som om hjertet brenner, sjelen svever og hjernen smelter. Bereten kommer nærmere deg igjen. Du tar hånden til den fremmede med bereten.

I'm a believer. And you're the receiver. 

Eller noe lignende. Hvertfall, HOOK er fan. Og vi gleder oss til mer fra Billie Van. For dette var bra.

​

JEJUNE - Gadu

The coolest kids in town, JEJUNE, har gitt ut debutalbumet sitt "Japanese Sports Car", og vi er hooked. Vi i HOOK har nemlig vært fan av JEJUNE siden vi så dem for to år siden under Trondheim Calling. Den gang var det sjokktilstand med spørsmålet “er disse norske?!”. For det hørtes ut som det kule hipsterbarnet til Vampire Weekend, The Strokes og Pavement, og annerledes enn noe annet på den norske indie-pop/rock-scenen. Kanskje det er amerikansk-norske frontmann og vokalist Terence Dougherty, eller den kjappe, særegne pop-lyden som skinner igjennom. Uansett, fett er det. 

 

"Japenese Sports Car" føles som en innramming av hva JEJUNE er og hva de kan bli. Vi finner umiddelbare hits som “The Masterclass”, som er den perfekte albumåpneren på alle måter, “Candy Coat Veneer”, som sprenger alle grenser på lik linje med MIKA eller Truls (til de av dere som husker “Out of Yourself”). Og for ikke å snakke om "Johnny B Goode is Dead", som er catchy og gjør at jeg får lyst til å hoppe inn i en Howard Deutch-film og danse. Det er vanskelig å stoppe å skrive om dette, for JEJUNE har virkelig sneket seg inn i hver eneste krik og krok av pop-hjernen min og vil ikke slippe. Albumet er en perfekt spilleliste, som fortjener ros og mer til (spesielt den lille funny two-track "fuck" snakke-låt-punk-situasjonen som får meg til å smile) i lang tid fremover. En classic på min debut-album liste. Dette er noe særegent og kult. Nå skal jeg sette på “Gadu”, og kjøre over Dovrefjell. Anbefaler deg å gjøre det samme. 

​

Ellers hør på: 

Future Nostalgia - U

Nydelig, drømmende indierock fra hovedstaden. Future Nostalgia har et støyete og svevende uttrykk som minner meg om støvete asfalt i sommersolen.

Neste Planet, Linni - Glins.

Duoen Neste Planet, bestående av rapperen Linni og produsenten Kvam, slapp nylig ei ny plate etter flere års pause fra neste planet-prosjektet. Plata høres råbra ut, og “Glins” har vist seg å bli en av favorittlåtene mine fra plata.

​

Anders anbefaler:

Emil Storløkken Åse - Wish I’d Say Goodbye

Gitarist og improvisator Emil Storløkken Åse lagar eit heilt spesielt rom i musikken sin. Når du høyrer på “Wish I’d Say Goodbye”, kjennest det som å stå i ein enorm, tom hall med steile veggar av betong og lytte til ekkoet av lydar som ikkje fins. Musikken er samstundes nære deg, drivande kring hovudet, og uendeleg langt vekke, som om me berre kan høyre atterklangen etter han. Han snirklar seg rundt i evige spørmålsrøyrsler, utan å gje noko svar, og plutseleg, etter ei stund, stilnar han.

 

Øyvind Torvund – A Walk Into the Future

Det er vanskeleg å ikkje tenkje på den nye plata A Walk Into the Future som vidareføringa av The Exotica Album frå 2021, berre meir fullstendig utvikla og heilskapleg uttrykt. Eg kan ikkje heilt velje kva spor frå dette episke albumet som er best, men tittelsporet er ein god stad å starte. Dette er samtidsmusikk av beste klasse, og eg håpar dette er framtida for norske orkester.

 

Gunerius & Verdensveven - nedrustning er oppussing av jorda

Miljøvernet sin weirdboss er tilbake, like psykedelisk og groovy som alltid, men no også med innslag av atonale samples? Støyete, hardtslåande, og sprøtt. Gå ned ei gate og lat som at du er ein sopp i kretsløp med resten av verda, seier han. Mogleg eg gjer det sjølv.

 

Nils Økland band – Svevn

I 2021 sat eg på ein einsam lesesal og skreiv eksamen i operastudiar. Eg var innestengd av ei ukristeleg kjedeleg oppgåve, medan eg for fyrste gong høyrde på Nils Økland si plate Glødetrådar. Det vart for mykje for meg i den augneblinken eg mottok eit bilete av at venane mine var på Pirbadet. Det er ikkje ofte eg grin av musikk, men kombinasjonen av å sitje på det støvete biblioteket heilt mutters aleine, englesongen frå fela og lengtinga etter å få leike i vatnet i lag med vener, fekk tårene til å trille på ekte.

 

Derfor er det kan hende ikkje så rart at eg har ein heilt spesiell kjærleik til Nils Økland. Norske folkemusikarar har ein heilt spesiell evne til å lage varm, kjærleg musikk, og Økland er kan hende den beste på det området. “Svevn” er, som namnet tilseier, lyden av å falle sakte i søvn, med stjerner over deg og ei mjuk seng under deg. På tide å grine til Økland igjen.

 

Gabba – i doallan idjá iige beaivi

Ny singel frå det grovaste viddebluesbandet i heile verda! Gabba har vorte eitt av mine nye favorittband etter at eg oppdaga debutplata deira, og den nye låta deira “Ii doallan idjá iige beaivi” følgjer i same spor. Meir fuzz, meir bråk, meir rock enn det dei har laga før, men framleis med den utrulege joiken til Johan André Eira i sentrum av låtskrivinga. Det liknar ørkenblues, men bytt ut ørkenen i Mali med Finnmarksvidda. Det er hardtslåande, høglydt og drit føkkings bra.

 

Morgonrode – Den som går ut

Pionerbandet Morgonrode, som kickstarta den nye folkemusikkbølga med debutplata frå 2020, er endeleg tilbake med sitt tredje album, og alt er slik det skal vere. Dei er sensitive, ektefølte, og groovar saman som eit helvete. “Den som går ut” er ei utruleg var, vakker låt, leiia an av felene til Selma French, Helga Myhr og Rasmus Kjorstad. Om du likar Valkyrien Allstars, kan eg garantere at du elskar Morgonrode.

 

Hogne Kleiberg Trio – Sussy

Trondheim serverar stadig jazz ifrå øverste hylle. Hogne Kleiberg har vore på radaren min i mange år, men det er fyrst no han har laga plate med sin eigen musikk – Oransje, heiter den. Dette er så brennheite greier at eg lurar på korleis klaveret ikkje tek fyr. Eg føler eg må ta meg ein sigg etter å ha hørt gjennom “Sussy” – soloane til Kleiberg og trommis Steinar Heide Bø treff deg som eit avspora godstog. Trioen er så innmari i taket, og spelar som om dei er støypte saman, med ei så god fingerferdigheit at eg blir heilt matt.

 

Petter Dalane – UpUpUp!

Norsk jazz har det bra om dagen. Petter Dalane har endeleg gjort platedebut under eige namn, og han swinger med valdeleg schwung. “UpUpUp!” er ei herleg opptempolåt, med fantastisk musikalsk synergi og kulheitsnivå langt under frysepunktet.

​

Hannah anbefaler: 

Han Gaiden - TALK OF THE TOWN

Verdens eneste bygdeband Han Gaiden har kokt sammen noe som kun kan beskrives som et avhengighetsskapende heksebrygg på sin nye EP "00:00". Lydbildet er hardere, mørkere og litt skumlere enn før, men man rekker ikke å være redd lenge før Han Gaidens imponerende vokal gjør alt behagelig og trygt igjen. “TALK OF THE TOWN” kiler i øret med en følelse av kulhet og selvsikkerhet og drar meg ut av sofaen til tre svimlende minutter på en mørk, muggen undergrunnsklubb. Satan. Han Gaiden, this is the way. Ta meg med hvor som helst. Jeg er i Han Gaiden-transe fra første sekund av "00:00", og jeg håper ingen drar meg ut av den. Cool-girls, it-girls, bygde-girls; Elektronika-pop har aldri lått så bra, og bygda har aldri sett mer internasjonal ut. 

 

Lille Venn - Just Like Me!!

YEEHAW. Lille Venn, you're just like me! Det er mye man kunne sagt om Norges nye store pop-punk håp (som vi i HOOK-redaksjonen elsker, og snakker om hele tiden, om du ikke har fått det med deg enda), så det blir vanskelig å skrive noe kort om den vanvittige talentfulle Helene Brunæs. “Just Like Me!!” er en klem til deg som føler at du drukner fordi alt er litt overveldende. Sett den på, og dans og spark som om ingen ser på. Det var det jeg gjorde. Kjempeterapautisk. Dette er en pop-stjerne in spe, og vi får alle være vitne til det. 2000-tallet er tilbake med Lille Venn i front for å geleide oss alle gjennom hjerte/smerte all over again…”Just Like Me!!” er en shot espresso, en pick-me-up, en klem og en venn. Gjør som meg og hør på denne 10 ganger på rad, så får du garantert en bedre dag. 

 

The IV - I am the moon, you are the sun

Flekk opp øynene, smør ørene for The IV - noe av det kuleste som er gitt ut på den norske musikkscenen i 2024. “I am the moon, you are the sun” starter mørkt og tungt, drar deg ned i grumset, men så kommer en melankolsk, tilbaketrukken, selvsikker stemme og en snill, innbydende gitar som plukker deg opp igjen. Det er det perfekte lydsporet til den coming-of-age-filmen du alltid drømmer om å lage. Den scenen du alltid dagdrømmer om der du løper i regnet og lurer på hva faen som egentlig skjer. Også står du plutselig i nærbuti–. Nei, sorry, det ble altfor intimt. Skrev mens jeg hørte på låta, fingrene sklei på tastaturet.

 

Tilbake til The IV. Det nye, uavhengige prosjektet The IV er Ingvild Nærum som prøver å navigere i en mer og mer absurd verden. At dette er den første og hittil eneste singelen gir meg mye håp for hva som skal komme. Det er som da jeg hørte “Chaise Lounge” i 2021 for første gang. Det er sikkert som da fattern hørte “Repulsion” i 1985. Nei, “I am the moon, you are the sun” av The IV, er som Weezers “Undone - The Sweater Song”. Putt dem på lista! Det er håp for shoegaze, det er håp for den norske musikkscenen likevel. Man kunne sikkert ramset opp Mazzy Star, Fiona Apple, Jesus and The Mary Chain og andre som inspirasjon, men det var det som var så forfriskende med dette bandet. At det ikke var en hei-vi-er-fra-oslo-og-elsker-shoegaze-lyd, men at det var noe smart, nytt og ektefølt med hele greia. Jeg er glad, jeg.

 

Låta er hjerteskjærende relaterbar og treffer noe i meg, som gjør at jeg ikke klarer å slutte å høre på den. “[...] I tried to stand as tall//Lifted myself up and above//But at this point I don't know how high//is high enough”. Produsent, trommis og vokalist Ingvild Nærum viser en vanvittig god formidlingsevne og skrivestil som får hjerter til å smelte. Låta varer kanskje bare i tre minutter, men jeg kunne pratet om den i en time. 

 

Ellers hør på:

Waxahatchee - Tigers Blood (albumet)

Å velge en eneste låt fra det nye albumet til Waxahatchee er umulig. Derfor anbefaler jeg alle med et bankende hjerte å sette av en time eller to til å høre gjennom årets vakreste og beste album. 

 

Adrianne Lenker - Sadness as a gift

Tom for ord. Ubeskrivelig. Hjerte/smerte. Hele albumet, egentlig. 

 

Hurray For the Riff Raff - Hourglass

Også for bra til å skrive om. Anbefaler alle med sjel til å høre på hele albumet. Det er nedpå, et ektefølt, spirituelt folk-punk full av amerikanske myter, historier som vil få deg til å tenke, gråte, smile og lyst til å løpe i vinden, og/eller ri på en hest i ørkenen. 

 

Waxahatchee, Adrianne Lenker og Hurray For the Riff Raff har etter min mening gitt ut de beste albumene til nå i 2024. Du går glipp av noe om du ikke gir dem en lytt (og ikke gjør det mens du stresser på vei til jobb eller sitter med eksamen. Sett deg ned, stirr i taket og lytt. Okei? Jeg kommer til å vite det hvis ikke. Og så kommer jeg til å finne deg).

​

Fontaines D.C. - Starburster

Hør på, og føl deg sinnsykt kul. Sånn "shit, jeg føler meg som Imperator Furiosa nå-kul". 

 

King Hannah - Davey Says

Indie-rock-duo fra Liverpool som har lagd noe for alle oss som liker 90-tallet, fuzzete garasje-rock, og har sendt meldingen “Meet me before the party, I don’t want to walk in alone”. 

​

Flight Mode - Surprised At All

Skringel, skrangel, emo er tilbake. Flight Mode er ute med sin debutplate "The Three Times" og serverer nostalgi på øverste indie-rock hylle. Plata er støyete og dramatisk, og et perfekt nikk til Death Cab for Cutie, Posies, Super Deluxe og Jimmy Eat World 2000-ish alternativ-rock-scenen. 

 

Crowded House - Teenage Summer

Verdens beste band? Oppe for diskusjon, og hvis du svarer "nei", så tar du feil. Uansett, årets sommerlåt.

 

The Yum Yums - Vitamin U

Det beste som har kommet ut av Moss by noensinne! Med comeback?! Sign us up.

​

Coraline Polacheck - Starburned and Unkissed

Kul. Kul. Kul. Vil dra å skate i sola, klippe håret, klatre til toppen av et fjell og skrike "AH_AHA_AHAHHH_". 
 

​

Hør alle låtene i vår Spotify-spilleliste her!

...og her for vår Tidal-spilleliste!

​

​