
Trondheim ringer. HOOK svarer.
Tross snøstorm og mindre spennende hverdagsoppgaver, kom vi oss på Trondheim Calling i år også. Vi har sett, hørt, hoppa, smilt og skratta til det beste ny norsk musikk har å by på. Og det er godt å vite at vi er i gode hender. Takk, Calling for en helt vill helg og for å ha fylt opp kultur-batteriene våre. Les om høydepunktene i vår Trondheim-Calling-aftermath-sak.
AV HANNAH KLEIVEN, ANDERS KRUSE OG HAAKEN GJERMUNDSEN
// FOTO: HANNAH KLEIVEN OG ANDREAS JENSEN
07.02.24

BO MILLI PÅ BYSCENEN
Norges nye store indie-håp står klar på Byscenen foran en nokså fullsatt sal. Det er torsdag, ølen er på plass i hånden, rommet er fylt opp av vennligsinnede, klare til å headbange til “Good Kid”, gråte litt til “Be Your Girl” og skrike til “Chewing Gum”.
Så her er vi, i spent forventning, og det er en miks av venner av bandet, papparock-P13-lyttere, de hvite bransjemennene med lite hår, briller, pixies t-skjorte, blazer, jeans og vans (unnskyld hvis jeg tråkket på ømme tær der) og hele hipster-Trondheim er på plass. OK, tilbake til Emilie Østebø og hennes band:
Det er kulhet og selvsikkerhet fra første gitarstreng spilles. Hele settet sitter skikkelig tight og man merker hvor gøy de fire vennene på scenen har det. Utenlandsturné og masse spilling har nok gjort Bo Milli til et mye sterkere liveband enn for bare ett år siden.
Setlisten består av låter fra den nye EP-en “Making Friends”. Den er full av smittende brainworms, usikkerhet og selvsikkerhet, og det er en intim "oss-mot-verden emohet" som preger tekstene – svøpt inn i en nærmest perfekt indie-pakke.
Det høres ut som de har gjort dette en milliard ganger, holdt på i åresvis, og at de aldri vil slutte. Jeg trodde jeg var Bo Milli-fan, og etter å ha sett dem på Byscenen er jeg solgt. Jeg vil ha merch. Jeg vil ha plakat. Jeg vil ha autograf. Jeg vil se Bo Milli hver eneste torsdag på Byscenen så lenge jeg lever! "I'm In" er en så kul låt, kul på en rar Lily Allen-måte, og den gjorde seg utrolig godt på en så stor scene. Det samme gjorde resten av låtene. Bo Milli står igjen som et høydepunkt fra hele helgen.
Og en personlig takk til Bo Milli for den beste metaforiske tyggis-tekstlinjen siden Annie ("I'm just a girl, that's only chewing for fun / I spit it out when all the flavor has gone"): "Even though you were in my bed / It doesn't mean a thing / That's what I said / Cause I'm a woman, I've gotta get it done / And then I spit you out like chewing gum".
-Hannah Kleiven

KANAAN PÅ BYSCENEN
Endeleg bra musikk med masse gitar og bråk!
Å vere på konsert med Kanaan er som å bli påkjørt av verdas beste godstog. Her er det hardtslåande trommer, fuzza gitar og ein basstone eg kjenner langt inne i jeksalne. Kanaan er verkeleg eit band som er verd å få med seg live for å kjenne på den fysiske tyngda av musikk. Det går nesten ikkje an å høyre musikken på eit lite headsett når ein har smaka han direkte frå dei enorme Orange-forsterkarane som står bak gitarist Ask Vatn Strøm og bassist Eskild Myrvoll.
Minutt på minutt flyt forbi meg der eg står innhylla i Kanaan si psykedeliske tidsboble, utan at eg ensar tida sin gang. Notane lager intense, sakteflytande elvar, og eg kjenner meg som ein vesal ørret som flyt fram og tilbake, med- og motstraums i det instrumenta smeltar saman til ei einaste syntese av lyd. Om ikkje Kanaan er framtida til norsk rock vil eg ikkje vite av det.
-Anders Kruse

ROSA FAENSKAP PÅ TRYKKERIET
HOOK får mye mail. Som alle andre i musikkbransjen får vi nemlig pitche-mails om nye band. Våre absolutte favoritt-mails kommer som oftest fra Fysisk Format, og da overskriften var ROSA FAENSKAP, ble vi mildt sagt interesserte i hva dette snille/sinte bandet var. Hørte på det, digget det. Så slapp Calling programmet sitt, og vi visste at dette – dette måtte vi se live.
Bandet beskriver seg selv som en “kjærlighetserklæring til – i tillegg til en krigserklæring mot – black metal i seg selv.” De har bakgrunn fra Blitzhuset, og har som mål å ta opp kampen mot fordommer og undertrykkelse. Det er politisk, det er hardt som faen, og det er noe vi mangler i dagens norske metallmiljø. Bandet består overraskende nok bare av tre personer: Emil Vestre på gitar, Håvard Solli på bass og vokal og Anders Jansvik på trommer. Lydbildet høres større ut enn hva tre folk får til, og det er imponerende i seg selv.
Før vi kom oss bort til Trykkeriet denne lørdag kveld, var ROSA FAENSKAP på alles lepper etter konserten på Fru Lundgreen dagen før. Det skulle bli hardt, varmt og moshing. Og det ble det. Det vi skulle få servert var debutalbumet “Jeg blir til deg”. Bandet lanserer seg som en av-art av svartmetall, men spør du meg minner det nok mer om teknisk dødsmetall, for så teknisk og til tider melodiøst som disse spiller, minner det mer om tidlig Kvelertak og Vektor. Det er mørkt og hardt, samtidig som catchy, glitrende, snilt og kult.
Gitaristen supplerer til tider bassistens screaming med klassisk growling, noe som gir ekstra god variasjon og dybde i låtene, og funker fjell. Tekniske gitardeler og harde partier glir over i mer atmosfæriske og roligere partier. Det er stygg-vakker musikk, veldig enkelt forklart. Og det fungerer bedre enn noe jeg har hørt før. De har tatt det stygge og skumle og vevd det sammen med det vakre, gode musikken har å by på, til noe som høres særegent ut, og noe som trengs på den norske musikkscenen. Hvor har dere vært hele mitt liv, ROSA?
Nei faen – rosa + metal + eyeliner = et jævlig bra band. Takk, takk, takk for dansen, ROSA FAENSKAP!
- Haaken Gjermundsen

FUCKLEBERRY HINN PÅ MOSKUS
Pappa, kom! Du må høre på Fuckleberry Hinn!
Et av årets beste album skulle spilles live på verdens minste og koseligste scene, Moskus. På en halvtime er det vanskelig å skulle rekke å spille hele "Neither/Nor", men bandet gjorde sitt fordømte beste.
Som en person oppfostra på Wilco, Dinosaur Jr., Posies, Teenage Fanclub, Guided By Voices og haugevis av 90-talls-indie på CD, er Fuckleberry Hinn min gjeng, og "Neither/Nor" er min perfekte spilleliste. Og Øystein Megård og Øystein Ulvund, Tord Nyheim Hovde, Ole Jørgen Kristensen og Hallvard Løberg Näsvall spiller de beste låtene fra albumet live. Og det var bedre enn jeg noensinne kunne forestilt meg!
Jeg fikk lyst til å ringe pappa og ta på oss matchende Built to Spill t-skjorter og snakke om dette nye bandet. Rase gjennom CD-samlingen for å finne ut hva akkurat den låten ligner på, uten helt å komme i nærheten av et svar. Høre om hvor mye bedre alt var før, og kanskje bli enige om at ting ikke er så aller verst nå heller, tross alt.
Moskus er helt fullstappet, og køen utenfor er lang. "Nobody" og "Perfect Haircuts" stikker seg ut og er en fryd å høre live. Dette er flinke, erfarne musikere. Det sitter som et skudd, spesielt på "Stone Cold", som gikk rett hjem i dette Weezer-hjertet.
"Dokker e flink å søt", kommer det fra salen.
"Ikke overdriv nå!", kommer det fra scenen.
Bandet passer perfekt inn på Moskus, selv om jeg gjerne skulle hatt litt mer plass til bevegelse rundt meg. Fuckleberry Hinn er perfekt skranglete og vellagd, og uten at jeg helt kan forklare det hører du at bandet består av veldig gode enkeltmusikere, som blir så uendelig mye bedre sammen. Som et fotballag, eller en god vin og en god muggost.
"Nobody will know, nobody will understand" er det eneste jeg har hatt i hodet siden lørdag, og jeg blir bare mer og mer fan. Rock on, Fuckles.
-Hannah Kleiven
ÆVESTADEN PÅ LOKAL KLUBB
Okei. Me prøver oss igjen etter fadesen på Moskus. Men ein vis mann sa ein gong at livet er som ein kommode: skuff på skuff på skuff. Og slik vart det også denne gong.
Som vanleg er luftråmen nede i kjellaren på Lokal så høg at det er like før det dannar seg eit skylag kring dei som no har stima seg saman for Ævestaden sin andre konsert under Calling. Denne gongen er eg ute i seinaste laget. Min feil, tek det på eiga kappe – slit med å sjå noko som helst, men får etter kvart knota meg fram til ein stad kor eg faktisk får auge på den svensk-norske pop-electronica-folkemusikk-trioen.
Superlativane har hagla over Ævestaden heilt sidan dei slapp debutalbumet Ingen Mere Gråter i 2021, og dei har raskt etablert seg som ein av dei mest framtredande døma på kor bra musikk folkemusikarar kan lage når dei VERKELEG trår til. I 2023 kom dei med eit etterlengta andrealbum, Solen var bättre der. Sjølv falt eg pladask for dei frå fyrste gong eg høyrde debutalbumet. Spesielt låta “Flytta” synest eg er ei låt du skuldar deg sjølv å høyre ein ti-femten gongar før du døyr.
Også på Lokal leverte dei. Trioen hadde snekra saman eit ekstra klubbaktig sett, og sjølv om dansinga stort sett uteblei frå dei i publikum, var dette ei solid, atmosfærisk samling med låter, henta dels frå førsteplata og dels frå fjorårets album. Med folkemusikkinstrument høyrer endelause runder med stemming, og etter ein slik seanse, med ei harpe som ikkje heilt ville samarbeide med Kenneth Lien, stemmer dei i gong “Stanna inte”, og denne klamme kjellaren blir fylt av Ævestaden si fantastiske form for hypnotisk melankoli.
Diverre var konserten prega av eit ueigna lokale og dårleg lyd frå scenen. Ævestaden gjorde innmari lite ute av seg under opptredenen, og vart sitjande heile tida – som ikkje hadde vore eit problem om det ikkje var for at dei var plassert på same høgdenivå som oss i publikum. Dette betydde at for alle andre enn dei som stod heilt fremst var det klin umogleg å få med seg noko som helst av det som foregikk på scenen. Den korte stunda eg stod bakerst, med utsikt til lite anna enn mine medmenneske sine bakhovud, var direkte mismodig. Lyden var heller ikkje noko å skryte av, og det verka som musikarane også var misnøgde. Vokalen til Levina Storåkern var tynn og grautete, og harpene til Kenneth Lien resonnerte på ein underleg dissonant måte – når dei ikkje berre forsvann i lydbiletet.
Dermed var mitt andre forsøk på ein konsert med Ævestaden også ganske mislukka. Musikarane leverte absolutt, men omgjevnadane spelte ikkje på lag. Det er frustrerande å sjå eit band eg er så glad i og som eg veit kan levere så innmari bra bli såpass punktert av dårleg lyd og eit rom som ikkje eigentleg er eigna som konsertlokale.
-Anders Kruse

LILLE VENN PÅ TRYKKERIET
Det er fredag kveld, og jeg har ett mål: å se Lille Venn og få henne til å signere t-skjorta mi. Og vet du hva, det fikk jeg…(stort smil-emoji).
Det er ingen hemmelighet at HOOK elsker Lille Venn, eller Helene Burnæs, hvis vi skal være personlige, som havnet på “årets beste album”-lista vår med den lange EP-en "Whatever, Together". Og forventningene var høye for å se Norges nye pop-punk idol live. Så vi kjemper oss gjennom snøstormen til fremste rad på Trykkeriet Scene.
Og der kommer de ut, i skjørt og slips, i kjeledress og Converse. Som tatt rett ut av en 2000-talls Paramore-musikkvideo. Det er TV-skjermer som glitcher på scenen, og hele greia er så gjennomført og bra at det nesten er til å bli emosjonell av. Og der begynner "Whatever, Together", og tretten år gamle jeg er veldig happy. Lille Venn utstråler selvtillit og storhet, med en utrolig formidlingsevne.
Resten av konserten får vi høre mange nye låter som lover veldig godt for den kommende EP-en. Gled dere! Lille Venn er på vei til noe stort. Resten av den korte halvtimen glemmer jeg litt hvor jeg er, hva jeg egentlig driver med. Jeg glemmer å ta notater, er altfor opptatt med å headbange, hoppe, synge, le og smile. Hun har publikum i sin hule hånd hele konserten og kommuniserer med ord og sjarm som får oss alle til å føle at vi er litt overtrøtte og sukker-høye på overnatting hos en bestevenninne. Og det er verdens deiligste følelse!
Som på alle bransjefestivaler får en følelsen av at det meste handler om å lytte og vurdere, og ikke så mye om bare å kose seg på konsert. Det er i alle fall sånn det virker når jeg ser meg rundt i rommet, der menn på 30-40 står og nikker alvorlig for seg selv mens de smører sin indre kritiker. Men Åsmund i publikum krever dansing og roper tydelig, "Dans meir!". Og mer dans blir det med den neste låten, som er settets kuleste. Jeg kan nesten ikke vente med å høre den på radio, i stua mi, på kjøkkenet mitt, i bilen min, overalt! Ingen på Trykkeriet står stille, svetten pipler, og det er deilig å være på konsert igjen. Kristoffer Lo kommer ut og blir med på den nye låta "Crash", og stemningen står i taket.
De to siste låtene er "Mourning Sickness" og "I Blew My Friends Off!!" og det skal klikke. Pop-punk-klikke. Lille Venn danser med oss, tar venninnen min i hånden, sier takk for dansen, sier hvor mange fine folk det er i salen. Og får alle til å føle seg som en venn.
Trondheim Callings beste konsert. Vi takker og bukker og gleder oss masse til den kommende EP-en. JIPPI!
-Hannah Kleiven

MALL GIRL PÅ BYSCENEN
Med Mall Girl ender årets Trondheim Calling. Vi kunne ikke fått en bedre avslutning.
Mall Girl, bandet alle snakker om, skulle vi endelig få høre live. Trondheims egne Veslemøy Narvesen trommer så svetten spruter. Bethany Forseth-Reichberg eide hele Byscenen med sin ubeskrivelige jeg-bryr-meg-ikke-om-deg-kulhet, som jeg kun har sett Wet Leg beherske på samme måte. De gjør ingen feil. Alt er som det skal være. Det er en ordentlig proff besetning av musikere som gjør det de kan best: digge å spille.
I en verden av raske trommer, på grensa til matte-rock/midwest-emo, med underliggende jazz-krumspring, finnes Mall Girl. Raske gitarriff pakker inn stemmen til Forseth-Reichberg, og musikken løper mellom det stillferdig sensitive og det hardstlående og intense. Bandet har en fantastisk utstråling under hele konserten, og hele hovedscenen på Byscenen bades i gløden fra scenen. “Lazy Girl” blir en enorm, langvarig kulminasjon av hele Trondheim Calling. Mall Girl har noen av de mest gjennomførte låtene og liveprestasjonene jeg har sett noen gang fra et så pop-ete band. Om publikummet kan låtene noe særlig er jeg ikke sikker på, men det betyr liksom ikke en dritt når musikken er så innmari bra som dette. Det skal mye til å få folk til å grine av låter de aldri har hørt før, men det får Mall Girl til.
-Hannah Kleiven og Anders Kruse
Takk for oss Calling! Her er en veldig lang bildedryss, for de spesielt interesserte. <3
























