Stjerneskudd i den ville, ville vesten
AV: Magnus Rygge, Simen Almaas, Herman Østby
FOTO: Herman Østby
TEGNING: Simen Almaas
Torsdag: En ensom cowboy
Og jeg som trodde jeg var ferdig som musikkanmelder. Men med lokkemidlene musikk, gode venner og litt øl hadde Hook meg i sin hule hånd. Så her står jeg utenfor Kulturhuset i Bergen med et flunkende nytt pressepass i hånden, og innser at jeg skal gjøre en jobb jeg trodde jeg var ferdig med – en yrkesfortsettelse i parentes. Jeg er mutters aleine, mine kollegaer (og venner) kommer ikke før henholdsvis fredag og lørdag. Like fullt kjenner jeg en snikende følelse av nysgjerrighet og forventning sive gjennom meg og ut i fingertuppene før jeg griper tak i blyanten min. Jeg er en ensom kåboj uten retning og uten fotografpass. Det er torsdag, og dette er Vill Vill Vest.
Jeg starter kvelden med Most Likely Marlin i en av kulturhusets større saler. En sal svøpt i røde og lilla lys setter tonen for det som skal bli en lun og hyggelig kveld. Det er tjåka fullt på kulturhuset i kveld, og Marlins selvsikre indie-pop sender meg svevende videre til den ganske så store Lille-salen. Her finner jeg Bare Folk; en fersk bergensbasert visegruppe som fort har gjort seg bemerket med sin lune og hjemmekoselige visemusikk. Så hyggelig og tiltalende er denne gruppen at når undertegnede skal på do får han ikke slippe inn igjen før siste låt. Den «Stilleste gutt på sovesal en»- baserte låta er en fin hyllest til Lillebjørn Nilsen, og avslutter en hjertevarm seanse. Med den nyslupne singelen «Allfarvei» er det god grunn til å tro at dette er en gruppe verdt å følge med på. Applausen er enorm, og vitner om et publikum sultne på denne sjangeren, som ungdommen i det siste synes å ha børstet støvet av.
Veien videre går til Kvarteret. Her finner vi Dinosaurtegning, en mannsterk gruppe på seks stykker. De oslobaserte gutta har et mangfoldig lydunivers som tidvis treffer, men som til tider også blir litt for ambisiøst. På det beste er det The Aller Værste-bass, Orions Belte og vrikke-tendenser. Også de mer synthdrevne låtene byr på et fint tonespråk, med tidvise nikk til Mac Demarco og Pond. Likevel blir det litt for mange musikalske krumspring til at konserten totalt sett lander helt. Konserten forblir i det hele mer en skisse av hva Dinosaurtegning kan bli. Bandet har ikke spilt live så lenge, og det er godt mulig at de etter hvert finner en klarere form, om de samler seg rundt en litt tydeligere musikalsk linje.
Kvelden ender på topp i det jeg trer inn i det røde skjæret som pryder inngangspartiet på Landmark. Denne litt kronglete scenen gjør seg sjelden godt, men den funker for Ragnhild og, som yter en sterk tilstedeværelse. At scenen er på samme høyde som resten av lokalet, forsterker den kollektive varme energien mellom Ragnhild Moan, bandet og publikum.
Hovedvekten av konserten trekker fra den imponerende debutplata To Renovate a House fra i vår. Låtene har vokst siden den gang, og Ragnhild og gestikulerer selvsikkert til den snertne rytmeseksjonen.
Idet «The Past» ljomer ut mot konsertens slutt er det sjeldent god stemning på Landmark – men jeg må ta siste buss, så jeg løper ut før jeg rekker å ombestemme meg. Videre ut i den fiktive solnedgangen er jeg lykkelig, og optimistisk til dag to. I spenning venter jeg på vognfølget fra nord – de kommer i morgen en gang.
- Simen
Fredag: En partner kommer ridende
Denne ettermiddagen gløtter solen så vidt frem over den tidligere norske hovedstaden. Jeg ser mot Voss, og i periferien skimter jeg bybanen der den svinger og synger seg ned mot bykjernen. Omsider trer Magnus ut. Med tårer av glede, samt en viten om at denne festivalens renommé ikke lenger kun hviler på mine skuldre, vandrer vi sammen ut i den tåkete bergenskvelden.
Cisca på Kulturhuset (Lillesal)
Cisca åpner kvelden, til stor begeistring. Den norsk-chilenske artisten synger på spansk, med røtter i både tango og latin-pop. Språket virker tilsynelatende ikke å være noen barriere; Musikken sier sitt, og det er åpenbart at det er sterke følelser i sving. Cisca rører ved alle hjertestrenger, men spesielt de mer lystige låtene er en ren glede å overvære.
Ensemblet består av hele sju instrumentalister, og yter tilsvarende mengde energi. I tillegg er innslagene av mandolin og trekkspill noe som bidrar til at denne konserten skiller seg ut i mengden. Det hele sitter rett og slett som ei kule, gjennom spennende taktskifter, voldsomt dansbar rytmikk og instrumentvekslinger. Settet avsluttes i en salsa-inspirert låt som jeg gjerne skulle hørt litt senere på kvelden – da hadde det vært duket for dans til langt utpå kvelden.
- Simen
Glassmanet på Kvarteret
Jeg synes psykedelisk drømmepop/shoegaze høres terapeutisk ut etter en strabasiøs tur til byen mellom de sju fjell, og etter den tårevåte gjenforeningen med Simen. Glassmanet er ei eklektisk gruppe. I arven etter band som My Bloody Valentine og Slowdive jakter de på den hypnotiserende stemningen som skapes av gitar gjennom skitten amp og en formidabel mengde effektpedaler som tuller oss inn et nydelig psykedelisk havdyp.
I norsk kontekst er Glassmanet blant gruppene som går aller mest dedikert inn i sko-glaningens skittenrosa verden. Det er ikke mangel på indieband her til lands som nøyer seg med å forsiktig hente ut noe inspirasjon fra sjangeren, men Glassmanet har en særegen og gjennomført stil som skiller seg ut. Live ser de til og med på skoa sine(!), uten at det går utover tilstedeværelsen i noen særlig grad.
Det begynner litt famlende og usikkert. Kvarterets scene gir ikke så mye rom for mystikk i kveld. Det er litt uengasjerende lys, og det spiller ikke på lag med den egentlig ganske originale manetestetikken. Vokalen blender seg ikke behagelig inn med resten av lydbildet, men ligger noe skjærende på toppen sammen med litt hissige cymbaler. Dessverre gjør dette at helheten ikke føles så gjennomført.
Glassmanet imponerer når de slipper seg løs. Trommene er stødige og hypnotiske, og frontfiguren har en imponerende kontroll på både gripebrett og pedalbrett. Siste låt løftes mer enn et lite knepp i volum, med intens, unison koring, og en veldig tilfredsstillende avslutningsjam som viser hva bandet er gode for.
- Magnus
Andreas Rotevatn på Landmark
Så bærer det videre til Landmark og Andreas Rotevatn, der det tidlig er stappfullt. Ikke visste jeg at Bergen hadde et så høyt antall hipstere! Den “fengende-saksofon”-pandemien som har herjet i verden siden Epic Sax Guy-memen kan dra til helvete – nå er det trombone som gjelder! (Neida).
Andreas Rotevatn beskrives i Vill Vill Vest-programmet som vanskelig å plassere, reint sjangermessig. Her i Hooks hjemby Trondheim er vi derimot vant til å gjøre tøffe vurderinger rundt hva som er alternativ pop og hva som er tilgjengelig jazz; og Andreas Landmark sin musikk vil jeg selvsikkert plassere i min egenlagde sjanger “god-stemning-jazz”. Når musikkfolkehøyskoleelever går lei av å covre Snarky Puppy, Jacob Collier, Fieh eller No. 4, er det ikke så dumt å sende litt Andreas Rotevatn deres vei. Settet på Landmark er engasjerende, stødig, og veldig, veldig solid.
Det begynner med en spesielt dansbar åpning, før stemningen roer seg litt mot midten. Ragnhild Moan, som spilte konsert kvelden før, hopper inn som vikarvokalist for Sofie Tollefsbøl. «Kairos & kronos» imponerer spesielt, med sine deilig konstante bokstavrim, fiffige ordspill og veldig fengende synthlyder. En perfekt avslutning på konsertfredagen før vi beveger oss mot saloonen!
- Magnus
Tegning 1: Cisca har med seg både mandolin, kontrabass og trekkspillist
Tegning 2: Glassmanet
Tegning 3: Det er høy capsføring på Rotevatn
Lørdag: Banden er samlet
Lørdag er siste kveld. Og passende nok har vi endelig fått en fotograf i Herman, som kommer med siste vogn (fly…) nordfra. Vi rekker så vidt innom bransjelunsjen før vi lader kamera, kropp og revolver. Tåken ligger som røykskyer rundt de sju fjell idet vi vender blikket mot festivalens siste kveld.
Sakte, fallende på Kulturhuset (Lillesal)
Den ferske og ikke minst bergensbaserte gruppen Sakte, fallende er blant kveldens første konserter, og byr på en palett av vakker sjangerblanding. Gjennomgående serverer de lange, improvisatoriske strekk med store dynamiske kontraster. Med de to gitaristene i front veksler melodilinjene mellom unisont og flerstemt. Tidvis likner oppstillingen en slags duell fra den ville vesten, der de to instrumentalistene egger hverandre opp og bygger opp under konsertens intensitet.
Første låt byr på sterke assosiasjoner til Godspeed You! Black Emperor, men også smakfulle melodiske linjer à Julian Lage. Andre låt er et av de større høydepunktene, der tankene sendes i retning åpen sjø og kvasse bølger. De skingrende tonene i gitaren skaper mentale landskap av svermende måker. Andre halvdel av konserten hviler i større grad på mystikk, med sine fengende folketone-inspirerte gitarlinjer. Her er det noen partier som ikke sitter helt, men dette glemmes fort idet siste låt kulminerer i et vakkert samspill mellom stryke-bass og gitar. Konsertens siste minutter byr på grom bass og et fandenivolsk trøkk. Med låter som krever tid å bygge opp, er dette et band jeg ser frem til å se utenfor festivalens knappe 30-minutters ramme.
- Simen
Sliteneliten på Det Vestnorske Teater
Vi ser ut til å være en stadig mer navlebeskuende ungdomsgenerasjon. Vi trekkes mot våre foretrukne influensere, vi blir selvsentrerte og skråsikre på at vi først og fremst er vår egen lykkes smed, og ser for oss en konstant konkurranse med hverandre. Gutta syns det er tøft med Trump og Tate, Musk og marked, bitcoin og business, og er samtidig stakkarslige ofre for woke-monsterets herjinger. Og mens identitetskampene kjempes på ukonstruktivt og stakkarslig vis i smale Tiktok-ekkokammer, ser ting ut til å gå stadig mer til helvete på verdensbasis. Sånne ting tenker jeg på mens jeg ser Sliteneliten på Det Vestnorske Teater.
Det er derfor forfriskende med et band som bryter så hardt og bevisst med nyliberalismens hyperindividualistiske tankegods, som det denne Vestlandsbaserte sekstetten gjør. Med skranglete bygde-folkrock tar de oss tilbake til en (kanskje imaginær) tid der musikken er aktivistisk og hardtsparkende – i retning oppover – og der den har potensial til å samle oss rundt noe så nedstøvet som solidaritet og fellesskap. Kanskje er låter om ordentlige vilkår, lav minstepensjon og bygdeødeleggende handelsavtaler litt tørr kost for noen. Personlig syns jeg det er skikkelig forfriskende med unge låtskrivere som løfter blikket litt ut av egen dagbok.
Da er det kanskje ikke så farlig at ting drukner litt i dominerende trommer og cymbaler, at vokallyden blir litt skjærende og spiss, og at den upolerte helheten noen ganger blir litt vel skranglete og usammenhengende i løpet av denne halvtimen. Det blir utopisk allsang med et herlig glimt i øyet på «Den lesbiske dalen», og «Langsiktige mål» er en fengende låt med en veldig fylkeskommunal tittel. Det avsluttes med kveldens andre pianoballade, der vi alle skråler høyt om å knuse kapitalen.
Åh, så herlig det hadde vært om band som Sliteneliten hadde vært husband på samtlige lokale kroer rundt omkring i landet.
- Magnus
Åsane City på Kulturhuset (Hovedsal)
«Åsane City vi veit kor vi e fra, Åsane City vi veit kor vi e fra,» synges det triumferende og unisont fra hiphop-gruppa som nesten fyller Kulturhusets Hovedsal. Og det er ingen som tviler på at de husker hvor de kommer fra. Stoltheten over hjembydelen oser ut fra Åsane City, med gode innslag av lekne linjer om sex, dop og damer. Litt vel pubertalt og brautende er det til tider, men først og fremst veldig gøy.
Det er ingen tvil om at Bergen by er på lag. Folk storkoser seg, gliser og kan låtene fra før av, til tross for at gruppa er veldig fersk. En spesielt minneverdig låt om «Marijuanamannen» stikker seg ut som et høydepunkt. Konserten er rett og slett en god fest, framført av en gjeng som oser selvtillit og tilstedeværelse, og som tross all sin kulhet ikke helt klarer å skjule at de synes det er skikkelig fett å være her. Og det er klart opplevelsen må deles med gutta boys. Stadig flere kompiser dukker opp på scenen for å filme en snutt eller to, noe som sannsynligvis er en fiffig unnskyldning for å henge der litt.
Det er ingenting som er banebrytende, men energien og moroa holder settet gjennom. Det er fengende hooks, effektive klimakser og imponerende prestasjoner. Jeg koser meg glugg, og tror i likhet med stipendutdelerne i Vill Vill Vest at vi i Åsane City har en kommende stjerne på bergensrap-himmelen. Guttastemningen og hooksa gjør at tankene sendes mot et slags bergensk Undergrunn. Uansett har Åsane City potensial til å vokse seg veldig, veldig store på kort tid.
- Magnus
Baphy på Kvarteret
Mye ambient og jazz preget programmet for årets Vill Vill Vest, men én artist skapte faktisk ville vesten-tilstander – nemlig det nye tilskuddet til black metal-sjangeren, ved navn Baphy.
En mager samling av metallhuer samler seg på Kvarteret klokka 23. Det spilles et lydklipp i rommet. En stemme runger ut om en jente som oppfylte alle forventningene andre hadde for henne. Narrativet endrer seg. Nå er denne jenten blitt et monster. BAM! Bandet samles på scenen. I midten av alt spiller Baphy intense blastbeats og skriker. Hun tar black metal-uttrykket og gjør det til sitt eget. Musikken formidler Baphys univers. Dette universet leverer både hekselatter, stearinlys fordelt utover scenen og et skikkelig mageslag av black metal. Det føles som om hele lokalet er inne i denne boblen til Baphy. Og vi vil ikke være noe annet sted akkurat nå. For Baphy formidler at gjennom musikken kan du være kraftfull, sint, sterk, høylytt og vill.
På grunn av et påfølgende programkræsj med (ironisk nok) en ambient-artist, måtte jeg videre. Når du plutselig forlater noe så morosamt og ekstremt så virker alt annet litt platt. Forhåpentligvis fikk alle øynene opp for Baphy. Da jeg begynte å lete etter mine amigos ute i den regnvåte brosteinen, gjallet fortsatt trommene i ørene mine. Bybanen, Bryggen og black metal.
- Herman
Tord på Landmark
Tord byr på av de sjeldnere multimediale fremføringene på denne festivalen. Likeledes er stemningen blant publikum, som denne kvelden utmerker seg som spesielt tentativ. Noen sitter, andre ligger strakt ut på gulvet.
Konserten, eller det som mer likner en slags installasjon, er en spennende nostalgisk reise gjennom fragmenter av minner. Med to synther og cello føres vi gjennom Tords barndomshjem, eller rettere sagt barndomshotell, eid av hans besteforeldre. Assistert av en VJ projiseres et backdrop bestående av gamle bilder og videoer som gradvis oppløses før de igjen skaper nye og underlige visuelle uttrykk. Det hele bærer en slags PlayStation-aktig animasjonsstil som sammen med tracks på kassettbånd bygger opp rundt det taktile og følsomme som ligger i denne mentale reisen.
Selv om premisset er noe begrensende, er det nok av rom for egne fortolkninger. Tords kløktige synthbruk legger seg fint opp mot det mer minimalistiske, noe som gir rom for noen særs vakre ornamenteringer fra Mathias Monsen på cello. Idet siste kassettbånd surrer ferdig oppleves den sentimentale reisen som en perfekt avslutning på festivalhelgen.
- Simen
Làvre på Kulturhuset (Lillesal)
Kautokeino-låtskriveren Làvre har gått meg hus forbi fram til nå, og det er egentlig tilfeldigheter som fører til at jeg ender opp i Lillesal på Kulturhuset til riktig tid. Vennene mine drikker øl et sted, og fotografen er på avveie. Tidlig i settet prøver jeg å knipse et bilde, men har glemt å skru av en intens blits fra mobilen. Intet godt utgangspunkt.
Men Làvre har skikkelig vakker musikk på nordsamisk, som inneholder tradisjonelle og moderne joiker og kombinerer vakkert og fredfullt gitarspill med eldre samisk poesi. Det skiller seg ut, selv i et imponerende alternativt Vill Vill Vest-program. Det er smakfulle og gjennomførte arrangementer, og musikerne Aleksander Kostopoulos, Eirik Fjeld og Làvre selv har en fantastisk dynamisk bredde. Settet spenner fra lavt og mykt gitarspill til et slags vise-folkrock-lignende lydbilde, og til lengre og godt utstrakte partier med joik. Làvre selv er en sjarmerende frontperson, og har en imponerende sterk stemme.
En veldig fin avslutning på Vill Vill Vest.
- Magnus
Beina verker såpass mye at ikke engang etterfesten med Gabrielle kan friste tre hjulbeinte karer ut på dansegulvet. Ute er himmelen like svart som sidene i notatblokkene våre. Rike på minner og musikalske opplevelser slår vi salongdøra åpen og trasker ned grusveien. Takk for denne gang, du har vært en snill, snill hest.