Musikk som beveger
AV: HEDDA AKER
10.12.2024
Hvorfor beveger vi oss til musikk? Hvorfor er det sånn at bølgelengder som usynlig fargelegger et rom og setter toner på en stemning kan få oss til å danse og grine, bevege oss utover og innover? Og stemmer det? Blir vi påvirket av lydene rundt oss?
Foto: Ketil Blom Haugstulen (Khrono)
– Jeg vil si at vi både har bevist og motbevist dansefotteorien, sier professor Alexander Refsum Jensenius.
Vi befinner oss på forskningssenteret RITMO ved Universitetet i Oslo. Her er en gjeng seige forskere og studenter samlet for å finne ut av sammenhenger mellom bevegelse og lyd, dans og musikk. I 15 år har de forsøkt å bevise at det faktisk stemmer at vi beveger oss mer når vi hører lyd. Metoden har vært å be folk om å stå så stille som mulig. Så har de skrudd på musikk.
– Konklusjonen så langt er at noen typer musikk får noen mennesker til å bevege seg litt mer, sier Jensenius.
Han legger til at noe musikk er mer bevegelsesinduserende enn andre, og sier videre at det ikke er noen hemmelighet at mange kjente danselåter havner i denne kategorien.
«Dancing On My Own». «Only Girl (In The World)». «Murder on the Dancefloor».
– Hvis du ser på snittet av all dansemusikk så ligger den på omtrent 128 bpm (beats per minute).
Etter intervjuet googler jeg «dancing on my own tempo». 117 bpm. Et godt stykke unna 128. Er håpet mitt om at en middelaldrende professor skal kunne forklare meg hvorfor jeg danser på byen knust? Jeg googler videre. «Only Girl in the world» har et tempo på 126 bpm. Kanskje den perfekte danselåten finnes likevel?
– Hvorfor noen mennesker beveger seg litt mer når de hører musikk forklares med ulike teorier, fortsetter Jensenius og forklarer at det ene er knyttet til at når vi hører en lyd, ser vi også for oss den bakenforliggende handlingen.
– Bevegelsen i handlingen trigger en bevegelse i den som hører lyden.
Den andre teorien går mer på at systemene i kroppen vår, sånn som pust og puls, er bevegelse, og at mennesker er i bevegelse hele tiden.
– Her legger man vekt på at musikk trigger og strukturerer de bevegelsene som allerede er der.
Foto: Ketil Blom Haugstulen (Khrono)
Teorien om groove
Så lyser Jensenius opp akkurat sånn som bare en professor kan i det han får muligheten til å komme med en ny forklaring.
– Hvorfor er det interessant at dansemusikk er 128 bpm? Jo, det er litt raskere enn den gjennomsnittlige, naturlige rytmen vi mennesker vanligvis beveger oss i som ligger på 120 bpm. Det er det som får deg opp av stolen. Det tror vi er mekanismen.
Tilbake på Google sjekker jeg hva som kommer opp når jeg googler “dance music 128 bpm”. Jeg finner ingen bra låter, men en haug av løpemusikk-lister fra Spotify, så bevegelsesinduserende er kanskje riktig likevel. Men bra å danse til?
Uansett vet Jensenius hva som skjer når vi hører musikk med et tempo litt raskere vår naturlige rytme.
– Da trigger musikken de allerede bevegende systemene i kroppen.
Han forklarer det med det han kaller for entrainment, eller tiltrekningskrefter, som er et begrep hentet fra fysikken.
– Det er den mekanismen som gjør at du synkroniserer deg opp mot noe annet. Det er det samme fenomenet som når du går på gaten med noen du kjenner og begynner å gå i samme tempo ubevisst.
Fysikk. Synkronisering.
Jensenius presenterer et nytt uttrykk: Oscillerende systemer.
– Oscillerende systemer, altså systemer som svinger, vil naturlig forsøke å synkronisere seg, for eksempel som når du beveger deg jevnt og gjentakende, som når du går. Da vil du naturlig forsøke å tilpasse deg til omgivelsene. Det er grunntanken.
O-si-le-ren-de sy-ste-mer. Ba, ba, baaa, ba, ba. Ba, baa, ba. Jeg hører på tempoet professoren snakker i. Kanskje er det 120 bpm?
– Hvis man er ute av fase med andre systemer som også beveger seg, vil man kræsje og så gradvis justere seg inn sånn at du synkroniserer deg med rytmen.
Når det kommer til musikk med en fast puls som er litt raskere enn den pulsen man har i øyeblikket, så vil man justere seg opp mot denne pulsen og begynne å danse, forklarer han.
Empati på dansegulvet
Likevel, en låt er mer enn en metronom i 128 bpm. Den perfekte danselåta med fyldig bass kan få det til å dunke i brystet, catchy melodier tar tak i deg, og lyse trommelyder kan få hodet til å snurre. Kanskje professoren har flere forklaringer på lur som ikke bare handler om tempo?
– Vi har funnet at låter med medium kompleksitet er det som trigger mest, selv om dette kanskje var å forvente, sier han.
Jensenius forklarer at rytmer defineres som repetisjon med variasjon. Metronomer lager rytmer med liten variasjon, mens jo større variasjon og tilfeldighet en rytme har, jo mer kaos blir det.
– Så musikalske rytmer ligger gjerne et sted imellom.
Videre forklarer han at vi er biologiske vesener og liker ting som er litt “off beat”, ikke helt gridbasert, på samme måte som naturen rundt oss heller ikke er helt firkantet. For eksempel har elektronisk musikk nå ofte en beat som lugger litt.
– De små avvikene er det som skaper spenning, og det er det som gjør at vi trigges av det, forteller han.
Vi liker altså bedre ting som er litt off, enn det som treffer takten helt perfekt. Så forteller han at de tidløse danselåtene ofte har litt originale melodier, men ikke er for rare. Kul, men ikke spess. Catchy, men ikke uforståelig. Aha. Jeg noterer det bak øret.
– Kanskje ikke uventet, sier han.
Hva med personligheten til de som var mest tilbøyelige til å begynne å danse?
– De som skåret høyt på empati på personlighetstester hadde lettest for å bevege seg når det kom på musikk.
Så gratulerer! Hvis du er en av de som danser på fest, eller hvor enn ellers, så kan du herved smykke deg med at du mest sannsynlig er et empatisk menneske. Med mindre ditt kyniske konkurranseinstinkt tar over når du skal vise deg frem på dansegulvet.
Bevege eller bli beveget
Men å danse og bevege seg til musikk er en ting. Å bli beveget av musikk er kanskje noe annet. Hvorfor kjenner vi så godt rytmene i kroppen, eller dype lyder i magen og lyse lyder kanskje lenger oppe?
– Det enkle svaret på det er at menneskekroppen er et biologisk og mekanisk system. Alle objekter i verden, inkludert din kropp, og alle organene i kroppen din har en egen resonans.
Jensenius forklarer at et hvert objekt kan begynne å resonere hvis du setter i gang svingninger som gjør at det treffer riktig frekvens. Han viser til det kjente eksempelet med operasangere som knuser glass.
– Det samme er med kroppen vår, så ulike deler av kroppen har ulike egne resonanser. Og hvis du treffer de delene så vil du kjenne det bokstavelig talt på godt og vondt.
Hva treffer hvor?
– Dype eller mørke lyder har lengre bølgelengder og treffer større organer. Når folk kaster opp på konserter, så er det jo noen som tror at det kanskje er fordi man har drukket masse, men det kan like godt være at resonansen treffer i magen, og så kaster man opp, forteller han.
Så trekker han frem neglene som et eget eksempel.
– På høyere frekvenser, og med mye energi, kan du faktisk få veldig vondt i neglene fordi det treffer egenfrekvensen til neglene.
Når man hører på musikk gjennom hodetelefoner er derimot mekanismen litt annerledes.
– Samspillet mellom kropp og sinn er komplekst, så man vil kjenne ting i kroppen når man hører ting. Men med hodetelefoner hører man primært lyden gjennom ørene, mens når man hører fra høyttalere kjenner man bokstavelig talt musikken i kroppen.
Foto: Universitetet i Oslo
Musikk som erstatning for blodprøver?
Fysikk. Svingninger. Følelser. Musikk. Kan man regne seg frem til et tall på sin egen følelse? “Science and blood tests doesn't say anything 'bout how I feel”, synger vokalist i Highasakite, Ingrid Helene Håvik i låta «Science & blood tests», men er det sant? Kan kanskje vitenskap si helt nøyaktig hva vi føler gjennom musikken?
Tenk den som kunne sette et tall på sin egen følelse. Om vi kunne regne oss frem til hvilken kraft som slippes opp i spenningene i kroppen når vi hører den og den lyden, når vi blir truffet av den og den frekvensen. Om vi kunne veid vår egen sorg i bølgelengdene på mørke toner, eller målt styrken i vårt eget sinne i hvor kraftig og bråkete musikk vi liker å høre på. Tenk hvis vi kunne fanget rytmestrukturene på kriblende glede i kroppen og puttet det inn i en matematisk formel som viste følelsene våre helt, helt nøyaktig med et tall. Jeg spør professoren om dette. Han svarer at det finnes de som forsker på det, men at vi er et stykke unna.
– Det å forstå menneskelige emosjoner er noe av det aller vanskeligste vi driver med.
Det er altså håp, konkluderer jeg for meg selv inni hodet. Science may know how I feel, selv om det kanskje er en stund til vi kan tappe følelsesfrekvenser ut av kroppen vår med musikk sånn som vi tapper blod når vi tar blodprøver. Og siden det enn så lenge ikke finnes én perfekt danselåt, får jeg i mellomtiden nøye meg med den musikken jeg liker best når jeg ikke vil tenke en tanke.
BIlde 1: Foto av Mona Hauglid // Bilde 2: Foto av Kyrre Glette // Bilde 3: Foto av Hedda Aker
