Kreativitet og læring: fra Timbuktus kokebok
HOOK var så heldige å få en audiens hos selveste kongen av skandinavisk hiphop, Jason Diakité, aka Timbuktu, før konserten hans på Samfundet 11. oktober. Timbuktu hvem, sier du? OK, en lyn-innføring: Han fyller 50 i januar og har vært i bransjen siden midten av 90-tallet. Med en karriere som spenner over flere tiår, har han gitt ut ti soloalbum og utallige singler, hvorav de fleste har oppnådd gull- eller platinastatus. Timbuktu er kjent for sin blanding av hiphop og reggae, og hans tekster reflekterer ofte sosiale og politiske temaer. Han har vunnet åtte svenske Grammy-priser og fire P3 Guld-priser, og hans innflytelse strekker seg langt utover musikken, med engasjement i både litteratur og podcasting. Ringer det fortsatt ingen bjelle? Du har levd under en stein i tjue år, sier du? Greit – noen av hans mest kjente låter inkluderer "Alla vill till himmelen men ingen vill dö". Megahit i både Norge og Sverige. Du husker den, ja? Hva med "The Botten Is Nådd", tittelsporet fra albumet med samme navn, som ble utgitt i 2003, og som virkelig sendte Timbuktu til toppen av den skandinaviske hiphop-scenen? Uansett, jeg og Martin fra Radio Revolts hiphop-program FEBER slår oss ned i nybygget på Samfundet og venter spent på superstjernen. Men det skulle raskt vise seg at vi ikke hadde noe å være nervøse for, for dette er en fin fyr.
Intervjuet er gjort av Martin Blom fra radioprogrammet FEBER, og HOOK-journalist Hannah Kleiven. Intervjuet kan høres i sin helhet via FEBER sine kanaler.
SKREVET AV HANNAH KLEIVEN
// FOTO OG VIDEO: HANNAH KLEIVEN
21.12.2024
Velkommen til Trondheim!
– Tusen takk, fett å være tilbake!
Du har spilt her før?
– Mange ganger, ja. Jeg har spilt på Samfundet før også, typ i 2002-2003. Kanskje før dere var født? Eller, i alle fall omtrent akkurat rundt da dere var født. Det er noe spesielt med å spille på studentsteder – "det är grymt". Og jeg husker godt den salen, det glemmer man ikke så lett – det her taket. Det er fint.
Vi gleder oss veldig til konserten. Du har vært på turné i sommer, hvordan har det gått? Spiller du nye låter?
– Visse låter henger med. "Alla vill till himlen" er en sånn som alltid er med, og den fyller jo 20 år neste år. Den må med. Andre låter bytter man ut. Noen låter henger med i en periode over noen år, så lar man låtene hvile og bytter de ut med noen nye.
– Jag brukar alltid säga, jag har varit artist länge och gjort musik länge och rappat ännu längre.
Jason forteller videre at det er derfor man etter en stund må lage et nytt album. Slik at man slipper å høre seg selv synge de samme, gamle låtene igjen og igjen.
– Det kan være slik at "OK, jeg trenger aldri mer høre "Botten är nådd", men så plutselig en kveld er den akkurat den jeg vil spille.
Det lyser i øynene til Martin, og han spør om vi får høre “MVH” fra 2000-albumet T2: Kontrakultur.
– Absolutt, om folk vil høre den, så definitivt. Men det skal jo være spennende for bandet også, så vi blir skjerpet. Spiller man de samme sangene hele tiden så er det ingen overraskelser, ingenting som sparker oss i gang. Så vi prøver å blande det litt.
Du gjør forskjellige typer konserter, av og til har du med deg Damn!, og de har jo vært med lenge?
– Ja, men i dag er det med DJ Large og to sangere, Julimar Santos og Esther Kirabo. Men det er liksom min familie, og de er fantastiske artister hver for seg. Og de har aldri spilt i Trondheim før.
Da vi møtte Jason på Samfundet, var det som å tre inn i hjertet av hans univers. Like etter vi hadde hilst kommer Mattias Hedbom, bedre kjent som DJ Large, Julimar Santos og Esther Kirabo inn i rommet, rett fra flyplassen. Straks ble rommet fylt med varme klemmer og kul energi. Scenen som utspilte seg føltes nesten koreografert – en levende påminnelse om hvorfor Timbuktu har blitt selve symbolet på fellesskap, musikkglede og lojalitet. Det er derfor ingen overraskelse at han snakker med slik oppriktig kjærlighet om menneskene og bandene rundt seg – de er ikke bare en del av showet, de er en del av familien.
– De [Damn!] kommer fra den samme lille byen som meg, Lund. De har alltid vært noen år eldre enn meg, men jeg skal ikke gå inn på tall og alder og sånt. Det som betyr noe er at vi nettopp feiret 20 år sammen i 2022, og etter den sommeren tok vi en pause fra å turnere sammen.
Pandemiens begrensninger førte til nye, spennende veivalg for Timbuktu. Jason forklarer videre gleden ved å utforske nye musikalske samarbeid, sånn som på sin sommer-turne da han hadde med seg et amerikansk band fra Harlem, og nå med Julimar og Esther.
– Det har vært fett. Det har vært kjempebra.
Du har spilt utallige konserter, laget en haug med album og gitt ut masse musikk i 30 år eller så. Hva synes du er morsomt? Er det å være i studio og lage musikk eller er det å dele musikken og spille live?
– Det er faktisk begge deler. Det blir litt som sesonger. Det er tross alt kombinasjonen.
Jason forteller at han ikke er ferdig, og at et nytt album snart er klart. Igjen lyser det i Martin sine øyne. Mine og.
– Så jeg bruker et år på det [nytt album]. Når jeg ikke spiller live eller er på turné, skriver jeg låter. Du tilbringer mye tid alene. Å skrive er veldig… det er en ensom prosess.
Han skriver mye sammen med Julimar og Esther, men forteller at mye vil han fortsatt gjøre selv. Han må like sangen, og det er ikke alltid lett, for å si det sånn. Når Timbuktu diskuterer sin tilnærming til låtskriving, blir det klart at prosessen hans er både personlig og målrettet.
Han forteller at på et tidspunkt må man bare si stopp, og la prosjektet se verden.
– Når du har nok sanger, som jeg har nå, så vil jeg at andre skal høre det også. Så da jeg kan la det gå, slutte å jobbe med det. På den andre siden elsker jeg å opptre. Det er vanskelig å beskrive, men energien du får av å spille, energien du gir og energien du får… Jeg tror det har vært en viktig ting for meg, som person. Jeg er ikke en religiøs person, men det er litt sånn at når jeg går i kirken, får jeg noe fra Gud.
Så forklarer Jason at det er kombinasjonen av alt sammen som er det beste. Etter å ha turnert i to måneder, er det viktig med en pause og ta det med ro, forklarer han.
– De siste fem ukene har jeg ikke gjort noe, bare hengt med familien min. Har ikke skrevet, ikke vært i studio, ikke turnert. Så nå skal det bli deilig å leke litt.
Du har gjort veldig mye forskjellig, og nå kommer et nytt prosjekt. Hva kan vi forvente oss fra Timbuktu i 2025?
– Ja, det er alltid hiphop, men hiphop er alltid i endring. Jeg jobber med noen nye produsenter – det vil si venner, men som jeg ikke har jobbet med før som produsenter. Det er ... vel, hva faen skal jeg si? Det er definitivt litt annerledes, men det er bare hiphop. Det er en enkel måte å si det på.
– Men på den andre siden var jeg veldig "intensjonell" både med den forrige platen som kom i 2021 og denne, og jeg ville ikke gjøre noen fireakkordspop. I Sverige er det i hvert fall stort sett slik at rappere og hiphop-artister lager en plate, men har kanskje en eller to pophooks, pop-refreng. Men de tingene appellerer ikke så mye til meg i det hele tatt. Jeg har også gjort det. Så, å ikke gjøre dét er egentlig min eneste intensjon akkurat nå.
Du viste på forrige plate at du kan gjøre ting som har stor popverdi. Når jeg hører fireakkordspop er det litt…
…og med det har vi gjort blemmen å be en artist beskrive sin egen musikk. Timbuktu er innom dagens lydbilde i Sverige ("nå er det Epa-Dunk som gjelder"), hvor viktig det er for ham å ikke høres ut som alle andre i Skandinavia, men hvor lett det likevel er å bli inspirert av hverandre, på tvers av sjangre, fordi miljøene er så små og har så stor påvirkningskraft. Men én ting er han sikker på – han blir aldri "Melodifestivalen-mainstream".
– Grunnen til at jeg lager musikk er fordi jeg elsker hiphop. Og jeg er åpen for å prøve eller la meg bli inspirert av hvilken som helst musikk, men det jeg gjør er å rappe over hiphop-beats. Så det er der jeg vil være uansett. Ikke at det alltid skal høres likt ut, men at du på en eller annen måte er tro mot røttene dine.
Som forfatter og musiker er Jason kjent for å være i kontakt med røttene sine. Når vi spør ham om hvor aktiv han er i å lage låtene, som til dette siste albumet, for eksempel i valg av samples og instrumentering, forklarer han at det hele starter i studio med rapper og produsent Chords og sanger Julimar. Det er de tre som hovedsakelig står bak det nye prosjektet. Ingen planer er satt, utenom at de skal gjøre noe kult.
– For eksempel på låta "Comme Ci, Comme Ça". Der er det Ketil, fra norske Lemaître, som kontaktet oss, og så var han plutselig i studio. På den tiden visste vi ikke i det hele tatt hva som skulle til, men så begynte han å spille noe og vi tenkte, "OK, shit, hva er dette?". Og så begynte vi å skrive ordene, melodiene, og så blir det bare noe. Du vet ikke hva det blir, men du følger nysgjerrigheten din og stemningen. Mesteparten av tiden er det sånn.
Videre forklarer han at noen ganger kommer han til studio, og produsenter spiller masse ulike beats, hvorpå Jason begynner å skrive til beatsene.
– Jeg lagde mange beats på 90-tallet, men så flyttet jeg inn med en del karer som laget beats, og deres var mye bedre. Da ble jeg mer opptatt med å skrive tekster til disse.
Teaterstykker, musikk, bøker, film. Vi sitter sammen med en mann med mange talenter. Så hvor kommer inspirasjonen fra? Kilden til kreativitet, er det en nøkkel?
– Det handler egentlig om å lære. Du er alltid student. Du er student hvis du vil være det. Du er student for en viss periode, kanskje hvis du studerer på universitet eller videregående skole. Men du er også student i livet.
Jeg og Martin spisser ørene, og setter oss på enden av stolen.
– Vi prøver å lære nye ting. Hvor mye tåler vingene mine? Hvordan kan jeg gjøre dette? Det er også noe fett i det… å sette seg inn i ting du ikke kan.
Det er noen råd i livet jeg aldri vil bli lei av å bli minnet på. De kommer fra Jeff Tweedy, Brian Eno og nå Timbuktu. OK – jeg har ikke møtt Eno eller Tweedy. Men da jeg leste boken How To Write One Song av Jeff Tweedy eller så den generative filmen Eno, ga det meg samme følelse som denne samtalen. Og de alle sier det samme, gjør ting du ikke kan, ting du ikke har prøvd før. Og ikke gjør det én gang, gjør det mange ganger.
– Ta boken om familien min. Jeg hadde skrevet noen bøker før, noen kortere, en barnebok, og lignende. Men for hver tekst jeg skrev, for hvert kapittel, la jeg merke til hvor mye bedre det ble. Og det var så jævla… du blir veldig entusiastisk. Jeg er ikke en forfatter, så dette trenger ikke å være en nobelprisvinner. Men shit – jeg kan skrive en hel bok! Så det trenger ikke være verdens beste bok, men tenk bare å kunne gjøre det.
Det er en ting som er viktig å huske på, forteller den snart 50 år gamle rapperen. Han forteller oss videre at problemet og skjønnheten med mennesker er at vi hele tiden trenger å strekke oss etter noe ukjent. “Det er lett å bare gå på en slags autopilot”, sier Jason, som har rappet siden han var 14.
– Vi ønsker oss en illusjon om at vi har kontroll, samtidig som vi både kollektivt og individuelt hele tiden søker det ukontrollerbare for å se om vi kan håndtere dette. Slik at du vet at du har levd en dag.
Da Jason begynte, var han ikke noen god rapper, forteller han. Han begynte heller ikke med det fordi han ville at folk skulle like det.
– Det var ingen andre rappere i byen der jeg bodde, så folk syntes det var ganske kult. Men det var ikke fordi jeg fikk et større publikum at jeg fortsatte å rappe, det var fordi det ga meg noe annet, som jeg ikke kunne sette fingeren på. Og det er viktig å ikke miste det heller. Men sånn har jeg mistet det, funnet det, mistet det, funnet det.
– Så att jag vet också inte, hur länge kan man rappa? Hur länge kan man vara en rappare? Jag har ingen aning.
“Det handler om å ha det gøy”, det er kanskje det viktigste å ta med seg fra Timbuktus mange visdomsord. Han skrev en kokebok med noen venner under pandemien, fordi de ikke hadde noe annet å gjøre.
– Foreldrene mine har gjort jobber som rydding og oppvask. Det er ikke en jobb du gjør for moro skyld, men fordi du må betale husleien. Men jeg har hatt det store privilegiet å kunne jobbe med ting som gir meg noe, som kanskje ikke er pengeverdier eller prestisje i samfunnet, men noe annet.
Du har rappet siden 90-tallet. Er det noe du har sett i bransjen som har endret seg? Eller i Sverige rundt hiphop-scenen?
– Absolutt. Det var tross alt ingen hiphop-scene da jeg begynte. Du hadde National Rap Show. Det er fett, og vi har fortsatt National Rap Show. Det var derfor jeg begynte. Men en stund var det ikke så mange andre svenske rappere som kom inn. Det har også gått i bølger. Men det var ingen hiphop-scene.
Jason tar oss tilbake til en tid rundt år 2000, da plateselskapene ikke visste noe om hiphop. Plateselskapet som signerte ham, hadde aldri tidligere gitt ut en hiphop-låt og hadde ingen klar idé om hvem som faktisk ville kjøpe musikken eller lytte til den. De syntes det var en morsom kuriositet å ha en rapper på laget. I dag ser han hvordan både bransjen og artistene har utviklet seg siden den gang, med en mye større forståelse og respekt for sjangeren. Det som en gang var en nyhet, har blitt en etablert del av musikklandskapet. Jason forteller videre hvordan penger ikke var hovedfokuset da han startet karrieren. Han husker spesielt en gang tidlig på 2000-tallet, kanskje i 2001 eller 2002, da han måtte fakturere 100.000 kroner etter en periode med mye turnering, og hvor stort det var for ham.
– Vilken jävla grej. Helt otroligt.
Så innser vi at tiden har løpt fra oss og Jason er på overtid for lydsjekk, så han må komme seg av gårde. Så vi rekker ikke annet enn å takke for tiden, visdommen og vennligheten.
