top of page

I CAN MAKE YOU FEEL BETTER!

AV PELLE "DEATH" PARRAFIN

09.04.23

Sett at jeg var et romvesen som ikke visste noe om jordklodens musikkhistorie, og noen viste meg den 10 (!) år gamle SOPHIE-singelen BIPP – hadde jeg da trodd det var den første popsangen laget på jorda, eller den siste? Den første – fordi den høres ut som et programskrift og et startskudd for en hel musikksjanger og estetisk prosjekt, en måte å forholde seg til verden på. Den siste – fordi den høres ut som noe WALL-E har satt sammen basert på overlevende popmusikk-snutter fra hakkete CD-plater i den postapokalyptiske globale skraphaugen. Hvis jeg var et ekte romvesen hadde jeg antagelig hatt en mer avansert tidsforståelse, og dermed ikke hatt noe problem med å godta at den faktisk er begge deler.

BIPP er all popmusikk som noensinne har blitt laget, destillert og konsentrert. En liten rosa diamant som uanfektet reflekterer alt lyset i verden, i alle retninger, til alle tider. Samtidig er den fraværet av popmusikk, den er det pop-formede vakuumet i hodet mitt som resten av sjangeren stanger mot, kretser rundt, nærer seg på. Den er ikke-pop fordi den hopper over popens kokettering, grøt-rundtgåing, dens kreative eufemismer, dens foreplay, og avslører sjangerens agenda i første setning:

 

I can make you feel –

I can make you feel –

I can make you feel

better!

 

I popmusikken som i livet må en ofte gjette seg til hva det egentlig snakkes om, hvor avsenderen av budskapet vil hen, hvordan det er meningen at du skal reagere. Og i begge tilfeller er meningsinnholdet ugjennomtrengelig uten kontekst eller øvelse. Når det kjøres bil i popen er det ikke alltid biler som kjøres, det er ikke egentlig en slikkepinne det sleikes på og så videre. Etter å ha hørt en håndfull poplåter lærer en seg likevel å dekode de (ikke fullt så) tilslørte budskapene med stor treffsikkerhet. I det virkelige liv er det verre – mer komplekst og mindre forutsigbart. Poplytting er en aktivitet som lar deg venne deg til dette systemet av lureri i en trygg situasjon, og dermed øve på å tolke mystiske sosiale regler og forventninger. Det florlette sløret av mystikk, innuendo og implisitte betydninger som er så karakteristisk for pop-sjangeren er revet bort i BIPP. Den lar deg vite hva den vil med deg med en gang. Jeget trenger riktignok noen forsøk før det nesten parodisk selvsikre budskapet kommer tydelig frem – at det spesifikt er bedre jeget vil at du skal føle deg. Jeget er pop, og duet er lytteren.

Hvis vi forfølger idéen om at BIPP er verdens første popsang ble kanskje sjangeren oppfunnet av en snodig type som trengte den for å skape mening av det skrekkinngytende virvaret som er menneskelige følelser og relasjoner. Eller/og den blir skapt av en annen, like snodig type (jeg ser fortsatt for meg WALL-E) som, etter hundretusener av år med prøving og feiling, endelig og triumferende klarer å gi en troverdig gjengivelse av konseptet ‘menneske’ i form av formatet “pop”, pop er “mennesker” for dummies (og for postapokapypsens robotbefolkning). Igjen virker begge alternativene troverdige for meg. Dersom det eksisterer overmenneskelige, tidsreisende skapninger så var/er vel SOPHIE en av dem.

Men BIPP-jeget er ikke bare popmusikken, slik popmusikken heller aldri ‘bare’ er musikk – den er penger og politikk og språk og makt og kropp og alt mulig rart, alt på en gang. Og stemmen som vil få meg til å føle meg bedre er også mange forskjellige ting samtidig – ikke alle like wholesome som WALL-E. 

 

You know you want to

I can make you feel better

If you let me

 

Dette er akkurat sånn en lipgloss kan høres ut når jeg snakker med den på butikken før jeg bestemmer meg for å kjøpe den, og jeg tror ofte på den, og den har ganske ofte rett: jeg føler meg stort sett bedre med lipgloss. For noen er kanskje stemmen et eller annet rusmiddel, den evige utveien. BIPP er, i tillegg til lipgloss og rus, stemmen til samtlige usunne og dysfunksjonelle coping-mekanismer jeg anvender. Disse er, dessverre, alltid svært pene og suksessfulle. De bruker glitrende platåsko, de røyker sigaretter uten å hoste, er ekstremt intelligente og i tillegg retoriske genier. De var pionérer innenfor gaslighting, gatekeeping og girlbossing for ca. tjue år siden. De har en ekstrem overbevisningsevne og ingen skrupler. Hadde de ikke vært opptatt med å lede meg på villspor kunne de ha gjort det godt i politikken eller i reklamebyråer. You gotta be crazy, thinking you can resist this.

BIPP er Ursula fra Den lille havfruen (1989), havheksa som i min personlige og objektivt korrekte tolkning ikke er ond, bare litt annerledes, tvunget ut til samfunnets randsone. Hun hjelper Ariel med å ‘bli seg selv’ på tross av hva havfruesamfunnet forteller henne at hun er født til å være. Whatever you feel inside, I can make you feel better. Jeg ser for meg at Ursula kanskje lever i en dystopisk havheks-økonomi, hvor havfrue-stemmer er valuta hun trenger for å betale leien for grotten hun bor og arbeider i. Ideelt sett burde en så klart fått beholde både stemmen og fått gjennomført det som for Ariel er en livsnødvendig ‘operasjon’ på en trygg måte. Men Ursula lever undertrykt og under vann, og hun må tjene til livets opphold akkurat som oss landhekser. Havfruesamfunnet bør kanskje gå noen runder med seg selv og sitt essensialistiske verdensbilde før de demoniserer dem som drifter risikable, men viktige foretak på utsiden av reglene!? Og en kan jo spørre seg om det ikke er en rimelig og levelig byttehandel de to gjennomfører. Ariel synger pent, ja, men det er kanskje mest andre som får glede av stemmen hennes? Sangen er vel for henne først og fremst coping, en evne hun bruker til å uttrykke sin lengsel, til å tåle sin egen lidelse i påvente av å få leve livet hun desperat ønsker seg, på land.

Men BIPP kan også være, der rosa-diamanten reflekterer lyset fra en annen vinkel, den onde impulsen til å nærme seg det Normale. Stemmen som lokker med et enklere liv, den lover å lære deg noe som du ikke enda vet, men som stemmen selv har dekodet, forstått, funnet løsningen på. En hemmelig kunnskap som vil gi deg muligheten til å fremstå som et MENNESKE og ikke fire blekkspruter på stylter under en frakk laget av menneskehud. Don’t pretend, you know that you feel it. Try so hard, but you can’t conceal it. Stemmen er pro-ana-forumer anno 2012, den er den velmenende klassevenninnen som tar deg under sin vinge og ‘lærer deg’ å stå, gå, snakke, eller le ‘riktig’, den er kompisen med bart som gledelig kan informere deg om at en joint om dagen er alt du trenger for å rette opp i den fundamentale ubalansen mellom deg og alt annet, mer trengs ikke for deg. BIPP er der når du lærer å bevege ansiktet ved å studere hvordan Britney vekselvis smiler flørtende og rynker brynene i sorg når hun tenker på sin savnede utkårede i musikkvideoen til …Baby, One More Time. Whatever you’re thinking, I can make it all clearer.

Det finnes en Autechre-remix av BIPP, jeg har skjønt at de fleste som liker originalen ikke liker denne så godt. Autechre har egentlig ikke gjort så mye annet enn å sakke den ned, med den veldig merkbare effekten at stemmen som i originalen er komisk lys, har en lavere og litt uhyggelig pitch i denne utgaven. For meg er denne versjonen av BIPP en helt naturlig ‘etterfølger’, en tvilling, den er the dark side of the diamond, punktet som ikke reflekterer lyset, men sluker det. BIPP er ekkoet av alt det nevnte, den er hangoveren eller nedturen, den er lipglossen som ikke var life-changing likevel. Den er pene og intelligente coping-mekanisme-girls femti år, femti ektemenn og femti tusen sigaretter senere – feel old yet? Den er Ursula som sitter alene i grotten og betaler regninger etter at Ariel for lengst har danset seg inn inn i kongehuset på lange, glattbarberte menneskebein. Men BIPP er også Normalens bakside. Den er Normalitets-coachenes løfter avslørt, deres virkelighetsbilde sakket ned og studert, den er tomheten avdekket, den av-maskerte, gretne skurken fra Scooby Doo. 

 

BIPP/BIPP, vekselvis og avhengig av hvilken retning jeg studerer diamanten fra, bekrefter eller avkrefter min livslange mistanke om at jeg faktisk er et romvesen, eventuelt en forhistorisk og/eller post-apokalyptisk snodig type. Det er fortsatt ikke helt på menneskenivå, så klart, men det er i alle fall et bedre eksistensformat enn “blekkspruter på stylter med menneskefrakk”. Kan du ikke være et ekte menneske kan du kanskje velge å være tidsreisende megakreativt romvesen over en dårlig etterligning av the real deal. BIPP/BIPP viser meg hvorfor jeg elsker popmusikk og hvorfor jeg trenger den. Kan du ikke leve pop, kan du i alle fall høre på den, du kan fore hjernen din med den, du kan feel better – om det så betyr å føle riktigere, føle mer, føle deg lykkeligere, eller føle mer autentisk. BIPP/BIPP gjør mer for min psyke på tre og et halvt minutt enn Nidaros DPS klarte på tre år. Lyst til å bearbeide din egen livslange identitetskrise på en hyggelig og effektiv måte uten å fylle ut et eneste skjema? If that’s what you want, boy, then you know where to find me.

bottom of page