Mor og far, TGIF.
Når vi ankommer grusen ved siden av Nidarosdomen møter vi masse folk, blide folk. Det virker som om hele Trondheims middelaldrende menn og kvinner, alle mødre, alle fedre, er her for å komme seg ut, på årets ene, store sammenkomst. Her skal det festes, her skal det danses. Som innflytter trodde jeg egentlig Pstereo var Trondheims Øyafestival. Og det er jo på en måte det, bare for trondhjemmere 40+. Et program fylt med særhet og trønderske ildsjeler, pop og rock. Det er en rockefestival for popperne, en indiefest for de sære og en metalfestival for de som ikke liker metal. Pstereo er rart, et sted man kan være rar og føle seg rar. Det er ikke like pretensiøst og "hippsterete" som Øya. Og bra er det. For å komme seg ned til Marinen, vekk fra fadderuke med fyll og tull og fulle gater i hele sentrum, var som å rømme til et vakkert land - langt, langt vekk. Det var som å tre inn i en boble fylt med vakre dekorasjoner, hester i trærne, fontener, antikk, discokuler i himmelen, øl, varme og sol. Det var kunstnerisk og kult. Det var originalt og det motsatte av uferdig. Så, da var det tid for festival.
AV HANNAH KLEIVEN OG ANDREAS JENSEN // FOTO: HAAKEN GJERMUNDSEN
19.08.2023
Nelly Moar startet den første av tre konserter i Hagen, en liten scene ved inngangsområdet for litt “mindre” kjente musikere. Hagen er utformet som et sirkustelt, med lave inngangspartier, og røde/hvite striper langs taket. Det aller første som møter meg er at teltet er fullstappa med folk. Det er vanskelig å bryte seg inn i folkemengden, og i et sekund begynte jeg å lure på om teltet er for smått, eller om en større folkemengde enn forventa hadde møtt opp for å få med seg denne sagnomsuste ferske artisten. Etter øredøvende jubel etter låta “In my head” er ferdig, er jeg sikker på at sistnevnte påstand var korrekt. Trønderne møtte opp for Nelly.
Nellys nyoppstarta RnB-karriere har blitt mottatt med positive anmeldelser fra flere hold. Under konserten beviser hun til musikknorge at hun er det neste stjerneskuddet i RnB-verdenen. Med en helt ekstremt sikker og fløyelsesmyk stemme er hun med på å skape helt ekstremt funky og soulprega stemning. Det føles som jeg svever på en sky mens hun framfører “Rather Be Alone”, hvor man virkelig merker en fantastisk grasiøs harmoni mellom Nelly og det assisterende backingbandet. Til tider forsvinner en del av de elektroniske elementene i lydbildet, men det går helt greit, for Nelly har en ekstrem stødig, trygg og selvsikker stemme og sceneværelse jeg ikke har sett på lenge.
Nelly Moars opptreden var en fantastisk start på Pstereo-konsertkjøret for min del, og hvis det er noe jeg skal lytte på de siste sensommerdagene, så blir det stjerneskuddet Nelly Moar. Pass på å ikke gå glipp av henne!
HURRAY, I'M IN LOVE WITH YOU
Det første vi skulle få være vitne til var Hurray for the Riff Raff. Et prosjekt frontet av Alynda Segarra i New Orleans med skiftende medlemmer. Hun er opprinnelig fra Bronx, New York, og det merker man med en gang hun kommer på scenen for en slik utstråling og selvtillit virker det som om de serverer fra kjøkkenkranene i New York. De er en Pitcfork-yndling, spesielt etter det siste albumet, "Life on Earth", drevet fram av hiten "Rhododendron". Her har Pstereo gjort en kjempebooking for alle oss særinger som liker folk, indie, og kan felle en tåre av låvemusikk. Det er Big Thiefs deprimerte, emo lillesøster, og det funker som et friskt pust i årets program.
Det blir ikke sagt så mye, de er der for å spille musikken sin, ikke mye annet. “Tusen takk” er nesten det eneste vi får ut av New Orleans bandet som har rigget seg til på Pstereos største scene, Elvescenen. For mange er nok denne konserten fin bakgrunnsmusikk mens du får catchet opp med venninnen du ikke har sett siden 1999. Men hvis man gjorde som noen få av oss, og holdt kjeft og hørte på talentet, og stemmen, og skjørheten til Hurray for the Riff Raff, så vil man sitte igjen med en varm følelse av å ha opplevd noe veldig fint. Den følelsen som bare får av en viss type musikk. Men spesielt for min del er det en følelse som kun indie folk-musikk kan gi. Det er noe hjemmekoselig og varmt med det. Og med bandets kule, jeg-bryr-meg-ikke-om-deg-estetikk blir det et forbanna bra sett. Elvescenen er stor. Jeg tror hun og de hadde gjort seg bedre på en mer intim, liten scene. Men det er ønsketenkning.
Det er ikke før "Rhododendron" kommer på at man ser folk virkelig gå mot scena og holder ørene åpne. Det er gøy og moro og folk svinger til den livlige stemmen. De får alle damene på 50, som har sin ene kveld borte fra mann og barn, til å være stille og vugge med. Alle på marinen har lyst til å reise til New Orleans, ta på seg shorts, boots og t-skjorte uten ermer og nippe til en Creole Cocktail mens de nynner med til "Rhododendron".
Når "Body Electric" kommer, blir jeg stille. Sammen med de fleste rundt meg. Låta stikker seg ut som en av de vakreste tingene jeg har hørt live i hele mitt liv. Teksten er så skjør, og man kan høre alvoret og sorgen i røsten hennes. Sangen handler om vold mot kvinner, og med ordene "Oh, and tell me, what's a man with a rifle in his hand, gonna do for a world that's so sick and sad? Tell me, what's a man with a rifle in his hand, gonna do for a world that's so gone mad?", er vi alle offisielt HFTRR fans.
“Living in the City”, fra albumet "The Navigator" er siste låt ut og det hele avsluttes med gitarsolo, dansefoten slått på, klapping og stor applaus fra salen. Dette var kult, Pstereo. Så, hvis du ikke har satt deg inn i vesenet som er Hurray For The Riff Raff, sett av en kveld. Start med "My Dearest Darkest Neighbour", for det er best å få tårene unna med en gang. Det er ærlig, sårt, og musikken hennes har nok sjel i seg for en livstid. AH, I LOVE YOU HURRAY FOR THE RIFF RAFF. Tusen takk.
Vekk meg ikke fra drømmen som er Hey Gloria
Det samme skjedde igjen. Sirkusteltet som rommer scenen Hagen er helt fullstappa. Det er enda vanskeligere å få plass denne gangen, og det virker som publikum har ventet i flere timer på Hey Gloria. Det trønderske altrockbandet har holdt på i flere år, men har lenge hatt en sterk posisjon i undergrunnsmusikken. Personlig hadde jeg aldri hørt om bandet før jeg fikk med meg at de skulle spille på Pstereo, og foruten noen få minutter med skumlytting (Tenk skumlesing bare med musikk!), så følte jeg at gikk inn i sirkusteltet uten noen forventninger. Og selv om jeg hadde ingen høye forventninger, så ble jeg helt blåst vekk.
Vokalist Linnea Jansson har en altomfangnende og dypt mystisk røst som målbinder hele publikummet. Under hele konserten er det klink stille mens Hagen blir fylt med tunge, gjentakende gitartoner, og det er som om hele Pstereo holder pusten for å få med seg Hey Gloria. Jeg holder på å glemme å puste, i det jeg blir hypnotisert av rockebandet.
Med svevende og psykadeliske låter føles det som om jeg blir tranportert til en mørk og sluskeste 70-talls bluesbule du kun finner på fete kultfilmklubber. Det er røykaske, sprit, kolshoste, ølflekker, Moskus bar, lærjakker, fernet branca, sigaretter og kald kaffe. Og tenk at jeg er så heldig som kan oppleve alt dette gjennom en konsert.
Underveis forteller frontkvinne Jansson at bandet nylig slapp sin debutplate “Hur Fort Ska Man Gå?” på det trønderske plateselskapet Crispin Glovers Records, til stor jubel fra publikum. Videre spør frontkvinnen om publikum kjenner til Motorpsycho, som blir møtt med like stor jubel. Småpraten fungerer som en flott overgang, i det bandet spiller en langt mer dundrende og rocka versjon av Motorpsychos “Feel”. I ny drakt har tittelen på trønderrock-klassikeren blitt til “Att Känna Nåt Igen”, og låta er såpass smellgod at publikum ender opp med å bli med å synge “Hur skönt att känna nåt igen, det kjens så skönt å känna nåt igen, så jævla skönt å känna nåt igen”, om og om, og om igjen. Hvor jævla skjønt er det ikke å få oppleve dette.
Mamma, pappa, onkel, tante! Kom å dans!
Ah. Bandet jeg har gledet meg til å se hele sommeren. For noen som vokste opp med å høre på skotske Belle & Sebastian er dette stort. Det er drit stort, faktisk. Med meg har jeg hele Trondheims foreldregenerasjon, der ungene har flyttet ut og dette er årets store begivenhet, bandet de hørte på da de studerte, var 19 og gale. Jeg som de, håper inderlig på at vi skal få høre noe fra "The Boy with the Arab Strap", "If You're Feeling Sinister" eller “Dear Catastrophe Waitress", da det nye albumet, "Late Developers", ikke falt helt i smak. Og jeg blir ikke skuffet.
Åtte hyggelige folk kommer ut på scenen, der hele fire pianoer venter på dem. "Nobody's Empire" fra albumet "Girls in Peacetime Want to Dance" er første låt ut. Sceneveggens backdrop viser videoer fra Maggie Thatchers brutale overgrep mot arbeiderklassen i Storbritannia på 80-tallet og fra "The Troubles" i 70- og 80-tallets krigslignende Nord-Irland, og det passer utrolig nok ekstremt godt til musikken. Dette er sofistikert arbeiderklasse-pop og det vil de ikke la oss glemme. Diskokuler og rare klipp i bakgrunnen understreker at her skal det synges og danses og vi skal ha det gøy, til tross for at verden kan være et kaldt og brutalt sted. Det er herlige kontraster, omtrent som i Belle & Sebastians musikk.
Med en gang får man en følelse av å være på hjemmefest hos en kul onkel. "Onkel" og frontmann Stuart Murdoch får alle på hele Marinen til å føle seg som vi er i stua hans. Vitser, hilsing til de som er i kajakk i Nidelva og på andre siden ("cheap goats", som han så vakkert sa det), før han drar opp ti stykker på scenen for å danse med bandet. Det er rørende hvor nært og tvers gjennom koselig alt føles.
Bandet blir introdusert og vi får vite at Hans Petter fra Trondheim (også sagt i verdens vakreste skotske aksent) er med på trompet. En anekdote om skøyteløperen Hjalmar Andersen får vi, komplett med bilde av Hjallis på storskjerm som en del av backdrop-bonanzaen de har med seg.
Det er lenge siden jeg har kost meg så mye på en konsert.
Det smelter hjertet mitt å få høre "Im a Cuckoo" live, det samme gjør "She's Losing It" fra kultklassikeren Tigermilk fra 1996. Jeg får frysninger bare jeg skriver om det. Murdoch har publikum i sin hule hånd gjennom hele konserten, alle er med og alle vil være med. Når de skal spille "Boy With The Arab Strap", forklarer han at siden de ikke aner hvor lenge det er til neste gang de er her i Trondheim, så må vi komme opp å danse. Opp på scenen kommer ca 8-10 damer i midten av 40-50 årene med de største smilene om munnen jeg har sett, og typ 2-3 karer som danser som om de aldri har gjort noe annet. En dame i rullestol blir også tatt opp på scenen for å være med å danse med det legendariske bandet. Da tror jeg ikke jeg var den eneste på marinen som felte en tåre. Det var nydelig å være vitne til en slik omsorg og en slik danseglede, spilleglede og artighet, rarhet, inderlighet. Jeg tror forresten skotter og trøndere bærer på noe av den samme hjertelige inderligheten, som umiddelbart gjør at du blir glad i de og føler deg som hjemme. Dansemoves de ikke har brukt siden 80 tallet kom frem (ja, vi snakker Hairspray dansemoves). De får bli på scenen gjennom to låter og danse, og hoppe og smile og le. Disse damene har ikke hatt det så gøy siden 2001, det er jeg helt sikker på.
Det nærmer seg slutten av dette fyrverkeriet av en konsert, og da spilles selvfølgelig "Get Me Away From Here, I'm Dying". Og det er allsang. Og folk holder rundt hverandre. Det kysses og klines og jeg er usikker på om alle vet med hvem. Og mennesker er mennesker. Og det er nydelig.
Beklager at dette ble litt såpete, men hvis du var tilstede vet du hvorfor. Og hvis du ikke var der - jeg beklager.
Musti er kveldens nest siste opptreden. På kanonscenen braser hun ut med en selvsikkerhet, og hun går rundt som om hun eier hele Marinen.
I solnedgangen leverer musti låt på låt, bars på bars, og konserten varierer fram og tilbake mellom dypt personlige tekster dedikert til kjære familiemedlemmer, til heavyhitting låter om å være dronning. Musti viser et imponerende musikalsk spektrum, og hun kommenterer selv at hun ikke “så for seg at jeg skulle synge om love foran et publikum as”.
Og publikum er med. Jeg opplever at majoriteten av publikum passer inn i kategoriene mannfolk, trønderrocker og metalhead, noe som kanskje ikke er målgruppe til Musti. Men allikevel så klarer hun å få med seg publikum, og folk virker oppriktig gassed for å være her. Etter en lang dag med gitarriff, og langhåra karer, er det digg å få et avbrekk fra rocken ved å høre på autentisk Tøyen-rap fra en av Norges beste rappere.
Konserten avslutter med den kjente, og kjære “gro harlem brundtland”, og jeg sitter igjen med inntrykket av at musti fikk det faen meg til. Hun er dronninga av Marinen.
Takk til Pstereo for en knall fredag. I dag var du jævlig bra, Trondheim.
