top of page

grrrr…festivalsommer = over.

Mette og gode på inntrykk og musikalitet er vi klare for dag to nede på Marinen. Været er like godt som fredagen og menneskene er enda litt fullere og gladere.

AV HANNAH KLEIVEN  OG ANDREAS JENSEN // FOTO: HAAKEN GJERMUNDSEN

22.08.2023

O. my lord!

 

Festivaldagen startet for vår del med en tur på småscenen Hagen for å få med oss undergrunnsbandet “O.”, som kommer rett fra London. Duoen har blant annet vært med på turné med black midi, og skal snart på enda en turné med Gilla band. I det vi rusler opp mot scenen blir vi møtt med en tung, bråkete lydvegg. Det er såpass fullt ved scenen at vi ikke får sett noe av scenen, og mens jeg hører dette bråkete skralet ser jeg for meg at det er ti folk på scena, minst. Etter vi bryter oss gjennom den trange folkemengden ser vi at det kun er én trommis og én saksofonist på scenen. Fuck, rått.

 

O. spiller helt ekstremt eklektisk musikk. Tenk en krysning mellom The Comet is Coming, Lightning Bolt, Jaga Jazzist, og ja, faktisk, Clown Core. Trommisen Tash har teipa fast symbalene sine på en måte som skaper en sinnsyk reverbeffekt. Saksofonisten Joe har såpass mange effekter på pedalene sine at barytonsaksofonen minner om et Frankenstein-instrument skapt av flere synther og gitarer. Etter de spiller ferdig en omtrent ti minutter lang låt hilser saksofonisten på publikum og sier “We´re O.! We play dub, electro, rock, jazz, what ever the fuck”, og duoen peiser på med enda en låt. Jeg tror det er akkurat slik jeg hadde beskrevet musikken deres, et sonisk what ever the fuck.

 

Gruppen som kommer fra London var trolig festivalens høydepunkt for min del. Publikum var helt i transe mens duoen spilte noe av det mest eksperimentelle og nyskapende jeg har hørt på lenge. Jeg gleder meg ekstremt til EP-en deres som kommer senere i høst.

Norges beste hypeboy !!xD 

Whammyboy, aka Noah Johanssen og en glad gutt fra Moss, er en live-favoritt hos HOOK. Og selv om dette er journalistens tredje gang hun ser ham live, skuffer han ikke. Samfundet, Byscenen under Trondheim Calling og nå Pstereo. For hver gang blir sceneshowet kulere (hilsen ei som kalte lasershowet "hjemmelaga" på Byscenen konserten, men nå vil bøte på det…) med et forrykende, proft lasershow, som passer utmerket på den lille telt-scenen Hagen. Whammyboy har publikum i sin hule hånd under hele konserten og klarer til og med å få gubbene på 50+ til å holde henda i været og synge med på "Rocking with You". 

 

Whammyboy blir bedre hver gang vi ser han. Tilstedeværelsen hans har alltid vært der, og det å vise autoritet uten å være brautende eller arrogant, har han vist siden starten. Men nå var vokalen bedre, lyden bedre, alt av chitchat og moroheter satt bedre mellom låtene. Det var ikke en nybegynnerkonsert eller en up and coming "vent til han blir stor"-type konsert, dette var proft, bra, og jævlig kult. Jeg vet ikke om det å spille i utlandet, gi ut musikkvideo eller utvide fanbasen er det som har gjort det, men satan…dette prosjektet kan bli stort!

 

Så. Hvis dette var Pstereos forsøk på å trekke pop-hodene, de unge og hippe eller Trondheims store danseløver, klarte de det med glans. 

 

Pop og Whammyboy for the win.

Vesenet, Aurora.

Sist jeg så Aurora var på Parkteateret i 2015, og jeg var 14 år. Da hadde hun akkurat gitt ut den nydelige "Half the World Away" og blitt en spirende, internasjonal popstjerne. Med hits som "Runaway", "Running with the Wolves" og "Murder Song (5,4,3,2,1)", visste vi alle at dette var noe spesielt. Dette var noe rart, noe sært, noe vakkert, noe fint, noe nyskapende og noe vi måtte ta vare på.

 

"Warrior" er den tredje låta i settet. Allerede da blir jeg emosjonell. Jeg vet ikke hva det er… eller jo, det vet jeg. Det er henne. Hennes tilstedeværelse og hennes omsorg, som lyser ut av det lille, store mennesket gjør at alle føler seg hjemme, alle føler de kan være sitt rare selv. Alle kan føle, og kjenne, og gråte og le og bry seg og ikke bry seg og føle på alt det alle sier du ikke kan føle på. Aurora er på en rar måte vår generasjons Björk. Hun kan ikke settes i bås, og hun forventer ingen andre i bås heller. 

 

"Ho e litt rar mella setta, men når ho spelle er ho fantastisk" kommer det fra hvit gubbe 50+ bak meg.

 

Til og med gubbene som synes hun er rar, holder kjeft og hører på og ser på og danser med. Fordi låtene og musikaliteten, og dansingen og sceneshowet er så tiltrekkende. Du blir dratt inn i hennes lille verden, hennes lille boble. Pride-flagg blir dratt opp og flagret og danset med, og "Du er helt nydelig som du er. Ingen kur på meg. Alle må få elske de de vil elske". 

 

Det er så sterkt og viktig. Det er så utrolig viktig. I løpet av konserten sier hun akkurat nok om låtene til å få oss alle til å felle en tåre eller to under "Muder Song (5, 4, 3, 2, 1)" og "The River". Musikken hennes er så mektig og storslagen, men hun oppfører seg som om vi sitter på rommet hennes og er venner og skal høre dette for første gang. "Håper dere liker det". 

 

Ja, Aurora, vi elsker deg!

 

Vi er heldige som har en nasjonalskatt i vesenet Aurora. For det er en ekstremt sjelden særegenhet hos en så stor artist å ikke ta seg selv så seriøst. Å tulle. Å få oss til å føle oss hjemme, trygge og sett. Siste låt ut er "Cure for Me", og hele Marinen står og hopper og danser og smiler og ler og koser seg. Aurora og bandet takker og bukker mens The Prodigy spilles i bakgrunnen. Og med det, er Pstereo over. 

 

Jeg følte meg 14 igjen og glad og alle bekymringer ble borte og jeg ble Aurora-fan igjen. Norges eneste popstjerne.

 

Takk til Pstereo for å få oss til å gråte, danse, le, og smile før mørket og høsten kommer og tar oss. Det var en helg for the books!

bottom of page