en samlesak av HOOK på Pstereo: Guilty pleasures og punkefest
Festival-Norges beste lineup skal gå av stabelen. Midt i august er vi samlet på marinen for å danse og klemme til nostalgisk pop, riffe og bevege hodet vårt opp og ned til det svir i nakken på verdens viktigste fest, og drikke øl med venner. Årets Pstereo var som å stupe ned i en sonisk smeltedigel der håp, desperasjon og ren, ukontrollert energi kolliderte i en eksplosjon av lyd og kaos. Og vi elsket det!
Marinen er stedet der man møter vennene sine etter sommeren, den ene frihelgen til mor og far som tar seg turen ned fra Byåsen for kjenne på byens varme, der kunst møter musikk, mat og fest, og der du kan få oppleve Pixies og Tre Små Kinesere på en og samme dag. Takk Pstereo for opplevelser vi aldri vil glemme. Faen ass. Musikk og festival gjør en sentimental…
Vi har samlet opplevelsene til Herman Østby og Magnus Rygge i en liten anmeldeserekke/novellesamling/historiefortelling-sak/kall-det-hva-du-vil-sak. Så sett deg ned i godstolen, tenn et lys, boikott Israel, dra på Pstereo neste år, mimre over årets begivenhet eller vær sjalu for at du ikke var der. Uansett, god lesing.
AV HERMAN ØSTBY OG MAGNUS RYGGE // FOTO: HAAKEN GJERMUNDSEN
22.08.2024
Susanne Sundfør: Hallelujah-stemning
Jeg har akkurat rukket å få festivalsmilet klistra på av The Impossible Green sitt triumferende hjemme-i-Trondheim-på-lokal-festival-sett, en sjanger av konserter jeg har mye til overs for. Rockefoten er varma opp, og jeg beveger meg mot Susanne Sundfør og Elvescenen. Det var en genistrek av Pstereo-gjengen å først åpne med lokale rockehelter, som etterfølges av alle norske 40+-åringers favorittartist.! Her er det mange som har råd til å kjøpe øl. Og jeg har nettopp fått storstipend.
Det begynner kanskje litt slurvete? Hun er aleine på scena og framfører “ashera’s song” fra det fantastiske 2023-albumet blomí, men det griper ikke helt tak i meg med en gang. Så blir det fort mektig! Bandet kommer på, og er jo faktisk en supergruppe. Jonas Alaska spiller gitar, jazzsaksofonist André Roligheten er selvfølgelig med, og på bass er Andreas Rukan fra (for eksempel) Fieh. Rohey Taalah fra Rohey og GURLS er med som en av tre korister. Mye musikk for penga! Det spilles noen litt eldre hits som får samtlige rundt meg til å nikke i takt, og jeg gleder meg til mer blomí.
Folk liker folk som er gode til å synge, og her er det mer enn nok av den slags. Det er mye stemme fra koristene og fra Sundfør selv, nesten som om de slåss litt om plassen der oppe på scena. Konsertens mest imponerende vokalprestasjon er det egentlig ikke Sundfør selv som står for, men Taalah, som improviserer over en utvida versjon av tittelsporet på blomí.
Jeg blir litt sliten av den typen popfestivalgospel som dette settet tidvis driver over i, i det jeg syns blir litt for lange partier med bokstavelig talt hallelujah-stemning. Men bandet spiller selvfølgelig bra, og folk er fornøyde, så jeg legger den kritiske pennen i lomma igjen. Jeg blir mer overbevist av saksofonsoloene til André Roligheten, som tilfører noe stemningsfullt, interessant, eksperimentelt, men også melodiøst og ganske vakkert til settet. Et veldig fint avbrekk fra maksimalistiske poplåter.
Jeg blir vel egentlig aldri helt revet med, og når jeg hører folk etterpå snakke om hvor vakkert og storslagent denne Susanne Sundfør-konserten var, klarer jeg ikke helt å relatere meg til det. Men det kan jo være meg det er noe galt med!
-Magnus Rygge
ULD - Nokon kjem til å kome … og det er ULD!
Etter det ble annonsert at CMAT skulle byttes ut i festivalprogrammet, så virket det vanskelig å se for seg at ULD kom til å fylle tomrommet. Det var likevel som et mirakel fra himmelgudene, som velsignet oss med ordentlig vakker, melankolsk og dyster folkjazz. Allerede ser jeg frem til å høre mer. Hvorfor? Det er først og fremst måten de er fabelaktige musikere. Nervene er på plass når du skal prestere på Pstereo, men de feilene var ikke synlige når de var så dyktige til improvisere. Pianoet klinger, trekkspillet gneldrer, trommene spretter og vokalen er myk som et ullteppe. Du ser tross alt på den yngre garden av musikere som knuser våre hjerter med ekstrem vakker musikk. De få låtene de serverte oss var både komplekse og pirret nysgjerrigheten. Til tider litterært, med henvisninger til Fosse. Til tider henvisninger til vår frydefulle folkemusikk. Jeg ser frem til hva disse brygger videre! Anbefaler låten “fra en annen virkelighet”.
- Herman Ø.
Overmono - Hunden som gneldrer uten respons.
En svett hule med rytmiske spasmer er muligens det ideelle for en DJ. Kanskje det var det det Overmono hadde håpet på? Vi var spente, og de første syrete bildene av doberman-hundene som løper etter hverandre var lovende. Settet var veldig fengende i det folk ristet seg løs og ventet på de gudfryktige bassdundrende. Og dette varte en stund. Helt til folk begynte å spørre: hvor er den andre kisen i Overmono? Er det bare Over på scenen eller bare Mono? Et annet poeng som gjaldt denne “konserten” var at folk var slitne og ville ikke bli helt ville ute på denne plenen. Altså så ble det ikke klubbing, og heller ikke konsert, på den måten at du sitter og lytter aktivt. Overmono virket som kul garage, men problemet er å booke slike trollfolk bak store turntable-slott: det er ikke en konsert. Det blir heller ikke personlig for DJen, som ser på den lille folkemassen som stadig blir mindre. Derfor kunne de heller hatt Overmono på for eksempel Hagescenen, og fått ordentlig svett stemning.
- Herman Ø.
Ea Othilde: Believe the hype!
Vi er tidlig ute til Ea Othilde, for her snakker vi hype! Den Elliot Smith-inspirerte stemningsfulle indierocken til Ea Othilde har nådd godt ut til Norges musikkjennere. Debutplata Mary, Aren’t You Tired fra 2023 ble nominert til Spellemannspris. Med veldig, veldig god grunn.
Dette er stemningsfullt, dynamisk, og interessant hele veien. Stemmen, tilstedeværelsen og selvsikkerheten til Ea Othilde er i en liga der oppe med de aller beste – man glemmer helt at man er på festivalens minste scene og ser en ung og fortsatt fremadstormende artist. Låtene er bunnsolide, og hver linje på hvert instrument er intelligent og smakfullt inkorporert i en solid og proff helhet.
Jeg snur meg rundt og ser imponerte middelaldrende rockere med armene i kors, som nikker fornøyd over at det fortsatt spilles ekte instrumenter blant ungdommen. Og så på dette nivået da! Noen lar den innestengte begeistringen over det som skjer på scena få utløp i et litt vaklende forsøk på å klappe takta. Når trommene øker i intensitet, og Ea Othilde spiller en smakfull og minimalistisk gitarsolo med akkurat nok toner, huies og hoies det.
Hun legger fra seg gitaren og avslutter med “Man-Sized”. Teltet er varmt, og jeg skjønner hva hypen handler om. Pstereo-fredagens beste konsert.
- Magnus Rygge
Keane: Når det er klimaks hele tida, er det egentlig klimaks i det hele tatt?
Når Sondre Lerche skriver i boka si “Alle sanger handler om deg” at det ikke finnes guilty pleasure, bare pleasure, så er jeg egentlig helt enig. Man skal ikke gå rundt å skamme seg over musikken man hører på og liker. Når det er sagt: Ingen band jeg kjenner til utstråler mer guilty pleasure enn Keane, som entrer Pstereos hovedscene for å spille piano-poprock med lys tenorvokal og drøssevis med fengende allsangrefrenger. Keane serverer den ene sviska etter den andre, og sviskene alle venter på er “Everybody’s Changing” og “Somewhere Only We Know” – to hits fra jubileumsalbumet Hopes And Fears, som Wikipedia forteller meg at har blitt solgt i helt svimlende antall. Her skal det mimres og føles!
Keane er i dag fire glætte gutter i sin beste alder som veit hvordan man lager konsert etter boka. Her hukes alle boksene av: Oppfordringene til dansing og taktklapping sitter løst; klimaksene og allsangrefrengene er mange; og i den ene låta byttes et stedsnavn ut med “Trondheim”, til stormende jubel fra et svært fornøyd publikum. Jeg antar hvertfall at bandet ikke egentlig har låter om Trondheim, i og med at dette er det første besøket de gjør i byen, men jeg kan jo ta feil. De syns forresten også at det er en “beautiful city”.
De fyller iallefall Marinen med folk, og ikke bare det; Keane har faktisk et overraskende godt grep om publikum. Det gnagende inntrykket av at dette er et publikum bestående av litt avdanka konsertgåere som venter utålmodig på å kapre noen ekstremt gode sekunder (eller minutter) av to hits for å sende til familie og venner, holdes lenge litt på avstand. Folk kan flere låter enn jeg trodde, og det virker som bandet gjør et genuint inntrykk på folk flest. Tøft!
Det er verre med min tålmodighet. Keane er om mulig mer Coldplay enn det Coldplay er sjøl, og jo lengre ut i settet vi kommer, jo mer generisk føles det. Alle låtene er jo helt like! Hvorfor slutter de likt hver gang? Hvorfor synger vokalist Tom Chaplin med den samme melodramatiske, lyse, varme stemmen hele tida, og hvorfor bommer han aldri på en eneste tone? Og bandet, de spiller jo bra, men er det nok da? Når det er klimaks hele tida, er det egentlig klimaks i det hele tatt?
Jeg blir stående å håpe på at pianisten bommer litt, at han kommer borti et par svarte tangenter som ikke skulle med i akkurat den akkorden – ikke fordi jeg vil han noe vondt, men fordi det kanskje hadde gitt øra mine noe litt mer interessant å gripe tak i.
Tilbake til (guilty) pleasure; Somewhere Only We Know er en god låt. Den har nok tonesatt mang en ungdomsforelskelse, og framføringen av den på Pstereo overbeviser meg om at den nok kommer til å fortsette å gjøre nettopp det. Vakkert!
Men når siste diatoniske pianoakkord av den er spilt, og jeg egentlig er mett, har visst bandet to svisker til på lur. Jeg soner ut, ler litt og tenker “jøsses, det var et par til ja; Hook-sjef Hannah Kleiven ser seg lei og drar hjem”. Og det skulle jeg egentlig gjerne ha gjort, også. Jeg tenker at denne Keane-konserten var litt som burritoen jeg spiste i stad: mer i retning av en litt slapp norsk taco, ganske smaksløs, litt klissete, og med total mangel på krydder og styrke. Men like fullt var det et fullstendig måltid!
- Magnus Rygge
Tre Små Kinesere - Hjertet mitt banker for skallede trøndere!
Ærlighet varer lengst, og jeg skal være ærlig over at dette bandet er meg ikke kjent. Konserten var likevel en ekstremt positiv overraskelse. Så klart humrer det eldre publikummet som leser denne anmeldelsen, men akk, hva skal man ellers gjøre når man er unnfanget i det nåværende århundret. Denne digresjonen kan avsluttes ved å gå direkte til kjernen: Tre Små Kinesere fylte hjertet mitt! “Hjertemedisin”-plata skal lyttes på! Altså, under konserten var det alt fra bossnova-pop til trekkspillsoloer som overrasket både store og små (de hadde spilt en barnekonsert litt før). Publikummet var tilstede, og de sang med, eller lagde tegnefilmlyder når det passet låten. Lekne var de når de sa at det skulle bli trekkspillkrig på scenen! Plutselig begynte to trekkspill å stange mellom seg ved å spille harmoniske partier, som om de var to moskuser! Så da ble det slik at medisinen for en dag som skulle være preget av regn var Tre Små Kinesere. Bravo!
- Herman Ø.
Honningbarna: Fullstendig kaos og det viktigste i verden
Et svært palestinsk flagg henger bak på hovedscena og minner oss om hvordan verden egentlig ser ut samtidig som vi drikker øl og klager over Trondheimsregnet som overrumplet oss lørdag ettermiddag. Folkemordet på Gaza-stripa hviler som en tung sky over festivalsommeren. Pstereo mottar, som store deler av Norges kulturbransje, tunge sponsormidler fra DNB, som investerer i okkuperte palestinske områder. Sodastream-eier Pepsi har produkter i barene.
Med 2022-albumet Animorphs bytta Honningbarna ut de klare og insisterende politiske budskapene fra pønken med et mer abstrakt sammensurium av støy og språklige bilder. Det er fortsatt pønk, og det er fortsatt politisk, men Animorphs er pønk for kaoset, kompleksiteten, uforståeligheten og de enorme størrelsene som er samtiden vår. Størrelser som gjør at så mange av oss glir apatiske inn i våre trygge, “nøytrale” roller, selv når vi ser et folkemord utspille seg gjennom mobilskjermene våre.
Men for Honningbarna og publikum er kaoset selve poenget. Noen er her ene og alene for å ha det gøy, for andre er dette blodig alvor. For de fleste er det kanskje litt av begge. Og det er kombinasjonen som gjør en Honningbarna-konsert til noe magisk. Det handler om å kjempe mot apatien, og møte en verden som er kaotisk, komplisert, gigantisk og brutalt urettferdig, ved å samle en gjeng med tullinger som vil slå litt fra seg.
Mens Taliban tar Kabul / Og andre ting går greit / Treffer vi kjente ute på byen / Fint vær, hils di mor inni byen.
Fra de går på scena til introsporet “Animorphs” og fortsetter med “Passasjer”, er publikum en hel bevegelig masse av slåsskamp og kjærlighet.
Det tar av på “Åh Bliss”, smeller enda mer på “Født feig/dø bleig”, og når Edvard Valberg finner fram celloen, sier “fuck sionistan, fri Palestina” for så å spille låta med den selvforklarende tittelen, skulle jeg ønske støtteerklæringene fra Pstereo-publikummet kunne nå helt til Gaza og Vestbredden – eller iallfall til oljefondet og vårt eget Storting. På “En av oss er idiot” legger jeg notatblokka i lomma og kaster meg inn i kaoset.
Om ikke du kjenner åssen det brenner / Åssen faen kan vi dele noe som helst?
Jeg dynkes i øl og svette og hjelper til å løfte opp noen karer som ramler midt inni folkemengden; de anerkjenner, klemmer utveksles kort, så hopper de rett inn igjen. Jeg ser noen av aktivistene som i 100 dager har telta utafor Gløshaugen i beundringsverdig kamp for å få NTNU, en liten universitetsdråpe i det enorme institusjonshavet, til å handle mot en brutal terrorstat. Jeg ser noen knekte headsett og et titalls plastkopper på bakken. Folk ler, gliser; rocketrøndere står med armene i kors bak og nikker anerkjennende til det som foregår.
Hvor ble det av galskapet / Apatiske dager går og går
Etter en Animorphs-hitparade med “Jeg hører”, “Øyane er mosaikk”, “Mitt hus”/”Ække noe kirke”, “Avanti”, tusen crowdsurfs og enda flere moshpits, får 2013-låta “Dødtid” avslutte Pstereos beste konsert. Gitaristene Christoffer Trædal og Johan Hansson Liljeberg står midt i folkemengden og hopper i takt. Alle hopper i takt. Noen prøver seg på gjentakende “Ey”-rop, men det blir raskt slått ned på. Det er ikke det det skal handle om. Trommis Nils Jørgen Nilsen er ikke ferdig etter siste tone er spilt, og gjør en spesielt kreativ crowdsurf-crawl til ti stilpoeng.
Skikkelig gøy, vakkert, galskap.
Honningbarna-konserten er for slåsskjempene og rockegubben. Men enda mer er den bensin på bålet og næring for idealister, gærninger og aktivister – og for 17-åringen som går derfra med blodig nese, et glis om munnen og et genuint, brennende ønske om å gjøre verden til et litt mer rettferdig sted. Og den er for skribenten som går derfra med en klump i halsen og en tåre i øyekroken, uten å helt forstå hvorfor man skal bli så sentimental og alvorlig av en konsert som er helt blotta for klissete sentimentalitet.
Konserter som dette er en helvetes god fest, men også det viktigste i verden.
Riv ned og bygg opp igjen / Riv ned og bygg opp igjen
- Magnus Rygge
Kvelertak: Spiller som om alt står på spill
“Me er Kvelertak fra Rogaland, og vi er kommet hit for å lage den siste sprekken i kvikkleira på Bakklandet,” smeller det fra Ivar Nikolaisen etter 2-3 låter. “Dette er Crack of Doom”.
Det ble kanskje ikke den siste sprekken, men jeg tror det var farlig nærme. Denne anmeldelsens store disclaimer må være at jeg ikke kan noen ting om metallsjangeren. Men jeg beundrer dens skamløshet. Og jeg beundrer hvordan Kvelertak, til tross for å være godt etablert som et av Norges udiskutabelt beste band, spiller som om alt står på spill. Helvete, for en energi!
Det åpner med opptak av litt forsiktig nylonstrengsgitar, før “Krøterveg Te Helvete”. Bandet er silhuetter bak et sceneteppe, og når dét faller, tar det av. Gammelt triks i ei gammel bok, men det funker jo så bra.
Ivar Nikolaisen er en brutal og fengslende frontmann i Brian Jonestown Massacre-t-skjorte (nice!) og obligatorisk skinnjakke. Resten av bandet er over hele scena, de står på forsterkere og hopper ned, det crowdsurfes og headbanges. Jeg visste det ikke da, men kveldens headliner burde egentlig sett denne konserten og tatt noen notater. Dette er engasjement og galskap som alle rockekonserter burde ha minst en liten dæsj av. Det skal være svett, det skal være ølsprut, og det skal koste litt, både for bandet på scena og for publikum.
Vi får “Blodtørst”, “Kvelertak”, “Motsols” og “Evig vandrar”. Det låter som om Kvelertak burde headlinet, og jeg tror det eneste som kunne løfta det et lite ekstra hakk er noe pyro. Det er tøft med ting som brenner!
Det avsluttes med “Mjød”, så “Bråtebrann”. Det kjennes ut som jeg har blitt slått i magen på en god måte. Men jeg har ikke det, for jeg sto bak og på trygg avstand. “Bra booking,” sier Nikolaisen. Enig! Neste gang skal jeg ha på meg helsvarte klær og være i moshpitten.
- Magnus Rygge
Pixies: Det er lov å kose seg!
Jeg vet ikke hvordan det var å se det legendariske rockebandet Pixies i storhetstida, men det å skulle headline Pstereo etter Norges kanskje to beste liveband er ingen smal sak for noen. Bekymringene ved konserter der gamle storheter skal headline er mange. For hva har Pixies egentlig å bevise?
Det begynner lovende for både voksne fans og Rate Your Music-surfende musikknerder, for her spilles det fra 1989-plata Doolittle fra start. Sistesporet “Gouge Away” åpner konserten, før “Wave Of Mutilation”. Og det låter bra! Foreløpig har de skranglenivået under kontroll, det låter passe upolert og passe tight; og Black Francis synger nesten som om han var ung.
Det er ingen hemmelighet at det er låter fra forrige årtusen som folk flest er her for å høre, og dét virker det som om Pixies har skjønt. Kveldens setliste har noe nytt, men det er det gamle som er i fokus – kanskje like greit. Vi får for eksempel “Monkey Gone To Heaven”, “Bone Machine” og “Hey” på rad. Sistnevnte låt er det nærmeste vi kommer et “Hey Trondheim”, for her prates det ikke i det hele tatt; dette er ikke en konsert for publikumsfrierier. Men folk synger. Folk mimrer. Folk er glade.
Jo lengre de holder på, jo lengre begynner mine bekymringer over denne typen konserter å gå i oppfyllelse. Pixies er legender og et av de mest innflytelsesrike alternative rockebandene noensinne, og det er dødskult å se dem på Marinen. Men for bandet virker det ikke som om det står noe som helst på spill. Gitaristen spiller noen slappe linjer, “Hey”-gitarsoloen sender tankene mot kulturskolen og sommeravslutning, og “Here Comes Your Man”-soloen får meg til å lure på om Joey Santiago egentlig kan å spille gitar.
Ja, jeg veit at det skal være skranglete, men det får vel være grenser?!
Og ærlig talt: Det er lov å se ut som man koser seg med å spille konsert selv om man er innflytelsesrike legender! De beveger seg såvidt av sine respektive flekker; trommisen spiller riktignok med engasjement, men litt av konseptet med trommesett er jo at man sitter på samme sted hele tida. Er det lov å be om litt karisma fra de andre? Jeg veit jeg banner i altrock-kirka, men littegrann galskap må da være mulig å få til.
Vi nærmer oss når Santiago bruker capsen som gitarslide. Plutselig er det engasjement, kreativitet og en liten dæsj galskap å spore.
Det topper seg når de spiller “Wave Of Mutilation” for andre gang, i “UK Surf”-versjon. I sin originale versjon har den hittil vært et av høydepunktene på konserten, denne gangen låter det bare slapt. Det blir allsang og gledestårer på “Where Is My Mind?”, og framføringen låter godt nok. Men selv om de vamper kult på outroen til siste låt (en Neil Young-cover?!), så endrer ikke det på følelsen av at konserten snart burde være ferdig.
Jævlig kul Pstereo-booking, rått å se Pixies på Marinen, og om ikke annet verdt det for å høre klassikere fra Doolittle og Surfer Rosa live. Men etter Honningbarna og Kvelertak sitt galskap og engasjement, faller dette dessverre igjennom i august-natta.
- Magnus Rygge
