Årets Sonisk hadde et pletora av filmer, og hver dag ble det vist mer enn bare levende bilder på skjermen. Det virker som at arrangørene har valgt ut et knippe filmer som omfatter mer enn bare gamle rockelegender. Flesteparten av filmene er nye, og har også premiere i Norge. Her er et utvalg av disse godtebitene, som virkelig satte seg i tennene. 

 

NB: Hannah Kleiven fra HOOK Magasin har jobbet for årets Sonisk. Anmeldelsene i denne saken skal likevel ikke være påvirket av dette.

​

Fredag: kreative prosesser.

​

Brian Eno: Har du en kreativ sperre? Se denne filmen! 

​

Dette en av de mer eksperimentelle dokumentarene på årets festival. Eno er først og fremst en dokumentar om Brian Eno, men regissør Gary Hustwit og teknolog Brendan Dawes gjør noe litt annerledes. De har nemlig laget et dataprogram som generer nye varianter av filmen. Det betyr at hver gang du ser den, så ser du en ny utgave. Det kan føles overveldende, men det betyr ikke at filmen føltes fremmedgjørende. Ideen i seg selv er eksperimentell, men uttrykket er nokså trygt. Ellers så er lydbildet kjempefint, det visuelle er interessant og alt er produsert godt. Skaperne har brukt arkivmateriale som gjør at du får også innblikk i mye av Brian Eno. Det er verdt å merke seg at dette er ikke bare en dokumentar om platene han produserte. Det er en dokumentar som skinner best når den lar Eno vise hvordan man åpner sine kreative sluser. Den går fra et retrospektivt karriere-perspektiv til å bli en filosofisk tankeboble om hvordan du kan skape. Til slutt sitter du og lurer på hvordan du selv lager restriksjoner, eller tenker på måter å knuse dem.

​

Lørdag: glemte stemmer  

​

Free Party: Hvorfor du burde hate Thatcher og politiet 

​

Humor og alvor er det som preger Free Party: A Folk History. Regissør Aaron Trinder har brukt fem år på å lage denne skatten om 90-tallets gratis og uregulerte teknofester i England. Resultatet er ganske intenst. Her det snakk om konstant syrete tekno-, house- og ravemusikk i ørene, og sammen med bildene av opprør og samhold fra denne bevegelsen gjør det hele opplevelsen veldig stimulerende. Født ut av en av de avsideliggende delene av Glastonbury-festivalen kom Free Party-bevegelsen: grupper av festkarteller som stadig måtte flytte fordi myndighetene kjeppjaget dem. Du ser bilder av lange karavaner som kjører oppover det engelske landskapet og hører viktige aktører slenge ut spedalske anekdoter. Det intense lydbildet tar ingen særlige pauser, og det kan virke litt irriterende. Når det er sagt, så blir du så dratt inn i denne verdenen at du ikke vil at det skal stoppe. Det beste er all humoren, og preget av samhold som gjør at du bare vil fly opp av kinosetet og pisse på graven til Thatcher. En av de beste på festivalen!

​

Since Yesterday: Musikk som burde spilles igjen

​

Since Yesterday: The Untold Story of Scotland’s Girl Bands er en musikkdokumentar som går helt tilbake til 60-tallet og frem til i dag. Band som The McKinleys, The Ettes, Strawberry Switchblade, Lung Leg, The Hedrons og Sophisticated Boom Boom får endelig en stemme igjen. Filmen har to regissører, Carla J. Easton og Blair Young. Likevel er det Carla J. Easton som fører an hva som er “handlingen” i filmen. Budskapet er veldig tydelig, og på slutten blir du overlesset med grunner til hvorfor musikkindustrien har behov for store, STORE forandringer hva angår lønn og maktposisjoner. Filmen avslutter jo også med å vise noen av forandringene som faktisk skjer i dag. Likevel er filmen litt inkonsekvent. Skaperne blander arkivfoto og originalfilmede sekvenser med skuespillerbarn, som spiller på tidsperioden, og leker at de er bandene. De gangene de bruker barna til å illustrere periodene fra 60- til 2000-tallet, blir uttrykket litt ujevnt. Når de skal forklare Riot Girl-bevegelsen, kutter de for eksempel til at disse barna roper og står i blomsterkranser som om de feirer midsommar. Dette gjør at filmen blir forvirrende, og mister litt av koblingen til temaet. Om den hadde fokusert primært på arkivmaterialet og artistene, kunne den kanskje skint mer, men de skal likevel ha kudos for å prøve å formidle budskapet på en annen måte enn bare gjennom de flosklene som er typiske for musikkdokumentarer. 

 

Jackie Shane: Et glemt ikon innenfor R&B

​

Jackie Shane, opprinnelig fra Nashville, var en R&B-artist som var aktiv på 60-tallet i musikkmiljøet i Toronto. Hun ble fort en populær stjerne, men tok sine egne valg, og noen av dem var upopulære. Dette gjaldt for eksempel å ikke stille på rasistiske TV-programmer som ikke lot afroamerikanere delta i publikummet, eller ikke å gi opp det glamorøse uttrykket sitt for å spille for mafiaen. Jackie Shane takket nei til både muligheter og trusler, og burde derfor ha blitt husket like godt som Little Richards. Shane er mer enn Richards. Og dette er hovedpoenget til dokumentaren: hvordan Shane sine valg gjorde henne både mer selvstendig og mer tro mot seg selv enn de andre i samtiden. Filmen klarer å formidle dette helt prima, med masse arkivmateriale, fine animasjoner, portrettintervjuer med venner, familie og musikkvitere, så vel som masse god musikk. Filmen har også et tydelig fokus på seksualitet og kjønnsidentitet. Dokumentaren Any Other Way: The Jackie Shane Story balanserer dette veldig fint, og gjør det tydelig at Shane er musikalsk viktig, samt et ikon i de skeive miljøene. 

​

Søndag: råkk og roll! 

​

Crass: Ytringsfrihet i den reneste punkånden.

​

Crass: The Sound of Free Speech er en blanding av ren nihilstisk, ren anarkisk og ren kristen kritisk dokumentarfilm. Vi får til tider litt lite info som kunne gitt mer kjøtt på beinet angående hvem anarkopunk- og kunstkollektivet Crass er og hvem de assosierte var. Filmen er kaotisk, og til tider meget grafisk. Likevel er flere av collage-elementene og musikken veldig spennende, og derfor hadde det også vært fint om de utdypet mer om liveopptredenene og platene. Til slutt blir alt litt usikkert, og flere klipp som virker nesten malplasserte gjør at filmen kanskje ikke er den beste om Crass, selv om det skal sies at den skulle fokusere mest på singelen «Reality Asylum». Til slutt omfatter filmen både musikken og filosofien, noe som gjør den litt for lang, selv om den tar opp viktige budskap.