Historier fra Moss, en samling av HOOK.
Samme opplegg som i fjor, bare helt annerledes. En sær, grenseløs kreativitet, som blomstrer like raskt som syrinene i Jeløyas forstadsgater. Vi er til stede på Norges mest unike festival. Programmet er fullpakket med alt fra Sonic Youth-trommis Steve Shelley til Death by Unga Bunga, til Lost Girls og deres kule, eksentriske lo-fi klubb-fusion, til Bare Egil, og ikke minst en hyllest til Nick Drake der blant annet Sondre Lerche opptrer. Bossa nova-legenden Joyce Moreno og fenomenale Sean O'Hagan (kjent fra samarbeidet med Tortoise, Bill Callahan, Will Oldham/Bonnie Prince Billy og The High Llamas) er også på plass. Hakeslepp, Lyse Netter. Hakeslepp, frysninger og et sterkt ønske om å være to personer samtidig slik at man kan få med seg alt.
Som i fjor er denne festivalen noe helt eget. Lyse Netter er sært på en god måte og mer unik enn noen annen festival i Norge. Kun den første helgen i juni i Møllebyen i Moss føler man seg så amerikansk, så engelsk, så irsk, så skotsk, så islandsk og brasiliansk på en og samme tid. Cool har inntatt Moss og byen har aldri sett så fargerik og vakker ut. Moss is doing it again!
Her kommer historier fra Hannah, Herman og Haaken sine opplevelser på årets Lyse Netter festival. Les dem alene. Les dem som anmeldelser, som noveller, som fortelling eller som en helhetlig liten hook-vise. Vel bekomme.
AV HANNAH KLEIVEN, HERMAN ØSTBY OG HAAKEN GJERMUNDSEN // FOTO: HANNAH KLEIVEN, HAAKEN GJERMUNDSEN
17.06.2024
"Jeg er ikke fra Moss, men om jeg hadde vært det, hadde jeg aldri dratt!"
Jeg startet torsdagen med ingen ringere enn han som sto på kjøkkenet backstage i fjor og lagde verdens beste hummus, Ivar Eidem. Som en fan "Sleepless" EP-en fra 2021 var jeg veldig klar for konsert med den tidligere Matchstick Sun-vokalisten. I et fullstappet House of Foundation får vi plass på den lille trappa ved bokhyllene. Kultureliten fra Moss, Oslo og mange andre byer er på plass med cowboyboots, lisseslips og et glass vin i hånden. Jeg føler meg 40 og flottere enn noensinne. Eidem og Co. er den perfekte starten på Lyse Netter, med svevende, deilige keyboards, som sender deg inn til en lykkerus av solskinn. 70-tallet står foran oss og spiller på keyboardet som om morgendagen ikke fantes. Settet er kort, men svært godt, selv om hele huset gjerne skulle hatt ti låter til.
Jeg var kanskje ikke i live i 1996 for å høre "Close Watch" fra Missions of a Clown live, men jeg er helt sikker på at den låter like bra i 2024 på House of Foundation. "Sleepless" var også en drøm å høre live og jeg skulle ønske jeg kunne høre den om og om igjen, de nettene jeg ikke får sove. Eidem Band lager rockefot ut av de gamle og lamme.
Etter å ha tatt et magadrag frisk luft for så å ødelegge det med en sigg ved siden av han fyren fra Brian Jonestown Massacre og ha kjøpt en øl i kø bak J.P. Shilo, var vi klare for en hyllest til Rowland S. Howard, AKA (en gang) Nick Caves høyre hånd og medlem i The Birthday Party. På scenen står det en hel dryss med talentfulle musikere fra hele verden for å hylle Mr. Howard, og på trommestolen sitter Steve Shelley fra Sonic Youth.
Som en jente som var femten når jeg oppdaget "Goo" og "Daydream Nation" fra CD-kolleksjonen til fattern, som en som nylig har lest "Girl in a Band", memoarene til Kim Gordon, og oppdaget hvor sterk hun var gjennom tiden i Sonic Youth, så var det utrolig stort at selveste trommisen i verdens kuleste band skulle stå foran meg. Resten av helgen gikk jeg starstruck bak Steve Shelley og følte meg kul bare av å være i samme rom som han. Skjelven, og litt for redd til å prate med han, var det nok for meg å kjøpe samme muffin som han på kaffeboden i parken. Mer enn nok. Kanskje jeg finner motet til å prate med en av dem neste år. Lee Ranaldo i fjor, Steve Shelley i år. Kan man ønske seg Kim neste år, Emil?
- Hannah Kleiven
Fra Rogaland til dirrende vodoo-funk
Det er fredag. Været på Lyse Netter antyder en gotisk tilværelse av regn og mørke skyer. Derfor er det passende at jeg fikk plassert ræva mi rett foran scenen der alt tilsier at en slik type musikk skal spilles: Mørke Fetter.
Og alt mørklegges med Brandsdal/Warland.
Slik de beskrives på Lyse Netter sin nettside så er Brandsdal/Warland “Rogalands store sønner”. Denne beskrivelsen er ikke langt unna virkeligheten: disse to leverte suggererende, elektronisk nikke-musikk. Kjetil D. Brandsdal på elektronikken er selv en mester innen musikalske samarbeidsprosjekter (anbefaler å bare undersøke dette mennesket her), og han tar med seg den dyktige trommisen Thore Warland. Når det er sagt, så leverer de som om de var to nyklekkede kyllinger: fargerike og naturlige i uttrykket. På scenen står det et miksebord med duppeditter og et elektrisk trommesett. Ikke noe mer enn det. Og de leverer et prima elektronisk, mekanisk og støyete lydbilde med faste rytmer som er ekstremt tekniske. Uttrykket er veldig direkte og nesten klubbaktig. Flesteparten sto og nikket. Flesteparten skjønte at dette var gode saker. Når de avslutter brått på en dyster-voodoo-funk står likevel noen av huene i dirrende. Anbefales, anbefales, anbefales!
- Herman Østby
I sol, regn og hagl finner man bortkomne jenter og den mørke fetter
Noe av det aller fineste med Lyse Netter, i år som i fjor, og noe som jeg tror gjenspeiler arrangør Emil Nikolaisens utstråling og varme, er at alle går sammen. Artister, band og publikum går sammen mellom konsertene, nærmest hånd i hånd. Rundt omkring på brostein, i sol og vind, regn og torden. Det er ikke forskjell på oss dødelige og Steve Shelley fra Sonic Youth.
Lost Girls var det første bandet jeg skulle se denne regn-sol-regn-dagen, og det var en magisk opplevelse. Jenny Hval og Håvard Volden er de bortkomne, tapte jentene. De har forvillet seg inn til Moss Angeles, og sitter foran sine eple-PC-er, klare for å fortrylle oss alle inn i deres menneskekollektiv. De to sitter på hovedscenen i parken, kledd etter været, og foran står modige sjeler i regnjakker og sydvest. Jenny Hvals nydelige stemme sier at de egentlig skulle sittet her i dress, men slik ble det ikke. Egentlig skulle vi ønske oss sol og blå himmel mens regndråpene falt nedover de gule jakkene, og laget "verdens vakreste lyd", sier Hval. Det blir en blanding av mørk klubbstemning og nydelige toner fra havet, som blandes og gir oss en opplevelse jeg sent vil glemme. Musikken passer perfekt i det mørke regnet, og solen titter til slutt frem gjennom skyene, som om Jenny Hval har kalt den frem med stemmen sin. De har både publikum og moder jord i sin hule hånd gjennom hele konserten.
Så får vi fremført nydelig lyrikk over melodi, hvor Hval sier “Ærlighet er 80% av kjærlighet. KJ Ærlighet.” Og fortsetter med “Jeg blir flau" og forklarer oss at det ikke finnes noe ærlighet i kjærlighet. Det burde heller vært "KJ Unnskyld, kjunnskyld", sier Hval. I det de mørke skyene sakte forsvinner til fordel for den sterke solen, fortsetter Hval å fortelle oss om kjærligheten, ærligheten, det sorte og ukjente.
"Slektskap som møter i punkter av lys. I mørket ditt, er jeg noen gang der?"
Jenny Hvals sterke stemme skjærer igjennom oss alle som den vondeste ærlighet. Jeg får lyst til å løpe, skrike, danse, snurre meg rundt i regndråpene. Jeg vil ringe bestevenninnen min og si jeg er glad i henne. Jeg gjør det etter konserten. Det er vanskelig å forklare med ord stemningen som brer seg over parken under disse lyse nettene midt på klare dagen. Sigarettrøyk i ansiktet, som skyer på bakken. Mot slutten av konserten, da det har gått fra regn til sol, mørke til lys, skal vi få høre tittellåta fra et av de beste albumene fra 2021, "Menneskekollektivet". Det er noe jeg har gledet meg til. Og det ble bedre enn jeg kunne drømt om.
- Hannah Kleiven
Legender på mørke fetter, gitarkameratene ville blitt kvalme av sjalusi
“Feels like a hundred million miles away” [velkommen til Moss, tenker jeg], synger J.P. Shilo, og gjør hele scenen bekmørk. Med seg har han Mika Bajinski og Steve Shelley. Kanskje kjenner du alle sammen, eller ikke. Uansett så låter det som Cave i uttrykket. Eller snarere som et dystert, amerikansk cowboyballade-landskap, der Shilo slår på gitaren, Shelley hamrer løs på trommene og Bajinski holder stødig i den 4-strengers revolveren. Til tider er det hylende støy. Andre ganger er det litt corny tekster om global oppvarming (låten “Snowstorm in Hawaii”) og bibelske konnotasjoner (de synger blant annet Water turns to wine). Når det er sagt så er det virkelig Bajinski som overrasker mest, med en nydelig vakker og stødig vokal. Hele sulamitten slutter i en boble av støyete samspill der Shilo gnir en laserpistol på gitaren, mens Shelley og Bajinski vræler ut på strengene og på trommene. Jeg lurer mest på hvor denne trioen har tenkt seg etter denne turneen. Muligens så blir det en plate. Kanskje ikke?
I mellomtiden tar folk og holder rundt sine begre, som nå fylles med vann, i det det regner som et helvete. Ølen tynnes ut, men publikum strammes opp i rekkene, og plutselig…
“Ladies and gentlemen … ESCAPE-ism”. To røde nødbluss dukket plutselig opp på scenen (igjen, Mørke Fetter har noe av det rareste og mest fargerike å tilby). Denne duoen går under navnet ESCAPE-Ism, men ingenting tilsier at vi vil rømme.
Uttrykket er underutviklet, primitivt, autentisk, minimalistisk og støyete. Slik konserten fungerte så fulgte låtene denne oppskriften: Sandi Denton holder bassgangen og synthen gående, mens Ian F. Svenonius gauler ut tekstene, samtidig som han kveler gitaren i febrilsk råkkeknull – det var fantastisk!
Vi fikk låter som “Rebel Outlaw”, “Black Gold” (et stikk mot oss i Norge og vår oljegrådighet), “Lover at close range” og “Rock N Roll mann” (den tittelen er jeg er usikker på). Refrengene var gøyale og beina skranglet i takt med den klissete råkken. Det er lov å kalle det simpelt og enkelt, men er det ikke slik råkken skal være? Gitarspillet var helt fabelaktig, og du kan trekke paralleller til Snakefinger, Jimi Hendrix, Pat Metheny eller Zappa om du virkelig gidder. Rett og slett fett og ikke mye smør på flesk her: dette er råkk som når inn til beinmargen og som pulveriserer forvetningene til støv.
Et ekstra gullkorn fra Ian: “I was born with a woman’s intuition” (prima låt).
- Herman Østby
Ugg, ugg, Moss Råkk City
Jeg skal skifte gir. Jeg skal råkke til Unga Bunga-gutta. Håpet om å få høre "Best Friends", "Tell Me Why" og resten av "Pineapple Pizza"-albumet var stort. Klar for å vrikke og nikke på hodet, står jeg fremst idet guttaKRUTT kommer ut. For det var akkurat det – dette var krutt fra første note. Fest og moro, show og triks på scenen gjorde at selv om jeg kanskje ikke fikk alt jeg ville høre fra "Pineapple Pizza", så var det nok til at jeg følte meg en hel del yngre og dummere. Jeg var ikke journalist på jobb lenger, men så skal det også sies at denne helgen føles som alt annet enn jobb. Jeg er ikke på jobb, jeg er altfor høy på kultur og opplevelser, jeg var rock n' roll, pop-punk og alt moro med gitarstrenger.
Gitaristen Stian har bursdag, bandet er i fyr og flamme, og etter mange år i gamet virker de alt annet enn lei. 36 never looked this good, sier nå jeg. Klining, sverd, gitarsoloer og skrik og skrål er noe av det vi får servert på Mørke Fetter scene. HOT. Det er guttastemning på den beste måten, det er rampestreker, tull og særs god rock n' roll. "I Live Until I Die!" er en høydare, hvor vi til og med får se velkoreograferte gitartriks på ryggen. Jeg tror ikke det jeg ser. Det “nye” albumet, Heavy Male Insecurity, er en eksplosiv pop-punk-miks i garasjen til mamma som lager pølse i vaffel til lunsj, og jeg vil være med. Gi meg en vaffel. Gi meg DBUB hver morra! Gleder meg til jeg er 35 og skal skrive råkkeplate om heavy female insecurity, finne min indre Kate Bush. Eller noe sånt. Beware…
-Hannah Kleiven
Brasil i Moss.
Vi kommer litt seint inn på Verket scene, litt usikre på hva som vil møte oss der. Det er så fullt at det tar litt tid å navigere oss gjennom folkemengden. “Alle” har tatt turen for å se bossa nova-legenden Joyce Moreno spille. Stemningen er fantastisk god fra første sekund der vi står som sild i tønne, og vi skjønner fort at det er med god grunn at Verket scene er fullt. Joyce brenner gjennom et godt arsenal med bossa-låter, og gjør det umulig for publikum å stå stille. Med seg har hun også flere kjente musikere som spiller så tight at det er til å få tårer i øynene av.
Moreno sitter fremst på scenen med gitaren, og har stålkontroll på alt hun gjør. Vi får stadig vanvittig tekniske og melodisk vakre soloer fra både Moreno, fløytist Henriette Eilertsen og Håvard Wiik på piano. Det er også en ekstremt stødig rytmeseksjon bestående av Nikolai Hængsle på bass og Olaf Olsen på slagverk, men også Joyce sitt eget barnebarn Tom Andrade på diverse perkusjon, som også til tider supplerer med godt gjennomførte soloer. Etter å ha spilt mye av Moreno sitt eget materiale forsvinner resten av bandet fra scenen, og hun blir sittende igjen alene og gir oss to flotte akustiske versjoner av de klassiske bossalåtene “Águas De Março” og “Desafinado”. Moreno forteller at gjennom karrieren hennes har det vært viktig å formidle et feministisk budskap gjennom musikken. Vi får en rørende monolog om feminisme og hvordan eldre kvinner får merkelapper hengt på seg. Enten er man klok eller så er man en gammel, slem kjerring, forklarer Moreno. “Vi kan aldri være begge eller ingen av delene.” Dette er grunnsteinen til albumet hennes, “Just A Little Bit Crazy”. Med et smil om munnen sier hun at vi alle er “a little bit crazy old women”. En time med dans, fantastiske rytmer og glede. Når jeg lukket øynene fikk jeg følelsen av å stå på en sandstrand i Rio de Janeiro. Dette var virkelig en vakker og givende musikkopplevelse. Hvordan denne fargerike damen har havnet i Moss på verket scene har jeg ingen anelse om, men jeg må si jeg er utrolig takknemlig for det.
- Haaken Gjermundsen
Poesi à la Rickman.
Kveldens siste gig på Fossen er kanskje dagens vakreste, men likevel på slutten av en festival der alle begynte å snuble hjem på dette tidspunktet (klokka 01:00). Til tross for at en fyr sklei med ansiktet sitt flere meter bortover gaten på grunn av all ølen, så kom de fleste av oss fram til lokalet. Det er duket for Daisy Rickman! Fossen med de myke stolene og den dunkle belysningen satte stemningen. De få av oss som var her visste hva vi skulle høre: et avbrekk fra vrengte gitarer og råkkeroll-limerikker. Liljekonvall-akkorder og banjospill er det vi får servert. Låtene er vakre, melodiske og poetiske, om død og kjærlighet. Slidegitar og droner som minner om en sitar. Til tross for en brå slutt så trasker vi likevel ikke bare med sure miner: Rickman skapte en perfekt avslutning på kvelden!
Til tider virket det ut som det var flere instrumenter enn en selv kunne høre.
Plutselig ryker en streng, og Daisy tar det rolig. En elektrisk gitar faller i hendene på henne… Hun fortsetter å forbløffe. Skotske folkemelodier gir vakre bilder av lange tåkete landskaper med florerende sopper og blomster som skyter pollen igjennom gamle ruiner, eller små mursteinhus.
- Herman Østby
Thank God It´s Saturday
Litt øre i hodet etter fredagen står vi opp tidlig for å få med oss spørsmål og svar med Joe Boyd klokken 13. Da vrimles og sprades det rundt i møllebyen allerede, og folk er klare for siste festivaldag. Vi starter dagen med en Q and A med Joe Boyd, produsenten bak "Arnold Layne" av Pink Floyd, samt utgivelser fra blant annet R.E.M, Nick Drake, Fairport Convention, John Martyn og The Incredible String Band. Oss vanlige sitter med en kopp kaffe og høre på ham prate i en merksnodig rockeby en liten time utenfor hovedstaden. Høre ham prate om hvordan han oppdaget The Incredible String Band i Edinburgh da de bare var “Clive and Robin” i en gammel pub med sagflis på gulvet. At han et år senere reiste for å se dem igjen, men da var puben stengt, og han fikk et telefonnummer på en lapp av noen som kjente til gården Robin og Clive bodde på langt ute i ødemarken. Han reiste til gården, der de hadde fått med seg Mike Heron, og hørtes nå bedre ut enn før. Året var 1966, og han tilbød dem 50 pund, nei, 100 pund, for å signere dem til plateselskapet Elektra. Resten er historie.
Hele samtalen var inspirerende, og da jeg snakket med det lokale rockebandet Vrengt om seansen etterpå, var vi alle enige om at denne timen gjorde noe med oss. Jeg fikk lyst til å reise verden rundt og lære meg gitar. Så det skal jeg gjøre. Så gikk jeg på do og fikk snakke kort med Joe. Ja, nå er vi på fornavn. I dokø. Merkelig? Absurd? Ja. Og ekstremt hyggelig. Noe jeg sitter igjen med etter å ha hørt på denne smarte, kloke mannen i en god time er det han sa om kultur og musikk. At de tidlige demoene til Pink Floyd hørtes ut som de prøvde å høre ut som blues. Men at når band prøver å høres ut som kulturer de ikke kommer fra, lages det noe nytt og særegent. Så at Pink Floyd prøvde å være blues, ble ikke til blues, det ble til Pink Floyd.
På slutten av samtalen fikk vi beskjed om å løpe opp til klubben, der det var en hyllest til Nick Drake. Fullstappet var det, så vi fikk med oss litt fra døråpningen, og senere kom vi oss inn i varmen og fikk høre Sondre Lerche og Sean O'Hagan covre Nick Drake. Daisy Rickmans konsert var også noe av det vakreste jeg har hørt hele helgen. Du måtte være der for å forstå. Det er ikke så mye mer å si, det vil for alltid være noe rart, merksnodig og fint som vi som fikk presset oss inn på, som vi vil holde nært og kjært for alltid.
- Hannah Kleiven
Life is a bitch, men det går fint, fordi vi har støy og harpemusikk.
Dag to. Frokosten er i magen, og Mørke Fetter er vasket. Skuret. Svetten er borte.
Først: FOAMMM!
Shoegazebandet, med elementer fra psychrock og dreampop, leverte. Musikken var spennende og holdt oss varm, der vi sto nikkende i det kalde regnet. Bandet har startdato i 2015, men ingen utløpsdato, om denne opptredenen er noe å gå etter. Det var et tight set der låtene kom som perler på en snor – her var det ikke mye somling eller tullete banter mellom låtene. Der var derimot støyete gitar, til tider litt bruk av trange, dissonerende clusterakkorder, men ellers vakre melodier og utstråling av full kontroll. Anbefaler låten “Honey” på det støyeste!!!
Deretter var det en liten gåtur unna regnet til Fossen for Laraaji, som er en multiinstrumentalist som spiller siter og piano. Han har imponert Brian Eno før. Lattimore en harpist som har spilt med Thurston Moore, Kurt Vile, Sharon Van Etten og Neil Halstead. Hva blir resultatet av disse to? En sonisk reise på Moss. De små bevegelsene av vakre klangflater fra harpen, elektroniske lyder og siteren er velkomponerte. Blandet inn i musikken er fuglesang, vinden som kiler trærne og vann som skvulper. Laraaji klarer å balansere dette lydbildet med stadig nye bevegelser, men uttrykket blir også forsterket av det sterke, reverb-baserte harpespillet fra Lattimore.
- Herman Østby
Depresjon på full guffe
Tilbake til Mørke Fetter er vi klare for Hunt Sales & His scars of Tomorrow today (ei lita munnfull, det). Hunt Sales kjenner du kanskje fra “Lust for life”-plata til Iggy og gruppa til Bowie, Tin Machine. Han er en lutrygget, tatovert råkker, med en hatt som høyst sannsynlig er fra Nashville. Stemmen er som en lodden bluesmusiker med år med erfaring fra røk, whiskey og gauling. For de som likte det så brant denne stjernen fortsatt på den grisete puben der han og hans kompanjonger kanskje vanker om kveldene. Til tross for at musikken er blå som blåsyre-blues med messing som spruter inn bronseklanger, så leverer de også gullkorn som kan få enhver gullgraver til å rødme (forestill deg en stemme i likhet med Waits/Howling Wolf/Beefheart i raspende buldring):
“We don’t hit women, we don’t fuck kids. Michael Jackson.”
“Life is a bitch, … and then you marry one too.”
“The grass is greener on the other side they say. That is just fertilizer.“
Nok sagt.
Så får vi en pause med Stian Carstenen og hans magiske sekkepipe, og Bare Egil Spellemannslag som leverer humoristiske middelaldrende ballader til fjollete dans og begavet spill fra Tuva Syvertsen & Co. Så er det tilbake til Mørke Fetter for enda mer dekonstruerende råkk. Ta-da! Plutselig dukker hele bandet Mozart Estate opp på scenen og hagler ut soniske bølger med RÅKK! Parodi? Satire? Mr. Lawrence Belgravia legger ikke skjul på sin usedvanlige tiltrekkende aura der han sto i solbriller, caps og setlisten krøllet i jakkeermet. Musikken var i hvert fall stødig og prima riffing. Tekstene var absurde og til tider låt det som Beach Boys, eller poppete råkk med årgang 84. Låter som “When you're Depressed” og “Record store day” trekker på smilebåndet, samt hoftene. Fett! Kult! Groovy! Tasty!
-Herman Østby
En snodig høy lama
Så var det på tide med høydepunktet for kvelden. Sean O'Hagan fra The High Llamas skulle spille. Sean, som jeg senere skulle få en historietime om Big Star fra (mer om det snart), kommer ut på scenen etter en interessant musikalsk introduksjon av Bertrand Burgalat, står klappekoret til Burgalat og bandet klare idet Sean kommer ut. Det vi skal få høre er en snodig og vennskapelig blanding av låter. Sean har med seg datteren sin på vokal, og inviterer både Sondre Lerche og Elvira Nikolaisen med på et par av låtene. Trommisen har fått en halvtime på å lære seg låtene og det virker som om Bertrand på bass fikk det samme. Det er et band sammensatt på kort tid, og det hele er veldig "kom igjen, alle sammen skal med!". Det synges "God Bless" og det klappes, og vi ser alle på hverandre med uttrykket "vet ikke hva dette er, men jeg blir her".
"The band just met, this is going to be crazy", sier Sean og smiler, storkoser seg og får liv i et litt kaldt publikum. Irsk humor og velkommenhet strømmer gjennom oss alle. Elvira kommer ut og synger nydelige "Sisters Friends", og vi er alle rørt og fans av hva enn det er som foregår på scenen.
Etter konserten går jeg bort til O'Hagan og takker for et vakkert konsertminne og sier at jeg er fan av arbeidet hans med Bill Callahan og i Tortoise. Han takker og ser på t-skjorten min og sier "Eggleston!". Og jeg tenker "hæ?". "Eggleston!" sier han igjen og peker på Big Star-logoen på t-skjorten min. Jeg sier ydmykt "hæ" igjen på godt norsk og "what do you mean?", og jeg får så servert historien om den legendariske Memphis-fotografen William Eggleston, som tok det bildet av Big Star-logoen, og bildet som ble brukt på Big Stars andre album, og om hvordan Big Star ble til, om at Eggleston kjente Alex Chiltons foreldre og senere Chilton selv, og det ble en hel liten historietime jeg aldri vil glemme.
- Hannah Kleiven
1530 MOSS, et sonisk klubb-brøl
Det begynner å bli mørkt, og lørdagen er snart ved veis ende. Det er godt, for cowboyboots gjør vondt etter 12 timer på festival. Jeg vet ikke åssen de amerikanske 50-åringene med lisseslips får det til dag etter dag.
Jeg og Herman snubler inn på House of Foundation for å se ikoniske Sonic Boom. Dette er stort. Mannen fra Spaceman 3 skal stå foran oss. Jeg hører også at uten Sonic Boom hadde vi kanskje ikke hatt My Bloody Valentine, og jeg er mildt sagt spent på hva som venter. Og det ble ikke en skuffelse. Selv om jeg i ettertid og etter å ha hørt meg litt opp skulle ønske at det var "Spectrum" fra 1990 vi skulle få høre. Men det var lasershow og 2020-plata "All Things Equal" som vi skulle få høre fra i kveld. Man ble sugd inn i et annet univers, et univers med farger, lys, de fineste tingene i livet. Hypnotisert vaier jeg med resten av House of Foundation til lydsporet av "Just Imagine". Jeg husker ikke så mye mer, for det var som at et sort hull svelget meg resten av konserten. Pete Kember, som indie-verdenen kjenner som Sonic Boom, er ikke bare kjent som medlem i Spacemen 3 sammen med Jason Pierce, som senere startet Spiritualized, han har også jobbet med band som Yo La Tengo, MGMT og Stereolab, og han er en av de "ukjente" artistene som kommer til å bli virkelig hyllet den dagen han er borte. Og det er synd, for dette var utrolig kult, og kudos til Lyse Netter som hentet ham til Moss og til oss.
- Hannah Kleiven
En månelanding verdt å se
Vi havnet på Fossen til slutt, for noe som virkelig er verdt å følge med på: Moon Relay.
Lørdagens siste vidunder. De hadde allerede imponert oss med å spille litt Nick Drake for oss tidlig på dagen, men nå var de plutselig i sitt rette element. Raske dissonerende riff i psykedeliske fargestoffer, suggerende og rytmisk intakt med trommer og bass som anker. Lange låter og space-aktige tendenser. Mindre i krautråkk-området og mer romslig i reverben. Drittkult! Jeg gleder meg til å se dem igjen.
- Herman Østby
Da var det ferdig. Igjen, som i fjor, sitter man igjen med ingenting annet enn kjærlighet for Lyse Netter-gjengen, Emil Nikolaisen og alle venner som gjorde helgen fin. Vi har fått pratet med ikoner og legender, fått en historietime av Sean O'Hagan, spist samme bolle som Steve Shelley, hilst på musikkjournalist Arvid Skancke-Knutsen og tatt en sigarett ved siden av Daisy Rickman og Hallberg Dadi Hallbergsson. Ingen andre festivaler er som Lyse Netter. Det er en skjult perle i havet av det kommersielle, noe Moss og innbyggerne der burde være stolte av og noe som vi ikke ville få opplevd noe annet sted. Om du fortsatt ikke har fått tatt turen til denne spesielle festivalen, gjør det. Involver deg. Ta med alle du kjenner! Vi kjente oss kule og levende igjen. Så nå skal vi reise jorden rundt, spille gitar og prøve å lage Bossa Nova-låter og forhåpentligvis ende opp med noe helt annet.
Hilsen Hannah, Haaken og Herman. HHH takker for seg (bra vi ikke het Kristin, Kåre og Knut…).