top of page

Gullrekke på Lokal

Feminalen! En festival som er sitt ansvar bevisst og har som sitt hovedmål å utjevne kjønnsubalansen i musikkbransjen. En svær oppgave, tja, kanskje en tilnærmet umulig oppgave for en liten festival i lille Trondheim å få til helt på egenhånd? Vel, Rom ble ikke bygget på en dag, og alle monner drar. På Feminalen skal andre enn gutta få boltre seg og ta plass. Siden oppstarten i 2014 har festivalen vært en veldig viktig motvekt til den mannsdominerte kulturscenen i Trondheim, men i all hovedsak er det skikkelig, skikkelig gøy. Trondheim konsertkollektiv har tatt over sjappa og står for arrangeringen av hele greia, og de leker ikke butikk!

Det hele utspiller seg på Lokal Scene og Klubb, og med to scener unngår man mye ventetid knyttet til omrigg mellom konsertene – man unngår faktisk ventetid i det hele tatt, til den grad at jeg gjerne kunne ønske meg litt pusterom mellom konsertene. For selv om det er fare for at stemningen blant publikum taper seg under pausen, går konsertene gjerne over tiden, og med lite slingringsmonn i programmet mister man muligheten for ekstranumre, og det hele ender med at man mister enten slutten eller starten på settene.

AV TRAN LE  // FOTO: HANNAH KLEIVEN, VIDEO, GRAFIKK: TRAN LE

08.11.2023

Et godt stup i en svett kjeller

Som en person som lider av kronisk forsentkomming, er den første konserten jeg rekker å få med meg fredag kveld altså ikke den første på programmet. Jeg klarer derimot NESTEN å ha hengt fra meg jakka før jeg hører de første tonene sive opp fra kjellern der Tuvaband står parate på scenen. Det er rart å komme ned i den mørke underetasjen, også kjent som Lokal Klubb, og at det som åpenbares foran øynene mine ikke er en svett mengde elektronikatørste mennesker samlet til hypnotisk zombie-dans foran en DJ, men ekte mennesker på en scene! Med ekte instrumenter, og som skal spille musikk live! Merkelig. Men slik er det altså, og klubben er i den korte timen Tuvaband står i manesjen ikke mindre enn transformert til et lydbasseng. Blubblubb. Tuvaband er, tro det eller ei, ikke et band, men det eklektiske soloprosjektet til låtskriveren, multiinstrumentalisten og produsenten Tuva Hellum Marschhäuser. Til en liveopptreden trenger man dog gjerne flere hender uansett hvor mange instrumenter man behersker, og Tuva har med seg et band på fire, et lass med pedaler og noe som jeg har googlet meg fram til er en EBow. Det er som om jeg har sunket ned i et akvarium fullt av forvrengte gitarlyder, utsøkte vokalharmonier og til tider intens bratsjspilling. Det støyer på vakreste vis, og jeg er bare en liten fisk.

Burgers på kammerset

Etter dypdykket følger en god porsjon FLTY BRGR GRL ovenpå. Den Oslobaserte duoen, bestående av Namra Beatrix Saleem og Sarah Christin Calvert ikledd matchende glitterbukser, har med seg et rosakledd ensemble. Om denne kvelden hadde vært en episode av MTV Cribs hadde det vært passende å åpne settet med «This is where the magic happens», som man sier på godt norsk, for dette er som å bli invitert med inn på soverommet. Ikke for å ligge nei! Er du ekkel? Åpenbart for å dele hemmeligheter og spise godteri. Sukkersøt garasje-indie-pop i en saftig sandwich med historier av typen du kun hører av vennen din som bor i en annen by. Låtene fenger, tekstene handler om kjærlighet og det går ikke an å la være å danse! Har noen sjekket at det ikke er en rotte som styrer showet her? For denne akten var altså *chefs kiss*.

Knallhard leveranse for et lunkent publikum

Og så er det duket for kveldens headliner. Jeg skal driste meg til å innrømme at Sløtface er den eneste av kveldens tre artister jeg har hørt om før jeg skulle lese meg opp på årets Feminalen-lineup. Gruppen som i 2022 gikk fra Stavangerband til Stavangerfrontfigur pluss rockeband-kollektiv har herjet siden 2012, og har et solid rykte på seg for å være leverandør av knallgode liveshow. Sløtface er et band som jeg gjerne skulle vært en stor fan av, særlig på et feministisk plan, men inni meg sitter det altså en gammel gubbe som så langt ikke har klart å kjøpe de keitete tekstene og den nasale vokalen. Men så står jeg der på første rad, og min indre gubbe møter det lure smilet vokalist Haley Shea har når hun synger. Dette er folk som vet hva de driver med, og min indre gubbe registrerer allerede fra første strofe i åpningsnummeret «S.U.C.C.E.S.S.» å få spyttet fordommene rett tilbake i fleisen. Det klines til fra start og det skal i hvert fall ikke stå på energien. Dette er rockestjerner, og de har ett mål: AT DET SKAL KLIKKE! Gjentatte ganger piskes publikum i gang gjennom eksplisitte oppfordringer fra scenen. Å være på Sløtfacekonsert er langt ifra tilskuersport. Det er dog dessverre ikke alle i mengden som er med på leken, men på første rad står hvertfall to die-hard fans og kan alle låtene. Etterhvert blir publikum varmere og varmere i trøya – jeg svetter i hvert fall greit. Bandet kommer ut på gulvet mer enn en gang, og ja, i et øyeblikk der var jeg med i den hyggeligste moshpiten noensinne.   

Lørdag morgen våknet jeg med nakkesleng og vondt i føttene – den beste målestokken på om det har vært en bra konsert kvelden før. For om du ikke var på Feminalen i helga, hva i alle dager drev du på med da?

bottom of page