top of page

La La Land er et fantastisk land

Indie-rock-veteranenes 14. album siden 2017 er overraskende rått, hardtslående og sabla smart power pop.

Men først; "...deres 14. album siden 2017" er en litt rar måte å beskrive et bands diskografi på, det er vi enige i. Vel, det skyldes at Guided By Voices faktisk har holdt på siden 1983, og de er altså inne i sitt 40. år som konsept. "Konsept", fordi den eneste faste bestanddelen i bandet er låtskriver, vokalist, multikunstner, baseballspiller, ungdomsskolelærer og indie-rockens "Uncle Bob" – Robert Pollard. Man skiller gjerne bandets karriere inn i forskjellige faser, og fasen som har vart siden 2017, og som bandet fortsatt er inne i, har vært en av de beste, kun overgått av perioden mellom 1993 og 1997 da bandet leverte klassiske album som Bee Thousand, Alien Lanes og Under the Bushes, Under the Stars. På 2000-tallet varierte besetningen veldig, og Pollard ga også ut en mengde prosjekter av varierende kvalitet (han står bak mye mer enn 100 album og nesten 3000 låter er registrert med han som låtskriver), før de i 2017 gjorde et slags "comeback" med besetningen som har bestått til i dag. Bob Pollard er fortsatt i aller høyeste grad frontmann, vokalist og låtskriver, men han har med seg Doug Gillard og Kevin March på gitar og trommer (som begge for øvrig har vært innom bandet i tidligere faser), Mark Shue på bass og Bobby Bare Jr. på gitar, som gjør at La La Land svinger og rocker mer komplekst enn før. Det er en sjelden vare å lage musikk i 40 år og fortsatt høres relevant og nyskapende ut.

AV HANNAH KLEIVEN

23.01.2023

Dad-rock revival

"Aaaaa, aaaa" på "Another Day to Heal" sparker igang Guided By Voices' nye album, og det er klart fra første note at vi er tilbake i en dad-rock-riffe-vennlig rockehyllest. Piano og synther er hyppigere tilstede i lydbildet enn vanlig fra denne gjengen, noe som løfter albumet som helhet. La La Land er alt man kunne ønske seg og mer – eklektisk, støyete, melodisk, smart og uventet. Det har en dybde, tekstur og kompleksitet som gjennomsyrer hele albumet, som en reise tilbake til 1965 og garasjerockens storhet, alternativt 1996 og garasjerockens første revival. "Queen of Spaces" er en nydelig indie-ballade slik bare Pollard kan lage dem. Den kan minne litt om bandets første og eneste MTV-hit, "Hold on Hope" fra 1999, som beviser at pop-smeden Pollard evner å skrive en pop-hit, det er bare det at han ikke vil.

 

Hvite menn som pusher 60

Det sjeldne og kule med GBV er at de fortsetter å gi ut musikk som om de aldri har gjort noe annet. Det høres alltid nytt ut, aldri kjedelig eller oppbrukt. De er en av de få bandene som fortsatt klarer å høres ut som om de er en guttegjeng på 90-tallet i en garasje med en stjålet kasse øl og en drøm om å bli rockestjerner.  

 

Pollard har sagt at La La Land er en fortsettelse på 2022-albumet Tremblers and Goggles by Rank, der bandet gikk litt bort fra låter på under 2 minutter og beveget seg inn i et mer progressivt lydbilde. Det er spesielt tydelig på den utfordrende og eventyrlige "Slowly on the Wheel". Det er en 6 minutters kronglete kjøretur gjennom snodige vendinger og skarpe svinger, som bremser deg ned og drar deg opp igjen. Pollard klarer å pakke inn så mange ulike elementer i låta at det virker som fire låter i én. Det starter med et forsiktig, minimalistisk en-akkords pianotema, før det braker løs i en storm av ekte stadionrock. Det er en vill sjangerreise, en lollipop-is på en varm sommerdag, med flere lag av utrolig musikalitet og kompleksitet.

 

Make it rain, GBV

Så kommer "Cousin Jackie", som kan minne om salige Jellyfish i sin power-pop bravur. "Make it rain like a gypsy, Work your miracles, Yeah I know only you can make it rain // Make it rain wine and whisky, On this ritual and ceremony, Take away our pain". Med gitarsoloer og tunge trommer, som drar alt ned til å bli noe mørkt, svett og noe rockefoten aldri slutter å bevege seg til. En klassisk hyllest til den enkle, repetitive rocken som vi alle elsker og savner.

 

Både "La La Land" og forgjengeren, "Tremblers and Goggles by Rank", låner tungt fra The Who og deres mer progressive pop-symfonier. Men genialiteten i Bob Pollards låtskriving er slik at hvis du ikke liker det du hører akkurat nå, så heng med i et par minutter til, for da har bandet enten beveget seg i en annen retning, eller de er over i neste låt som like gjerne kan være en ren hyllest til The Beatles, Wire eller Cheap Trick. "Face Eraser" byr på en punkete energi, mens "Ballroom Etiquette" går REMs jangle-pop i næringa. "Released Into Dementia" kan minne om noe fra Mercury Rev eller The Flaming Lips, men det hele er likevel umiskjennelig Guided By Voices.

 

Du vil ende opp i La La Land, okei.

GBV er beviset på at sjangeren og uttrykket "indie" lever i beste velgående. Dette er indierock slik det opprinnelig var – uavhengig av trender, sleske plateselskapsmenn og bransjetilpasning, rått, sjarmerende, usjarmerende og kaotisk. Alt stemmer, men samtidig ikke. Pollards tekster er gjennom hele albumet abstrakte og varierende, morsomme ordspill og fulle av minner. Bob Pollard er et unikt oppkomme av ideer, en uendelig rytmisk ordsmed som kan skrive kult om hva som helst, med en sjarm som gjør at det blir punkete enkelt og rockete tungt.


Er du en nykommer i Bob Pollards fantastiske univers kan du like gjerne starte med La La Land, før du går tilbake til tidlig 90-tall og sluker mesterverk som Bee Thousand, Alien Lanes, Under the Bushes, Under the Stars og Mag Earwhig!. Deretter lager du deg en C90-kassett med høydepunktene fra 2000-tallet, og gyver til slutt løs på albumene fra 2017 frem til i dag. Du vil uansett ende opp i La La Land, og der er det fantastisk å bo.

bottom of page