top of page

En kjærkommen tidsreise på Svartlamoen

AV SONDRE GRANÅS // FOTO: ESKIL ROOS MANGERUD

19.04.2024

Tvers over fra den historiske nazi-bunkeren på Dora finner man den sagnomsuste bydelen Svartlamoen. Akkurat der spankulerer jeg denne vårkvelden, med min gode venninne. Og, helt i takt med årstidens ankomst, nyter vi den positive energien bydelen har å by på. Det skåles på utsolgte utstillinger, hvor folk er nødt til å stå på gata og se inn. Det diskuteres og løses verdensproblemer på Ramp. Og dampen stiger allerede ut fra Verkstedhallen, kveldens destinasjon. Og på menyen: The Impossible Green.

Villskudd, supplert av en mild summing fra de som er kommet for å se hovedattraksjonen, leverer så til de grader som oppvarming. Jeg kan vanskelig se for meg et bedre band for oppgaven. Susingen fra bak i salen, som ellers kunne ha blitt opplevd som plagsomt, fungerer heller som noe forsterkende. Det forsterker følelsen av at vi har noe stort i vente. Og, som det poengteres fra de på scenen, det er kommet mange til Verkstedhallen denne kvelden, for å oppleve det store. Konserten er faktisk utsolgt! Alle de femhundreogfemti billettene, kjøpt og betalt. Full sjappe.

Villskudd går av scenen, og jeg ut av publikumshavet, i retning baren. Jeg stiller meg noe upraktisk til, ved siden av en stolpe, som kanskje er grunnen til at jeg ignoreres av bartenderen. Men om noen øyeblikk er ønsket mitt om et leskende, lokalt middel i hånda oppfylt, og jeg befinner meg på ny i mylderet av folk og røvere i alle aldre og livssituasjoner.

Nå er vi så varme at du kan steke egg på oss, og vi nærmer oss tilstanden til én levende organisme. Vi trenger bare den siste dytten. Og her kommer de, alle fire kledd i stilfulle syttitallsdrakter. Hvilket år er det egentlig? Det er kanskje ikke så viktig.

Jeg synes det er deilig med en trommis som tar så mye plass på scenen som det Adrian Ahtola gjør. Han sitter helt fremme, rett i fleisen på oss, han gjemmer seg ikke bak på scenen. Og han gjemmer seg i alle fall ikke bak i lyden. Dette er ingen pingle! For en tilstedeværelse han har! 

Resten av bandet er der og – i fleisen, altså. Røsten til Mathias Angelhus dekker hele Verkstedhallen. Jeg tror de bak i merchboden, som meg, nærmest kan kjenne det på tunga. Det har en så stor effekt på meg, at jeg minnes en annen performer som har hatt sine timer på Svartlamoen, Prepple Houmb. Og jeg kommer på hva noen en gang sa om han. Prepple er mannen alle gutta vil være kompis med, og alle jentene vil… Ja, du skjønner kanskje? Og mens jeg står her og hører på, tenker jeg at det kanskje kommer en dag snart hvor noen sier noe lignende om Mathias Angelhus. Det hadde han kanskje likt.

Under en gitarsolo hvor Johannes Brevik viser sine magiske egenskaper med fingrene, treffes han av lyset perfekt i nakken, og han står foran oss som en aldri så liten Jesus-skikkelse. Det lange håret hjelper han på veien også. Jeg blir nesten ærefryktig, før jeg kommer på at jeg ikke er troende.

Jeg har jo selvfølgelig varmet opp litt i min ydmyke studentbolig, ved å høre på In Technicolor, som de nå spiller låter fra for første gang live. På plata har bandet fått hjelp fra en del venner, som nå kommer på scenen. Ved hjelp av disse tar de liveshowet til en ny høyde, hvor de virkelig får frem en makeløs dybde og dynamikk. Det er ingen tvil om at de fire gutta kan å opptre på egen hånd, men når de får den ekstra hjelpen, er det som den avgjørende finishen jeg aldri mestrer når jeg lager meg selv middag. Det er deilig at jeg endelig kan oppleve det. Og om du tror jeg koser meg, bør du ta en titt bort på Stian Lundberg på congatrommene. Der har du en mann som elsker det han gjør. Det er en sann fryd å se ham spille, det stråler jo av fyren!

Den flotte dynamikken de nå har fått med sine gode hjelpere, skinner også gjennom i utviklingen av låtene. Nå er vi nettopp ferdige med å høre det vakre kjærlighetsbrevet til Scarlet Rivera, «Scarlet», som sømløst glei over i et perfeksjonert cover av «One More Cup of Coffee» av Bob Dylan. Plutselig sto jeg der, i 1976, og rett i fleisen på meg var Dylan, Baez, Rivera, ja, hele gjengen faktisk, til og med de jeg har glemt navnet på. Rolling Thunder Revue var i et lite minutt gjenopplivet på Svartlamoen i Trondheim.

Etter en slik opplevelse er det greit å få en fot i bakken igjen. Så jeg puster lettet ut når jeg hører at neste låt er «Never Get Off My Mind». Det går en varme gjennom lokalet nå. Vi har nettopp fått høre at låta er skrevet av bassist Markus Teksum, til hans datter Astrid. Hvis de eldre i publikum ikke så ut som stolte foreldre fra før, gjør de virkelig det nå. Dette er kanskje det punktet så langt hvor hele lokalet er mest på bølgelengde. Vi har lenge stått og vippet, men nå er vi der, som én enkelt, levende organisme. Sammen i musikken. Alt som trengtes var litt ektefølt kjærlighet og det kjemisk-biologiske som vekkes i alle og enhver av det. Det er også vakkert å lese ansiktet til Markus i det låta fremføres. Vi kan se at han er stolt. 

Så blir vi ført inn i en episk versjon av «Do You Wrong», og vi befinner oss på nytt helt oppunder taket. Det er like før vi går gjennom. Vi sier oss fornøyde med denne avslutningen i det de går av scenen til øredøvende jubel og applaus. De sier jo også the music is over i starten av låta, så vi var jo forberedt. De har endelig gitt slipp, og vi kan snu oss til vår nærmeste mann eller kvinne og si hvor bra det vi nettopp var vitne til var. Eller er det egentlig det vi vil? Er vi virkelig mette?

I rå galskap og rastløs higen etter mer, som en lokal traver dagen etter en altfor tung natt, i viten om at den eneste medisinen som fungerer er mer av det samme, begynner vi med febrilske tramp og usammenhengende sang med et ønske om nettopp det, mer!

Vi er i ferd med å innse nederlaget, i det vi gjennom jubelen hører den etterlengtede røsten til Mathias, over innledende instrumenter, si: «Okey da, en låt til». Men med tanke på hva jeg nettopp har vært vitne til, har jeg sterke tvil. Jeg kommer aldri til å stole på et rockeband igjen, spesielt ikke disse slu jævlene.

Men tillit eller ei. Vi er jaggu fornøyde med at de returnerte. The Impossible Green har gjort noe med meg, og, tror jeg, med oss som publikum. De har samlet oss. Jeg ser rundt meg, og ser hva som er så ufattelig vakkert med musikken, effekten den kan ha. Nemlig hvor samlende den er. Bak mobiltelefonene, som filmer i kjent farsstil, ser jeg røde kinn og breie smil. Noen kan til og med se ut til å felle en tåre. Er det nostalgien som vekkes av tidsreisen bandet har tatt oss med på som vekker disse følelsene? Eller er det noe enda sterkere, som vekkes av noe helt annet? Det er uansett et vakkert syn å være vitne til.

Og med det ser jeg meg nødt til å si farvel. Jeg kommer på neste konsert. Og det tror jeg de som står med meg her i Verkstedhallen, også gjør.

...og her er et dryss med bilder slik at du kan drømme deg tilbake til denne fredagskvelden enda litt mer. eller bli enda mer sjalu fordi du ikke var der.

bottom of page