Roskilde 2023
Det er ikke ofte jeg velger å ta en nattbuss som ikke er en nattbuss, men en vanlig rutebuss som går om natta. Denne er vanligvis okkupert av «vanlige» pendlere, som kanskje skal Oslo-Gøteborg, eller svippturen fra Malmø over til Sjælland. På denne tiden av året er det en hel gjeng norske kids som karrer seg innom flixbus.com og kjøper nesten alle setene. Noen er akkurat ferdig med videregående. Noen er her på vegne av studentradioen sin. Alle lukter svette og powerbank.
Nordisk kultfenomen
Det er dette som er en del av Roskilde-festivalen for meg, som nærmest har blitt en fast greie i mitt liv.
Ikke engang en festival lenger, men nærmere et kultfenomen her i Nord-Europa. Kanskje ekstra for oss nordmenn – i Danmark finnes det jo en drøss av campfestivaler.
I løpet av de siste årene har åpningen av campområdet skjedd i mye mer ordnede former enn før. Jeg husker i 2019 da vi sto i køen til køen til køen til… køen til campområdet, før hele systemet bare raste sammen fordi folk bokstavelig talt løp ned gjerdene. I år hadde vi såkalte “early access”-billetter til området som heter West, men som egentlig burde døpes til Skyttergraven. Såpass finurlige er de, at man kan ta toget til en stasjon inne på festivalplassen og spasere inn for å slå opp telt. Dagene før musikken prøver man å fylle med kameratskap, sitte i ring rundt en soundboks, drikke øl fra trakt og smile. Jeg lover at det ikke er like dumt som det ser ut.
AV Edgar Tandberg // FOTO: Edgar Tanberg
21.10.2023


Konserter! ... Etter hvert
Man undres jo over hvorfor man drar på Roskilde. Er det camplivet? Er det musikken? Forhåpentligvis litt av begge. Men allerede tre dager før konsertene begynner, begynner konsertene. Unge, lovende artister, stort sett fra Danmark og Skandinavia, blir hyret inn til oppvarmingsdagene. Og det er her jeg synes at Roskilde virkelig skinner. Jeg har vansker for å se for meg en festival hvor man blir eksponert for så mange forskjellige sjangre, i en så høy kvalitet.
Første konsert er på scenen Gaia, som i seg selv er spektakulær.

Trossene som bærer lysene ut fra scenen kveiler seg som en blekksprut, og gir et enormt spenn i hva man kan leke seg med av lysteknikk. Meyer Sound, som er totalleverandøren til Roskilde, fortsetter å sette standarden for sceneoppsett til festivaler. Det første vi ser er Tuhaf, fra København. De er tydelig inspirert av anatolisk/tyrkisk psych-rock, og mer genuint blir det ikke når de har med seg både instrumentene saz og qanun på scenen. Sjangeren har i det siste fått mer oppmerksomhet i den vestlige verden, når grupper som Altin Gün og Derya Yıldırım & Grup Şimşek (som også vi fikk se på Roskilde) har banet vei. Bandet synger både på dansk og tyrkisk, og viser en helt ubestridt glede for at de fikk spille på festivalen, og så mye vilje til å vise fram det de har laget til oss. Debutalbumet Mere Guld spilles som en medley for oss, og bandnavnet, som oversatt fra tyrkisk betyr “rar” og “merkelig”, viser seg å stemme.
Som ly fra været
Mandagen byr på et varsel fra den offisielle appen til Roskilde, om at kraftige regnbyger er på vei og at teltet må sikres godt. Det ble aldri noe verre enn det man får en høstdag i Trondheim, men vi søkte likevel ly under teltet til Gaia. Og uværet preget også publikummet til Yukka, som spilte der samtidig. En egyptisk, kvinnelig rapper med en ganske imponerende besetning, som inneholdt DJ med 2x technics 1210, trommis med congastativ, blåserekke og en håndfull dansere. Basert i Danmark tar Yukka i bruk rap inspirert av musikken hjemmefra for å skildre samtidsproblemer. Men med litt skjærende stemme, feedback på micen og et daft publikum ble det aldri helt det store.
Joy Division og Dukketeater
Siste oppvarmingsdag bydde på de klart beste av de “ukjente” for min del. Tender Youth fyrte løs på Gaia, og for et show det var. En blanding av post-punk og støyrock, samt et litt alt-rock preget lydbilde, med fire unge, lidenskapelige og dyktige drenger på scenen. Vokalisten manet frem stemning i publikummet ved å trykke hardt på siste ord i hver linje, og gestikulerte mot oss som en illsint prest der han sto. Kledd som litt overdådige engelske skolegutter, med matchende sorte dresser og hvite detaljer, turte vi nesten nevne Joy Division og New Order mens vi sto der.
Kundo fikk 15 minutter sammen med to andre av Danmarks hiphop-håp, og for meg som ikke er ekspert på dansk hiphop minner det meg litt om det Hans Phillip/Ukendt Kunstner lager. Soulpreget, laidback, crisp produksjon, med oppskrudd tempo her og der. Etter å ha blitt litt varm i trøya fant han grooven med “Frihed” og “7100”, som gjorde at publikum gjorde også det. Enormt potensial på Spotify, men fortsatt noe å gå på live hva gjelder energi fra scenen og vilje til å gire opp oss som så på.
Samtlige nordmenn på Roskilde var å finne på Undergrunn. Men der nordmennene var på Undergrunn, var danskene på Tacobitch. Musikerne, som har konserter som ligner mer et slags primalt og sært teaterstykke, er akkurat det Roskilde sine slots sent på kvelden skal være. Låter som er energiske, show som gir folk hakeslepp. Byen der de har flest lyttere på Spotify er København, og om det kommer som et resultat av denne seansen vet jeg ikke, men uansett viste de sju anonyme figurene fra den norske musikerkarusellen at de var et høydepunkt og en perfekt finale på oppvarmingsdagene.
Onsdag, og starten på køene
Når onsdagen kommer får man faktisk lov til å gå inn på festivalområdet. Og tidspunktet for når det åpner har overraskende mye å si. Mange kjenner sikkert til den ikoniske scenen Orange, som har en duk donert fra Stones på 70-tallet. For å få tilgang til området helt foran scenen må man hente ut bånd tidligere på dagen, og i alle år har køen startet lenge før området åpner på morgenen. I år åpnet området kl 17:00 onsdagen, så du kan tro at køen allerede var omfattende da jeg stilte meg der i 15-tiden. Når portene åpnet var det ekte Black-Friday stemning, men jeg hadde i alle fall sikret meg de aller beste plassene til Kendrick Lamar samme kveld.

Et par andre ville også se historiens beste rapper denne kvelden.
Blæst var bandet de hadde valgt til å åpne denne festivalens Orange. Tradisjonen tro så gir de denne sloten til et av Danmarks nye og lovende band, for å la dem skinne på Danmarks største scene. I samme stil som når de nådde en banebrytende publikumsrekord under oppvarmingsdagene i fjor, sier ryktene at de denne gangen hadde den største åpningskonserten på Orange noensinne, med om lag 65.000 til stede. For å sette det i perspektiv så er den mest besøkte billetterte konserten i Norges historie Rammstein i fjor på 60.000, mens A-ha trakk 120.000 til gratiskonsert i Frognerparken i 2005. Bare tre norske band har spilt på Orange gjennom tidene: Kaizers, Turboneger og Gluecifer.
Her, under de virkelige konsertdagene, begynner det virkelige kjøret. Man kan se mange av verdens beste artister linet opp på rekke og rad, men man må balansere det opp mot å få i seg mat, drikke, hvile, og mer øl. Selv om jeg var usannsynlig glad for at jeg skulle få se Armand Hammer, ble jeg nesten like skuffet. Dette er litt av ulempen med at Roskilde har så mange acts til alle døgnets tider samtidig, og jeg opplevde det samme som med Modest Mouse i fjor; de møter opp, de opptrer for å opptre, og så drar de. Jeg kvier meg for å bruke ordet “cashgrab”, men jeg undres over hvordan en konsert der Armand Hammer virkelig legger inn en innsats er. Det fikk jeg ikke vite på Roskilde 2023.
Derimot var følelsen en helt annen på konsert med nesten-udødelige Kendrick Lamar Duckworth. Jeg hadde nesten glemt hvordan det var å se en artist komme ut på scenen og genuint få hakeslepp. Bare tilstedeværelsen fikk alle de frammøtte på Orange til å sprekke av fryd. Vi blir heller ikke roet ned når han graver dypt i låtposen sin, så dypt at nesten halvparten av setlisten kommer fra good kid, m.A.A.d city, To Pimp a Butterfly, og Section.80. Det var rått, det var nedstrippet, det var sømløst og nesten euforisk for alle oss som vokste opp med denne mannen. Jeg vil tro det går flere år før jeg får en slik opplevelse igjen.
Konsertmaraton som titter innom alle verdensdeler
J.I.D (Uttales Jay eye dee eller Jidd) har greid å holde seg unna den verste mainstreambølgen, samtidig som han har fått med seg en voldsom fanskare. Og dessverre avdekker han nok en ulempe med slike gigantiske festivaler. Med et såpass bredt spekter av artister er man nødt til å ha noen verdensstjerner til forferdelige slots, sånn som kl. 16 på dagen. Jo nærmere man kommer helgen, jo mer merker man også at man ikke kun er omringet av leversvikt-jagende dansker. Nå er det også folk på jobbfest, barnefamilier, folk som ser ut som de har akkurat kommet fra Tons of Rock, og alt imellom. Ikke før “Dance Now” fikk vi noe som lignet en moshpit, men tankene var allerede på hva som skulle komme senere den dagen.
Et lite, rart konsertlokale som finnes på området er Platform. Her er det alt fra singer-songwriters med kassegitar, heseblesende DJ-sets på natten, og i dette tilfellet, gabber krysset med tibetansk strupesang. Man skulle tro at bookingavdelingen her noen ganger kaster pil på en snurrende globus. Men jeg har aldri opplevd noe som låter så ille på Spotify, som ender opp med å bli knallsuksess. Stikkord: alltid nord for 200 bpm, laser ut av hendene, strupesang og assosiasjoner til Ho99o9.

Frontmann Ican Haram var sint på noe eller noen, men vi var alle usikre på hva.
Senere hadde Central Cee tiltrukket seg den største samlingen av mennesker som synes det er fett å slenge pistolhånd opp i været på denne siden av Europa, og jeg var en av dem. Men for å rekke Burna Boy måtte vi snu nesten med en gang vi kom. Synd, for siden konserten har han sluppet en rekke bunnsolide freestyler, blant annet med Drake og via L.A. Leakers. For å ta et Gen Z-uttrykk: “He´s him”.
Afrobeat har virkelig kommet for å bli. Ikke bare ser man det på Roskilde sin lineup (Burna Boy, Angéllique Kidjo, Rema, Adekunle Gold) men Øyafestivalen (Wizkid, Obongjayar, Ayra Starr) og til og med Slottsfjell (Rema) her hjemme må bukke under for denne trenden i musikkmarkedet. Burna Boy, keiseren av den vestafrikanske musikkarven, tar med seg klassiske konsertelementer fra sin verdensdel, som et enormt danseorkester. Damini Ebunoluwa Ogulu trenger ikke gjøre stort mer enn å gå frem og tilbake på scenen, med en stemme som bærer så sterkt, så fløyelsmykt og følsomt når det trengs og kraftig når man må dra på, med den største selvsikkerheten jeg har sett hos en artist på en god, god stund. Til vanlig er festivalområdet en dyrehage, men selv i det kalde regnet, 6000 kilometer fra Lagos, ble vi temmet.
Rocken på Roskilde er død… Nesten
Blur er det store navnet torsdag kveld, og jeg legger merke til at snittalderen i front-pit området har doblet seg sammenlignet med de tidligere dagene. Årets program mangler de store rockenavnene – Blur og Queens of the Stone Age er de eneste som holder det i live, til stor misnøye for samtlige danske kommentarfelt. Damon Albarn greier likevel å levere en maktdemonstrasjon med personlighet, energi, og ektefølt glede, og rosende ord om hvordan han alltid liker å få komme tilbake hit. Jeg må nesten innrømme at det føltes genuint, kanskje som et siste publikumsfrieri her på comeback-turneen deres. “Parklife” og “Song 2” var åpenbare publikumsfavoritter, og selv om vi har beveget oss side til side hele uken til afrobeat, var det godt å merke at man kan hoppe opp og ned også.
Vi måtte løpe relativt fort til Arena, for der var det konkurranse i hvor mange mennesker man kunne få plass til inne i teltet. Rosalía, som uttrykte en forbausethet over lydnivået til Blur, ble ikke en smule vippet av pinnen. Der Lil Nas X sine dansere var velkoreografert, var Rosalía sitt sceneshow selve malen. En masterclass i latino-pop og reggaetón forkledd som en konsert som føltes ut som en musikkvideo var ikke det jeg forventet at skulle være den beste konserten jeg så på årets Roskilde. Hun har virkelig alt: klubblåtene som gjør det umulig å ikke danse, de følsomme balladene som treffer hjerterota, og enormt bra koreografert lyd, lys og ikke minst videoteknikk.

Tilbake til Apollo gir en avlysning rom til å møte Plaid, en britisk elektronikaduo som driver med IDM og post-techno. Visuals hadde de i form av AI-genererte animasjoner som minnet om Rick and Morty sitt univers krysset med Teletubbies. Sammen med musikken var det nok til å sende meg i transe, før jeg måtte legge meg.
Skyttergraven, festivalens største skuffelse, og danske Kaizers
Siste dagen var preget av textbook duskregn. Halve campen vår hadde pakket sammen og dratt, og området føltes ut som en IRL-episode av The Walking Dead. Hvis du er naiv nok til å tro at det gjennomsnittlige mennesket er flink til gjenvinning og søppelhåndtering, må du ta deg en tur hit.

Når den norske kronen er svak, blir plutselig det meste tolererbart.
Og her skjønte vi at vi måtte betale for sju dager med fest. Med renter. Heldigvis var Black Country, New Road ikke senere enn kl. 16. Om ikke For the first time var nok, har det nyeste albumet Ants from Up There virkelig satt gruppen på kartet. Men ved konsertstart er det krise. Bandet fra Cambridgeshire var febrilsk opptatt med å avklare hva de skulle ha i monitor, og det tok faktisk drøyt 20 minutter før showet kom i gang. Tekniske problemer preget også de første par sangene, og mitt slitne hode fikk meg til å gjøre noe jeg aldri har gjort før; jeg dro. Jeg maktet ikke å stå oppreist et eneste sekund til, og sov meg gjennom de neste par timene. Jeg hadde nemlig et siste mål for festivalen: Jeg skulle se Ukendt Kunstner.
Se for deg dette: Etter Kors på halsen, Ti kniver i hjertet, Mor og far i døden, så legger Karpe opp. Gutta gjør hver sine ting med relativt stor suksess, men det er et unektelig tomrom hvor man tenker “hva hvis de fortsatte?” Så kommer det helt ut av det blå en plate i mai i år. Litt senere blir de annonsert til å skulle avslutte Øya. Dette er sånn Ukendt Kunstner, som består av Hans Phillip og Jens Ole Wowk McCoy, sin comeback-konsert på Roskilde føltes. Dette var den eneste konserten jeg var på hvor det føltes ut som hele festivalen var på vei dit. De fleste konsertene på Arena hadde folk til litt utenfor teltet mot slutten av konserten. Her var det sild i tønne 40 minutter før start. Aldri før har jeg kjent på en større forventning til en konsert. Alle skrittene, alle timene med lyd og musikk og fest ble plutselig verdt det når “Hena” åpner med pianoriffet sitt, før sylskarpe synth-stabs vekker oss til live. De trenger ikke gjøre det vanskelig, og de har oss i sin hule hånd gjennom samtlige sanger. Jeg vet ikke om noen norske produsenter er i samme liga som Jens McCoy, når ubeskrivelig crispe og tunge beats, i form av både klassisk hiphop og kompromissløs trap, fyller luften. Jeg tør nesten å mene at dette var for dansker litt sånn som Kaizers kommer til å bli opplevd av oss nordmenn til høsten. At jeg uansett fikk se et av Danmarks største konsertøyeblikk i historien med mine egne øyne, var en helt hinsides avslutning på Nordens, om ikke Europas, beste musikkfestival.