Den kaotiske verdenen til Dancing the conga
Den grumsete frostrøyken hadde lagt sitt sjal over byen. Solen steg opp i horisonten som en fordrukken Jeppe og vi befant oss i lykkerusen sammen med Rock N’ Roll-bandet Dancing the conga (Alias DTC). 8. desember var dagen etter at atombomben av en gåsehudkonsert hadde blitt detonert på Trykkeriet. Hutrende fra kulden steg vi inn på DIGS og satte oss ned. Etter noen minutter med ventetid dukket de tre musikerne opp med smil om munnen og historier som solstråler i et forurenset vinterlandskap. Bandet består av Jack Antonoff på bass & synth, Daniel Radcliffe på trommer og David Bowie på gitar, faen, jeg mener Øyvind, Gudmund og Henrik. Det viktigste i livet er å ta tak i året (2023) og vri det til noe positivt. Og slik startet 8. desember-intervjuet vårt med DTC – som en god avslutning på det norske musikkåret (ikke til forkleinelse for Adam Douglas-julekonserter eller Wenche Myhre).
AV HANNAH KLEIVEN OG HERMAN ØSTBY
// FOTO: HANNAH KLEIVEN
01.03.2024
Først og fremst det obligatoriske:
Hva synes dere om i går?
– Det var veldig gøy! Men vi gledet oss til å legge oss, slik at vi kunne si: “Det var koselig i stad”, sier Gudmund.
– Vi elsker jo å være på Trykkeriet! Det er veldig fint å komme tilbake. Det er faktisk første gang vi spiller to ganger på samme sted, svarer Henrik.
Ikke alle av oss publikummere la merke til at dere før konserten sto i baren og serverte oss øl. Måtte dere være i baren? Var det et krav for å spille på Trykkeriet?
– Nei, det var ikke nødvendig. Det var ikke lov i fjor, svarer Henrik (nesten litt sørgmodig).
– I år fikk vi lov, kommer smilet flytende fra Gudmund.
Henrik forteller om hvordan de først spurte om lov fra en på Landmark i Bergen, som het eller ikke het Mitch, og er eller ikke er fra Manchester, og som DTC skal eller ikke skal lage en dokumentar om, som sa nei. Men i år fikk de et “ja” fra en på Trykkeriet:
– Jeg tror vi skrev sånn: “Kan vi plis stå i baren i år?” 🥺 Og det var på grunn av hun som jobbet der, som sa sånn: “Vet du hva, det er null stress”. – Vi ville gjerne gjøre det, fordi det er hyggelig når det litt vertskap for hele konserten. Og så ville vi at det skulle være en 360-opplevelse.
– Jeg synes det var intenst, svarer Øyvind.
Men hvem er dere, og hvordan ble dere til? Ikke i verden, men i bandet.
– Det er en bra spesifisering. Gudmund leste Harry Potter, sier Henrik.
– Jeg hadde lest en passasje på nytt, og det er en veldig fin passasje, der innvollene til Harry danser conga, fordi han er forelska, oppklarer Gudmund. – Og så sa jeg til Henrik at vi skulle ha et band som heter Dancing the conga.
Ja, fordi dere er venner fra før?
– Øyvind og Gudmund har feiret jul sammen to ganger – de er familievenner. Og så var vi på en måte klar over at vi var et band, uten å fortelle noen hva vi hadde gjort. Men vi hadde bestemt oss for at Øyvind skulle være med, svarer Henrik.
– Ja, så han visste ikke, svarer Gudmund, og de ser på Øyvind.
– Og så plutselig bestemte vi oss for at nå i kveld må vi si det, sier Henrik.
Dancing the conga startet angivelig å lage musikk sammen enten vinteren 2018 eller 2019. Gudmund forklarer hvordan han omsider flyttet tilbake til Sandefjord, hvor han bygget et bandrom i barndomshjemmet sitt. Og i juni tilbrakte bandet en uke der for å jobbe med musikken. Det var da korona regjerte i Norge som svartedauden. I likhet med lofi-beats-bølgen på YouTube (en digresjon).
– Norge shutta ned mens vi dro til Stockholm for å mikse, sier Gudmund.
– Det var helt nydelig, svarer Øyvind.
– Vi møtte Robyn, sier Henrik.
Intervjuet tar en ny vending. Henrik hevder at DTC ikke har en Brian Wilson, de har tre. De fant tydeligvis også noen som kunne mikse og trikse som Wilson, men uten schizo-narko-faenskapen og den fikserte kåte surferocken: Linn Fijal. Hun driver Benny Andersson sitt studio Riksmixningsverket i Stockholm.
– Vi trodde ikke at hun ville mikse plata vår. Og vi hadde også sett for oss at det skulle koste helt sinnsykt mye penger. Men så gikk det greit. Hun var veldig kul på det. Hun likte oss, men hun likte ikke Coldplay, sier Henrik.
Hvilken aktivitet skal musikken deres spilles til?
– Rus, nach, vors… svarer Henrik.
Musikken til Conga vil vi poengtere at kanskje ikke passer til for eksempel ketamin, speed, kokain, krokodil, muskatnøtt og opiater. Vi tror svaret er tilfredstillende i form av hasjis eller bare rusen av gud. Neida, alkohol i kjeften og Newpunk i øret!
– Noen sa det var den perfekte kjøremusikken, svarer Gudmund.
– Plata passer perfekt i bakgrunnen, men den krever mye. Den nysgjerrige lytter kan henge seg opp i detaljer, sier Øyvind.
Intervjuet avbrytes med utsagnet:
– Ey, fete sko! sier Gudmund, og peker på skoene til Hannah.
– Vi gikk forbi en butikk som hadde sånne sko i stad, og hadde lyst på å kjøpe dem, haha, oppklarer Henrik til den plutselige entusiasmen til de giganorme oransje cherrox-for-voksne-med-innebygde-gamasjer-skoene.
– Faen, vi skal ikke gå å kjøpe sko da? spør Gudmund.
Og der går vi, ut av kafeen vi satt på, ut i kulden, og trøndrer* mot skobutikken i Olav Tryggvasons gate.
*trøndrer= Dancing the conga sin beskrivelse av å gå på tvers av lyskryss. Som visstnok kun skjer her i Trondheim.
Skoshopping – og hva faen er egentlig Newpunk?
Bandet er en fusion av Vampire Weekend, Flaming Lips, Wilco, Whitney og en dæsj Weezer (post-pinkerton). Og spør du meg, høres det ut som en helvetes god blanding. Dancing the conga er litt som drinken du aldri har smakt før, også prøver du den ut, og finner ut at den gjør deg glad, lett på tærne, morsom og gjør så du får lyst til å skippe. Låtene er abstrakte, og handler om alt fra gartneren din til Julia Roberts. Så da kan man jo spørre seg selv: hvordan kommer man frem til dette? Skriver de ned drømmene sine og setter dem sammen når de våkner? Jeg sitter igjen med et stort “hæ”. Så Conga, hvordan skriver dere låter? Hva er prosessen?
– Vi sitter ofte som det her, sammen. Og så spytter vi ut setninger, sier Gudmund.
Videre forklarer de i tur og orden at de skriver alle låtene sammen, og at det egentlig bare er en lang samtale der de stopper opp og sier “det hørtes kult ut”, for så å prøve å få den setningen til å høres enda kulere ut. De vokste alle opp med ulik musikk i heimen, og tar inspirasjon fra forskjellige ting, forskjellige artister. Men egenskapen de deler med å forelske seg i ulike deler av en låt, av et kunstnerverk, og drømme om det fra ulike vinkler, skaper til slutt lyden deres.
Så slik jeg har forstått det, gjennom en kaotisk, lang og spennende samtale med Conga om deres tekstunivers, er at de håper at alle skaper sin egen drøm, sin egen tilknytning til låtene. Ingenting er skrevet i stein, alt er bokstavelig, og samtidig ikke. “Heavy Old Clothes” handler for Gudmund om en fest, uakseptabel kjærlighet og at en tanke om at du potensielt kan ødelegge noe fint, egentlig ødelegger alt. Mens for Henrik handler den om den britiske landsbygda, og at det regner. Og begge deler er like riktig.
– Jeg føler, når det kommer til tekst, at vi ofte har prøvd å holde det litt åpent. Og at det ikke er så farlig om teksten er litt dårlig, forklarer Øyvind, og vi ler litt.
– Det viktigste er bare å unngå at det er dårlig på den måten at det bare lukker helt hva det kan bety. Eller at vi smalner det inn for mye. Da kan det være dårlig på den måten at det kan ødelegge for noen som bare vil drømme seg vekk i sin egen verden, forklarer han videre.
Så dere prøver å unngå å styre tolkningen?
– Og der er vi noen jævler, for vi skriver jo låtene, og så intellektualiserer vi etterpå, sier Henrik.
Hva er newpunk, og hvorfor prøver dere å definere det?
– Forrige gang vi fikk spørsmålet, så svarte vi at vi ikke ville svare på det, svarer Henrik.
– Fordi det er i musikken, forklarer han videre.
– Det er i musikken, men det handler også om vennskap. Det er det vi leter etter. Vi synes det er et morsomt prosjekt, sier Gudmund.
Ved å definere det, har de kanskje ødelagt det. Newpunk er dem selv - det de prøver å være, og vil være. Spørsmålet har ingen fasit, fordi de vet ikke, alt de vet at de har det sabla gøy med å finne ut av det. Og i løpet av en god, lang halvtime med skoprøving har to av tre bandmedlemmer fått seg nye sko, og vi går matchende ut av butikken.
Jesus, borgerlønn og avdøde middagsgjester
Som alle begynnende rockestjerner startet det hele med et ønske, en drøm om å bli stor. Spille de store konsertene, på de kjente stedene, rocke der det rockes kan. Men for Dancing the conga er drømmen noe litt mer nedpå.
Hva er drømmen?
– Borgerlønn. Det er drømmen, kommer det fra Øyvind med et smil og nikk fra resten av gjengen.
– Ja, hvis vi får innført borgerlønn i Norge eller et annet sted i verden er vi med. Og ellers er det kanskje å spille på festival med flagg, sier Gudmund. Med bekreftelse fra de to andre i form av en haug med nikking.
Over til noe vi har lurt på siden plata kom ut. Og vi er ikke alene, musikknerder over hele verden stiller seg selv spørsmålet: Hvorfor i alle dager er “I hope it´s a slumber (radio edit)” en radio edit? Når det ikke finnes en vanlig edit?
– Morsomt at dere spør! Når vi spiller sangen live er broa dobbelt så lang! Og det er sånn låta egentlig er, det er sånn den høres best ut. Det var ikke singel ellernoe, det er bare en kortere versjon, en radio edit, forteller Øyvind.
Hvis dere skulle spise middag med tre middagsgjester, levende eller døde, hvem hadde dere invitert?
Lang diskusjon om Bruno Latour og subjekter og objekter, til de kommer frem til Boygenius.
Diskusjonen rundt bordet blir rarere og rarere, helt til undertegnede må bryte inn i den fascinerende samtalen om hvorvidt Alexandra Ocasio-Cortez, Jimi Hendrix, Dick Cavett eller Laura Sisk hadde passet godt i samtale sammen.
– Paul Simon, roper Gudmund ut som den tredje og siste kandiaten til spørsmålet, når de nå har landet på Laura Sisk og Alexandra Ocasio-Cortez.
– Nei, når vi først hadde sjansen, så hadde det vært morsomt med Jesus, for eksempel, sier Henrik.
Det er vanskelig å beskrive dynamikken til kompisgjengen Dancing the conga. Men samtalene går i ett, og de kan vare evig. Selv som en intervjuer blir man fort en del av gjengen og inkludert i beslutningen om det hadde vært OK å invitere Hitler bare for å putte noe i maten hans. Eller om det hadde vært lurt å invitere Netanyahu, Putin og Hitler. Og Jesus. Og om Jesus hadde løst konflikten.
– Vi tar AOC, Laura Sisk og Jimi Hendrix, konkluderer Gudmund.
Takk og lov.
Hva er det beste av musikk, akkurat nå?
– Har ikke likt musikk på lenge, svarer Henrik.
– Kaja Gunnufsen, svarer Øyvind.
Og så får ikke Gudmund lov til å også svare Kaja Gunnufsen, så han svarer Natalie Bergman. De andre nikker med.
– Jeg tror det er verdens eneste kristenindie, sier Gudmund og smiler.
Og med det sier vi takk. Takk for praten, takk for tankene, takk for latteren! Musikken til Dancing the conga kan beskrives som kul og morsom og usammenhengende, og det er noe så befriende og deilig med å vite at det ikke handler så mye om dem. De er gjennom hele samtalen veldig opptatt av å forklare at musikken deres er opp til tolkning, den er ment for å tas inn av den som hører den. At du som hører på skal gjøre det om til noe eget, noe som betyr noe for deg. Så når denne intervjueren ville høre om alle de dype følelsene som tilhører hver enkelt setning i hvert enkelt vers, ble alle forestillinger om hvordan musikk og tekst blir til, knuste. Dancing the Conga liker ikke å skrive om seg selv. De liker å skape et univers av kulhet, som alle kan få drukne i og gjøre helt sitt eget. Og det synes jeg er ganske spesielt og fint.
Etter å ha pratet med disse gutta i godt over en time, kjøpt sko, drukket seks kopper kaffe, kan vi si oss venner – venner med Norges hyggeligste band!