De stikker, slår, sparker. Dette er Veps.
Det er fredag på Lyse Netter i Moss. Det er sol og varmt og konserten jeg har gledet meg mest til er med indierock-bandet Veps. Ja, indierock-band. Fordi Veps er, høres ut som og ser ut som et indierock-band. Det er sjarmerende, skranglete indiepop slik musikken hørtes ut på 90- og tidlig 2000-tall. Slik Sleater-Kinney, Throwing Muses, Elastica, Belly og Veruca Salt hørtes ut i indierockens gullalder. Veps er det norske søskenbarnet til band som Wet Leg, Hinds, Soccer Mommy, Goat Girl og The Beths. De er utgitt på New York-labelen Kanine Records, som også huser band som Chairlift, Grizzly Bear, The Natvral og Surfer Blood, og egentlig har Veps fått alt for lite oppmerksomhet her på berget.
Vi tok en prat med jentene før konserten deres på Lyse Netter, der de stikker innom på sin sommerturne. Veps er Maja Beitrusten Berge på trommer, Laura Dodson på vokal og gitar, Helena Mariero Olasveengen på keyboard og vokal, og June Urholt på bass. De kommer fra Oslo og slapp sitt debutalbum, "Oslo Park", i fjor. Veps begynte å spille sammen da de var 14 år gamle, i kjellerboden, og nå er de voksne. Og spiller fortsatt i kjellerboden, bare oppgradert til studio. Men lyden av Veps er fortsatt umiskjennelig lyden av kjellerboden, på den aller beste måten.
Når vi møter bandet på Lyse Netter sitter de på terrassen backstage, der de har fått VIP-bordet med den beste utsikten. Der sitter de i solnedgangen og venter på blåskjellene sine. Sammen med lydmann Sebastian. Jeg og min lydmann (han med telefonen som skal gjøre opptak av dette) hilser på alle og setter oss ned. Jeg er nervøs, for jeg vil jo ikke at det skal skinne gjennom at jeg digger albumet og er en fan, det skulle tatt seg ut. Scenen er satt. Klare.
AV HANNAH KLEIVEN // FOTO: HANNAH KLEIVEN
04.08.2023
Jeg åpner samtalen med et litt nervøst "Hvordan går det?"
"Det går egentlig veldig bra", sier Laura. "Ja, jeg tror vi alle er på bra steder nå", følger Maja opp og nikker mot de andre jentene. De har det "megabra". Alle har sommerferie, de er ferdige med eksamen og det eneste som står på planen deres i sommer er å spille konserter. Veps starter nemlig sin lille sommerturne i Moss, på Lyse Netter. Etterfulgt av Rondaståk, Månefestivalen, Audunbakkenfestivalen, Øyafestivalen, Vangenfestivalen, og til slutt Rakettnatt i Tromsø i slutten av august.
I det de ramser opp lista, lyser øynene deres opp og man kan se at dette er livet. Spesielt når vi begynner å snakke om Øya. Der spiller de på fredagen, og deler dagen med blant annet Daufødt, Snail Mail, Caroline Polachek, Håkan Hellstrøm og Lars Vaular, og selveste boygenius. Det kan virke stort for et band som platedebuterte i 2021, men det er der de hører hjemme.
Men tilbake til Moss. Backstage er en stor legende-greenroom. Lee Ranaldo fra Sonic Youth rusler rundt og hilser på alle, Susanne Sundfør er stille og sær og The Brian Jonestown Massacre svinser rundt, som om dette er helt normalt i en liten by som Moss.
"Det er mange legender her. Jeg driver og kikker meg rundt, stirrer på folk, for å se om jeg ser noen hele tiden", sier June. Så blir vi avbrutt av kokken. Maten er her. Blåskjell og fries, aioli og foccacia, burger og fish and chips.
"Jeg satt og sa i stad at vi er fire privilegerte jenter, men jeg glemte jo helt at du var med, Sebastian", sier Maja og hele gjengen ler. "Sebastian er lydmannen vår", oppklarer Laura til meg som har lurt litt på hvem det mystiske femte hjulet på vogna er. Og med maten forsvant alle spor av nervøsitet, for det er lett å føle seg som en i gjengen sammen med Veps – de snakker i munnen på hverandre, avslutter hverandres setninger og fremstår som en tett vennegjeng, nesten som en familie.
Oslo i Europa
Det femte medlemmet av Veps er altså Sebastian, som de sier er med rundt omkring så ofte han kan. Som i Europa når de turnerte med EP-en "Open the Door" mens de alle gikk på videregående, der de var innom England, Skottland, Nederland og Danmark.
"Det føltes helt surrealistisk", svarer Laura da jeg spør hvordan det var. For det er ikke alle up and coming norske indie-band som får lov til, eller har mulighet til, å turnere i utlandet.
Bandet forteller om en intens lavbudsjettsturne, med trang, svett kollektivtransport, sjauing av instrumenter, dårlig mat og lite søvn. Men også om hvor gøy de hadde det, og hvor bra konsertene var. "Du kjenner ingen der du spiller, men det kommer folk likevel", sier Laura. "Og gjerne folk som kunne musikken litt. Noen steder var det ganske fullt, og så var det en konsert hvor det kom veldig få. Men de som kom, de hadde med seg LP som skulle signeres, og de sang med". June og Maja forteller om hvordan det var å komme tilbake til hverdagen og hvor rart det var å skulle sette seg på skolebenken og ha historie.
"Og så var man bare sånn, Fy faen, jeg er så lei av det her nå".
Hva var det kuleste som skjedde da dere spilte ute i Europa?
"Når vi spilte i Amsterdam", kommer det kjapt fra Laura. "Det var vår første gig som ikke var i Norge. Og da skulle vi spille i en sånn paradiso, som er en stor kirke som har blitt omgjort til en konsertsal. Vi var jo ikke helt klar over hva vi gikk inn i, men vi skulle spille warm-up for et eller annet random band. Vi aner ikke hvem det var. Vi hilste ikke på dem engang, og så var det 600 mennesker der, og det var stappa. Vi hadde aldri spilt på et sånt sted for så mange mennesker, og så ble vi bare kastet inn i det".
Hva er forskjellen på backstage i Norge og Europa?
"I Storbritannia så var det mye sånn… her har dere 50 kroner, gå og kjøp dere noe", sier Maja. Bandet er enige om at det er høyt nivå på backstage i Norge, og forteller om privatsjåfør og ubegrensede mengder øl i Bryne.
"Jo mindre sted det er, jo bedre er det på backstage".
Harlem Shake inn i voksenlivet
Når vi spør om de har noen ritualer før de går på scenen, forteller June at rett før de går på pleier de å gire seg opp. "Vi pleier å sette på noe sånn skikkelig pump musikk", sier Maja. Laura skyter inn, "Det vil si Fairytale av Alexander Rybak" og ler høyt, før Helena retter opp inntrykket med "eller Harlem Shake!". Fem minutter før de skal på skjer det. Da danser alle. Musikken spilles gjerne på en telefonhøyttaler, bare for å få det jævlig nok til å bli gøy.
Dere burde gjøre det i dag også?
"Ja, kanskje det, hvis vi har muligheten, hvis ingen ser oss", sier Maja og ler. Det er det viktigste, blir de enig om.
Er Sebastian med?
"Jeg visste ikke om det her jeg. Og bra var det", svarer Sebastian til øredøvende latter fra salen.
Nå er debutalbumet ute, hva er neste? Jeg leste i, jeg tror det var Klassekampen, at dere sa at "Open the door"-EP-en var "Nå skal vi snart inn i voksenlivet". Hvordan går voksenlivet?
"Vi skriver mer", svarer Laura. "Vi skriver jo fortsatt om å gå inn i voksenlivet, på en måte.
Det er ikke noe som gir seg, det er ikke noe som trenger å være med i livet. Det er ikke noe som man krysser. Vi tenkte voksenliv er når man er 17. Og nå er voksenlivet når man er 22. Så grensene pushes jo hele tiden, men det er jo hele tiden streker du går over på en måte. For det siste året har vi vokst opp veldig mye, alle fire".
Er skriveprosessen annerledes nå?
"I begynnelsen, fra de sangene fra EP-en, så var det litt mer sånn at en person skrev en sang individuelt, og så ordnet vi litt med den", begynner Laura. "Nå er vi litt mer glad i å skrive alle låtene sammen. Da føler alle at de klarer å vise seg fram. Vi har en idé, og så bruker vi timesvis på å finne fram. Det er noe alle er fornøyde med, så det tar jo lengre tid".
"Men det blir bedre. Hvis jeg går gjennom noe spesifikt, så tar vi selvfølgelig mer hensyn til det", sier Maja.
En terapitime?
"Ja, men det er det virkelig. Om man har noe på hjertet, så er det godt å få det ned, og få det ut", svarer June. Nå blir hele bandet ivrige og det tydelig at låtskrivingen er en kollektiv prosess, der uproduktiv og ironisk kødding frem og tilbake etter hvert fører til en kreativ løsning. Slik bare en sammensveiset vennegjeng kan gjøre det. "Vi kjenner hverandre så godt at det er sånn… vi vet akkurat hvor grensene våre er. Og hva man kan kødde med og ikke kødde med", sier Laura.
Er det noen ganger dere har hatt et øyeblikk der dere tenker nå går det ikke mer, vi kommer ikke på noe mer, vi er ferdig?
"Hele tiden. Vi dreper mange låter", svarer Laura.
Hele tiden? Men hvordan kommer dere dere ut av det?
"Vi har jo en låt nå, som vi skal spille senere i dag, som var helt annerledes før. Vi er veldig fornøyde med uttrykket, men det musikalske funket liksom ikke helt sammen. Men så stripper vi den helt ned, og så gjør vi det på nytt. Og så bare prøver vi, og det må ikke være den teksten. Det blir litt kleint å si, men det er litt essensen av det vi egentlig driver med – prøving og feiling og plutselig så sitter det", forklarer Maja.
Hva er fortsettelsen? Dere har tidligere sagt at dere ikke vil bli pop. Hvordan blir man ikke pop?
"Jeg tror vi er så glad i melodi og sånn, at jeg vet ikke om vi noen gang kommer til å klare å få oss helt ut av den pop-verdenen. Men vi prøver", sier Laura. "Vi har utviklet oss veldig mye de siste årene, føler jeg, med låtskriving og instrumentalt. Vi skriver litt mer grunge og vi skriver litt hardere og vi bare utvikler oss veldig naturlig. Av og til så spiller vi noe også tenker vi ah nei det er litt for indie, nå må vi tenke annerledes".
"Vi har kanskje lagt fra oss den softeste indiedelen" kommer det fra Helena.
Så dere er klar over det og jobber bevisst for å gå bort fra et indie-lydbilde?
Maja nøler: "Det folk liker best er jo ofte det de har hørt før. Men det er jo veldig deilig å skape noe som ikke høres ut som alt annet. For det er den der klassiske indiefølelsen, men det er veldig kult å jobbe seg bort fra det som har blitt laget før". "Vi prøver", kommer det fra June og vi nikker gjenkjennende.
Women In Music Part X?
Men jeg har lyst til å stille ett siste spørsmål: Dere er et “up-and-coming band”, et "jenteband" – hvordan er det å være kvinne i musikkbransjen?
"Man legger veldig godt merke til, ikke bare som artister, men også de som jobber bak… bak døra, bak scenen, bookingfolk og managere og alle de folka der. De er nesten bare menn. Lydmenn", svarer Laura. "Vi har jobba med – hva, to kvinner? Mens resten er menn".
"For det meste har det vært situasjoner hvor man tenker "Hvorfor blir jeg behandlet sånn nå, når de andre ikke blir behandlet sånn?". Men for det meste så føler jeg at vi blir møtt med respekt, selv om det er veldig mannsdominert, og det er mest menn", sier Maja.
"Men jeg føler at folk er litt mer klare for det nå", sier Laura. "Det er ikke sånn motstand lenger, at kvinner ikke kan spille, for det har allerede vært folk som har motbevist det".
"Men man merker også det at det er jo rart at man blir omtalt som et jenteband", sier June. "Og ikke bare et band fra Oslo, men det er alltid "et jenteband fra Oslo", eller "dette ferske, nye jentebandet". Alltid "et jenteband". Man sier ikke "gutteband" om Brian Jonestown Massacre, liksom. Ingen har noen gang kalt Beatles for et gutteband".
Blir dere sinte av det?
"Hvorfor skal de påpeke det?", spør Maja.
"Jeg føler at man med en gang blir tatt litt mindre seriøst", sier June. "Det har vært en ting om det var et kvinneband, men jenteband - hver gang man kaller en kvinne for en jente, så er man veldig degraderende. Med en gang. Så det er litt irriterende. De skriver det i god mening, men vi ønsker at folk bare skal høre på musikken vår, og ikke på hvem vi er, hvem som står bak".
"Veps er vårt band, det er hvem vi er. Jeg tror ikke noen mener noe vondt med det. Men jeg tror det er veldig lett at det blir sånn at "de er skikkelig bra til å være et jenteband", det er den attityden fortsatt", avslutter Maja.
De har turnert i Europa. Debutalbumet er ute. Blåskjell, bøttevis med pils og studiotid er hverdagen. Veps, et band som utfordrer det generiske indie-lydbildet vi hører når vi skrur på P13 eller P3. Et band som er klar over forskjellene og de nesten usynlige nyansene, og sier opp og ifra når noe ikke er greit, høres feil ut, føles feil. Et band som høres skranglete bra ut, forfriskende rocka, og ungt, friskt, særegent og smart. Nostalgiske og fremoverlente i akkurat passe doser. Hvis du leser dette og enda ikke har hørt på "Oslo Park", gjør det. Og hvis du skal på Øya - ikke gå glipp av de. Så, du. Din indiefan. Skru på øra og åpne øynene for Veps. Gleder meg til å følge med på fortsettelsen.
Vi kunne sittet og snakket med Veps og spist blåskjell hele kvelden, men de er tross alt i Moss for å spille konsert, og vårt intervju er allerede på overtid. Bandet skal på scenen, vi skal inn blant publikum for å oppleve kanskje det aller mest spennende norske bandet i dag.