Congalicious sammenkomst på Trykkeriet
Ryktene på gata sier at DTC (Dancing the conga) er et fabelaktig band, altså et band som er verdt å følge med på. Plutselig befinner du deg utenfor Trykkeriet på en torsdagskveld i desember med forventninger og et gnissende spørsmål: Blir det conga, eller blir det noe helt uventet? Én måte å vite at et band leverer er at de skaper flere spørsmål enn de gir svar. Hvorfor en gjentagende konsert i desember (i likhet med i fjor)? Hvem er disse folka? Hva er newpunk? Hvorfor låter det så sabla bra?
AV HERMAN ØSTBY // FOTO: HANNAH KLEIVEN
09.12.2023
Som nevnt eksisterte vi på Trykkeriet, og her var det snakk om små bord og fin belysning. De vakreste menneske fra alderen “hipster” til “midtlivskrisen” flokket seg rundt bordene. Klokken nærmer seg slaget og akkurat idet jeg har kjøpt en vellagret, bronselignende væske, tar bartenderne en 180 fra baren til scenen. Herre min hatt! Bartenderne var musikerne! Lyset senkes, og synther i bobler, lette cymbaler og nydelig gitar smører tykke strøk av maling på backdropen, og hodene våre får de vakreste av bilder. Vokalisten geleider oss inn til den beste trommingen jeg har hørt på lenge. Plutselig er vi i California. Smilene våre kommer smygende, og bandet speiler denne fryden. Eufori! “Get you darling” er starten på en måte å svinne fra vintermelankolien til sommervarmen.
I et norsk indiemiljø preget av kvantitet fremfor kvalitet (neida, joda) så er det så deilig å høre noe som kan være humoristisk uten å være kødd, følelsesbetont uten å være klisjé og indie uten å bare være indie. DTC har spikret alt ifra merch, backdrop og sound. Alt er gjennomført, alt er mer enn bare et indieband. Dette er ikke enda en Vampire Weekend-kopi. Denne tankerekken avbrytes av låten “I carry my umbrella like a gun”, med feit bass, koring som overgår Bee Gees og Beach Boys og en punkete diktlesing ved brua. Det er noe med hvordan medlemmene veksler på syngingen, de myke falsettonene og teksten som vekker humring, og som også kan gjøre at du feller tårer: “I’m holding onto you forever. Better than the Beach Boys, baby”.
I pausene mellom låtene hører vi banter og en kommunisering innad i bandet som er så koselig at jeg skulle ønske at de gjorde mer av det. Ikke stopp å snakke, da! Det er så varmt og humoristisk! Men det er heller ingen grunn til å være misfornøyd med låtene som kommer på løpende bånd, blant annet “I hope it’s a slumber”, “Realism” og “Page-turner”. Her snakker vi om mange forskjellige uttrykk. I det ene øyeblikket er det en rolig, flytende eksistensiell stjernehimmel. I det andre er det en folkeaktig, om ikke honky-tonk-låt, med norsk-amerikansk som ikke låter påtvungent. DTC ønsker å treffe hele publikummet i kveld, da, så etterpå kommer låten for de eldre: gubbelåten “Heavy old clothes”. Til tross for at det er få gubber her, lytter alle til låten med rolig vokal og akustisk gitar som om vi alle hadde mistet håret. Forestill deg en stasjonsvogn i Nevada med solnedgang og en feit gitarsolo. Neste stopp: allsang?
Denne intimkonserten kan fort vekke minner om korona-konserter, som var en utbredt praksis under svartedauden. Hva mener jeg med dette? Er det dumt at det var få folk? Nei, fordi det var dedikerte, nysgjerrige lyttere. En beskjeden allsang fant tross alt sted under hiten “The car” og det var lættis med “Brexit girl”. DTC nevner i forbifarten etter “The car” at “Brexit girl” handler om “å ta livet sitt med sin celebrity-crush”. Øynene mine blir vidåpne, som resten av øynene i dette lille stammesamfunnet. Låten er ikke bare humor: på grunn av det saftige riffet låter instrumenteringen også episk. Guttene (nå er gitaristen uten t-skjorte) er seriøse og melankolske i sine lunefulle nykker: humor er ingen spøk.
Hva lærer DTC oss? Først og fremst at 90- og 2000-talls-inspirert indie-rock med hint av folk og litt punk funker også i Norge! Vi trenger slike sprøytespisser som DTC til å fylle årene med noe annet enn såkalt “kule” bransje-/jeg-kjenner-dem-band som egentlig bare spiller shoegaze i søvne. De lærer oss også å elske hverandre. De synger om alderdom, kombinasjonen mellom kultur og livet, samt om natur. Den siste låten de spiller handler om en gartner og væremåten til han, akkompagnert av søte synther, deilig gitar og bløte trommeslag. Det er en nydelig liten konfektbit som ikke gjør at konserten ender på et høydepunkt. Når alt er over har vi opplevd en betraktelig mer menneskelig situasjon enn etter andre konserter. Til slutt blir det en encore, til tross for ingen indikasjoner på det, og “O come, All Ye Faithful” avslutter med å roe og rocke julen inn på Conga-vis.
