GUSTAV1000-LØRDAGSGUTT

Dansbar singelmusikk gjort i albumformat

«Material Boy» aka Gustav Lie Gundersen + Ulvar Gansum aka GUSTAV1000 oppsummerer en kveld på byen gjennom eurotrance, dubstep og slampoesi.

AV: Johan Kalvsjøhagen

Det selvutnevnte undergrunnsfenomenet GUSTAV1000 består av slampoet Gustav Lie Gundersen på visdomsord og produsent Ulvar Gansum på «bassdrops» og gitarsoloer. Sammen utgjør de en technopoesi-duo som de siste årene har fått dansegulv til både å koke og å reflektere. 

 Duoen har tidligere gitt ut en rekke gode singler og leverer gang på gang solide og svette liveopptredener, og uansett hvor gøy musikken er på et rave i en skog på Hasselvika må jeg innrømme at jeg gikk inn i albumet med en forutinntagelse om at dette er musikk som kom til å bli for ensformig og formelbasert til å fungere som et album. LØRDAGSGUTT demonstrerer at det ikke er et problem. 

Albumet fungerer som et bilde på en kveld på byen, ved at låtrekkefølgen gjenspeiler et vorspiel, selve festen og et slitent nach.

Prosjektet åpner med en klar beskjed til karakterene lytteren skal bli kjent med de neste 33 minuttene, nemlig at de må ta et oppgjør med deres motbydelige og fyllainduserte oppførsel. Likevel gjør monologen det klart at ingenting kommer til å endre seg med det første, noe som blir perfekt oppsummert av den siste setningen i «INTRO»: 

«Have fun tonight, loser!»

 Deretter åpner dørene til festen og vi blir introdusert til GUSTAV1000s lyriske stil gjennom tredjepersons-alteregoet «MR PARTYMAN», akkompagnert av leken eurotrance i tandem med beinhard techno. Rundt 2 minutter inn i låta inkluderer duoen en tagning av et vokalspor som antageligvis var til refrenget, men som endte opp med å bli kuttet fra den endelige versjonen. På denne måten gjør duoen lytteren klar over det selvbevisste preget musikken deres har, noe som fungerer veldig godt for formidlingen videre på skiva.  

«MATERIAL BOY» demonstrerer på eksemplarisk vis at Ulvar Gansum på ingen måte er en produsent å kimse av. Beaten trekker seg godt tilbake for å gi plass til det lyriske. Samtidig finner den plass til å spille på budskapet i låta (materialistisk fokus og overkonsum) ved å være ekstra og in your face så fort den finner tid til det fremfor å gi lytteren rom til å puste. 

Dersom jeg skulle ha valgt en enkelt låt for å vise frem den lyriske stilen til GUSTAV1000 til en som ikke kjenner til ham fra før,  ville jeg valgt «SLIPP MEG INN». Parodier på latterlige karakterer rundt oss i samfunnet er en tekstlig tradisjon vi er kjent med fra blant annet visesjangeren og giganter som Ole Paus og Øystein Sunde. På låter som «SLIPP MEG INN» demonstrerer GUSTAV1000 at det absolutt er mulig å bære fakkelen videre inn i et moderne format. Dette gjøres på elegant vis ved å kombinere et moderne språk og en sosiolekt man ofte assosierer med overselvsikre klyser med den drivende techno-beaten fremfor den tradisjonelle akustiske gitaren. Tekstene er enkle å forstå, samtidig som de bærer på mer under overflaten. Man kan le av oppførselen man blir presentert for, samtidig som man begynner å lure på hvordan man selv oppleves på en fuktig kveld. Rommet de plasserer lytteren i er lett gjenkjennelige, og vi har alle møtt på den køsnikende klysa «SLIPP MEG INN» spleiser oss med på vei inn til utestedet.

«Hva faen jeg kjenner DJ’en, ok vi handler på samme KIWI... Og hun ene bartenderen kjenner jeg også, hun er det liv i!» 

Vorset er over og festen har for alvor begynt. Dette markeres ved at stresset for å komme seg inn på klubben i låta “SLIPP MEG INN” er over, og de neste låtene tar for seg ulike scenarioer man møter inne på lokalet.  «HJEMME 01:00», «INGEN ANDRE SIN» og «VERDENS UNDERGANG» bevarer lydbildet og slampoesien, og bidrar dermed til å utfylle albumet. Samtidig unngår de å være blåkopier av hverandre, og hittil oppleves fremdeles hver låt unik, uansett så like de egentlig er. Ulike formater og subsjangere av elektronisk musikk hentes inn, og vi er innom alt fra vaporwave til dubstep uten at det føles i det hele tatt unaturlig.

«MILLION» demonstrerer at det er ikke bare slampoesi og beinhard dansing som er eneste kompetanse hos technoduoen, men også å lage ordentlig god popmusikk. Tekstlinja «jeg har en million — bli hos meg, hallo?» er blitt min nyeste vokalstim og er den strofa fra albumet som herved anslås høyest sannsynlighet for å bli hørt rundt om på dansegulv i vårt ganske land i tiden post-LØRDAGSGUTT. 

Etter 8 låter hadde jeg forventa å være lei av «eurotrance & techno + oslopassionweek-lyrikk = nok en låt i samme kategori som resten», men jeg får tvert imot ikke nok. Låtene balanserer perfekt mellom å være helt like hverandre og å være så ulike som du får det. Tror du ikke på meg så kan du bare høre overgangen fra festens høydepunkt «CRAZY RAVEJENTE» til nach-seksjonen av skiva med låta «BESTILLA». 

«BESTILLA» holder deg litt på tuppa med litt dissonerende, sur og tidvis ubehagelig lyddesign som drar meg rett tilbake til et par fester hvor jeg sikkert kunne dratt hjem fire timer og tretten øl tidligere. Gustavs slitne vokal bidrar til stemningssetteren og jeg får fysiske cringe-reaksjoner gjennom hele ryggmargen av å høre på fortellerkarakteren prøve å flørte med meg. 

Nachet fortsetter inn i låtene «LYSET SKRUR SEG PÅ» og «PÅ VEI HJEM» og man tenker at det er på tide å dra hjem. Dette varer helt frem til siste låt, «VÅKEN?», slår deg i trynet med beskjeden om at ingen mengde fylleangst og tom lommebok kommer til å stoppe deg fra å dra ut igjen neste lørdag, og du får lyst til å starte albumet fra toppen igjen.

«er det fortsatt no’ stemning her?»

GUSTAV1000 sine tekster på LØRDAGSGUTT er åpenbart overdrevne karakteristikker av ulike ekle, berusa og overselvsikre partymennesker man kan flire av oppførselen til. Det ekle er kanskje hvor ekte alt føles mens han får deg til å gå en runde i deg selv, samt dine egne minner av byturer hvor du gjerne skulle gjort et par ting annerledes, egen oppførsel inkludert. 

Gustav og Ulvar beviser på LØRDAGSGUTT at de har en helt unik stil i det norske musikklandskapet som jeg håper flere får øya opp for fremover. Produksjonen er det ingenting å utsette på, og det tekstlige står til minst like store høyder. Måten GUSTAV1000 skamløst kombinerer humoristiske vinklinger med nytenkende varianter av den tradisjonelle karakterskrivinga man som sagt er kjent med fra tidligere norske lyrikere gir et nytt perspektiv på det halvironiske tekstformatet som snakker like mye til lytteren som det gjør til seg selv. Er det noe jeg savner fra LØRDAGSGUTT er det kanskje enda en «radiovennlig hitlåt» i samme gate som «MILLION» eller tidligere singler som «TA TLF PLS» og «MORDER PÅ DANSEGULVET», men samtidig gir plata inntrykk av at NRK P3 ikke er målet.

Med LØRDAGSGUTT beviser duoen at de er klare for å gå fra å bli omtalt som «åja de har jeg sett live en gang, det var jo gøy det» til et velrespektert navn i bransjen. Jeg er i hvert fall klar for GUSTAV1000 hype-toget!