ÅRETS ALBUM 2024
30.12.2024
Snart skal sanden ebbe ut av timeglasset for 2024, og vi i HOOK vil gjøre vår del for å løfte fram noe av den musikken vi har likt best fra året som har gått. Vi driver ikke med rangerte lister, så her får du et koldtbord fylt med de deiligste musikalske retter, i ganske tilfeldig rekkefølge.
Vi vil også benytte denne anledningen til å takke alle leserne våre for de siste 365 dagene, og så tar vi oss en skål for musikken som skal komme i 2025.
Fritt Palestina.
(NO) Ola Kvernberg – Steamdome III
Han er tilbake, og han gjer det faen meg igjen.
Steamdome-albuma til Ola Kvernberg er nokre av dei sjukaste musikalske prosjekta eg har vore borti. Kvar gong eg set meg ned for å høyre gjennom ei av platene tenkjer eg «korleis i HELVETE gjorde han det der?», og prøvar å plukke frå kvarandre dei intrikate groovane til Kvernberg, i forsøket på å letne sløret frå labyrintane han legg fram.
På denne tredje installasjonen i serien har Kvernberg supplert det allereie utrulege Steamdome-bandet med Technicolor-lydbiletet til Trondheim symfoniorkester. Dette gjer Steamdome III langt meir storslagen enn dei to tidlegare platene. Det dynamiske spekteret er heilt enormt, frå band og orkester i fullt firsprang til sart, nesten grettent pianospel berre akkompagnert av spake strykarar.
«The Purple Jack», det sekssatsige verket som tek opp mykje av speletida på plata, syner særleg fram dette spennet. Her finn me mellom anna eit rakettbatteri av intens improvisasjon og samkøyrde melodiar, og hjarteskjærande vakre, elegiske orkesterlament. Det har slått meg medan eg har høyrd på musikken til Kvernberg at sjølv om begge dei to fyrste Steamdome-platene har sartare og meir avdempa stunder, kan ein heile tida høyre underdelingane – musikken kan vere stillferdig, men sjeldan roleg. På Steamdome III opnar han opp ei langt meir sakteflytande, nyromantisk side av seg sjølv, samstundes som hovudet og føtene mine er i konstant rørsle gjennom alle dei andre intense låtane på plata. Alle idéane til Kvernberg blir meir fullenda med dette utvida instrumentariet.
La det ikkje vere sagt at Steamdome III på noko vis manglar den intensiteten som har kjenneteikna dei to fyrste. Stundom, som på «Monolith» og «Tuxcore», går damplokomotivet med alle ventilar vidopne, i frenetisk høgoktanmusikk. Brutale synthar og kvinande strykarar blandar seg med varmesøkande missil av trommespel til eit resultat eg ikkje kan samanlikne med noko anna. Alt det gode frå Steamdome I og II er framleis her, no med alle knottane skrudd til elleve.
Steamdome III er eit fargesprakande samansurium av musikalske stilar, som osar av uhemma kreativitet. Ola Kvernberg markerer seg gong på gong som ein av dei mest eigenarta og hardtarbeidande musikarane i landet.
– Anders Kruse
(US) Magdalena Bay – Imaginal Disk
Det er ikke Carpenter, Roan, Abrams eller Swift (selv om Short n´ Sweet har hatt sin andel gjentatte avspillinger…) som har laget årets beste pop-album. Det har Magdalena Bay gjort.
Los Angeles-duoen Magdalena Bay, bestående av ekteparet Mica Tenenbaum og Matthew Lewin, har laget en plate som allerede ved å se på coveret føles utenomjordisk. Vampyrer, engler, frykt, sex, romantikk og døden. Det er hyperpop plassert i 80-talls-studioet til Kate Bush, og det fungerer skikkelig bra. Det er en verden med tryllestøv, magi og spill. Som i introen til «Image», der du med ett er med Alice til Eventyrland, bare som en voksen, som faller dypt ned i et svart hull. En uforklarlig, imaginativ disk med ukjent innhold og fare for virus skal settes inn i hjernen, og før du setter på dette albumet må du bestemme deg om du vil la den ta kontroll over deg.
Magdalena Bay er kjent for synth og funk, hyperpop, beats og bops. Imaginal Disk er alt dette, bare temmet til en tydeligere sound som er mer nedpå og alternativ. Det er kjærlighet og frykt i et alternativt univers, der man tilbringer mandagen i ekko og tirsdagen på en rød stjerne. Og selv om lydbildet er upbeat, glad og dansbart, er det noe mørkt og illevarslende over det. Det er som om den vil lure deg inn i denne candyfloss-verdenen med synth, popmelodier og hooks, for så å overraske deg med verdens ende.
«Fear, Sex» føles som å sitte på en tennisball som spinner sakte gjennom verdensrommet. Haha. Har du ikke gjort det før? Sett den på, og lukk øynene. Så kan vi prate. «Tunnel Vision» er som å sitte i en sportsbil uten noe kontroll over rattet eller farten. Den starter pent og pyntelig, hyggelig og sukkerspinn, helt til den drar deg ned i møkka, og lenger ned, til alt rundt deg er skummelt, og du stiller deg spørsmålet "Can I get out?" Dette mesterverket av en låt er hovedretten i dette knappe timeslange pop-eposet. Det er som om ondskapens fuzz-rock prøver å trenge ut gjennom popkroppen den er fanget i.
«Vampire in the Corner», «Love is Everywhere» og «Angel on the Satellite» er kompliserte kjærlighetshistorier, som en utenomjordisk, blå Love Actually-karakter. Lykke, salig lykke, i både melodi og stemme. Det er lyder av forelskelse og pinlig rarhet som man kan dykke ned i med den største selvtillit. Når de høye tonene nås i «Vampire in the Corner» blir vi alle skutt inn i en annen dimensjon av over-månen-forelskelse, som konsumerer og spiser deg opp.
Albumet er en konstant kamp mellom det vakre, skjøre, pene, og det mørke, tøffe, røffe, noe som gjør hele prosjektet varierende og spennende. Det er den perfekte spillelisten, noe de aller beste albumene er. Det hele avsluttes med balladen «The Ballad of Matt & Mica». Det er en lykkelig slutt på hele historien. Når Tenenbaum synger «Two kids in a new town, baby» har man aldri følt seg kulere, eller lykkeligere. Happy Ending! Neverending! Kiss! Cry! Dance! La-la!
Imaginal Disk utfordrer 2020-tallets poplyd på en måte jeg ikke har hørt i noe annet pop-album i år. Tankeløs, meningsfull, mekanisk pop med en tidløs tone, full av ubevissthet, paranoia og utenomjordiske melodier. True Blue, du har fanget meg i din hule hånd. I am yours.
– Hannah Kleiven
(NO) Fangst – Fangst Sinatra
Det er noe unikt med hele lyden av Fangst. De dekker en del av norsk rock som ikke har vært RÅKKet ordentlig ved siden Johannes Fjellstads trio Hvitmalt gjerde takket for seg en mørk marskveld på Parkteateret i 2018. Da sto jeg og min bestekompis helt bakerst i lokalet og smågrein av glede (og sorg), sammen med noen bøffe vektere som passet på at vi, to 15-åringer, ikke skulle innta noen edle dråper med fjas på flaske. Fjellstads nye prosjekt, Fangst, tør på lik linje med Hvitmalt Gjerde å være støyete, utilgjengelige og kommersielle på samme tid, og de er på denne plata hakket kvassere enn på deres nydelige debut fra 2022.
Fangst Sinatra er gjennomsyret av energiske livefremføringer og vanvittig gode rockelåter. Jeg mener at Fjellstad er en av de beste låtskriverne vi har, og når han får støtte fra briljante musikere med bakgrunn fra blant annet Death By Unga Bunga og Honningbarna, er det jo umulig at denne plata ikke skal trøkkes frem i lyset. Trommis Markhus fremstår som en ADHD-medisinert Keith Moon med faglig tyngde og gode hensikter, noe som virkelig kommer frem i et av mine klareste høydepunkt på plata, «Ulver på skøyter». En berg-og-dal-bane av en energibombe, som er melankolsk helt inn til beinet. I tillegg vil jeg trekke frem «Kunsteren», «Gatelangs» (med en knusegod Emmelthun på leadvokal) og «Kvinsegg» som skoleeksempler på hvordan man skriver grisebra pop med trøkk og sting.
Den overbeviste leser kan også sjekke ut EP-en «Årets avhopper» (også fra 2024), som bare viderefører perfeksjonen fra «Fangst Sinatra». WOW, for et band!
– Jakob Palmer Kverndokk
(UK) Geordie Greep – The New Sound
Eg var ein av dei som gret nokre modige tårer da black midi la opp. Eg visste at fråveret av det heilt spesielle, ultra-kontrollerte kaoset i musikken deira, som ein støveksplosjon i eit vakuumkammer, var noko eg ville sakne djupt.
Men for ei trøyst Geordie Greep har kome med. Sjølvsagt er The New Sound ganske likt det han laga i black midi, men all musikken på The New Sound kjennes uendeleg mykje meir gjennomtenkt og moden. Plata er så spinnvill og intens at det er som å høyre på eit heilt univers samstundes. Eg vert fullstendig fengsla gjennom heile den timen albumet varer, og etterpå er eg heilt utmatta. Det er som om Greep har sett fire stålklør i kvar av hjernehalvdelane mine og auka trykket inne i skallen til fem gonger atmosfærisk nivå. Han er grov, megavulgær, og til tider lite anna enn genial.
Den krakilske stemninga som gjer black midi så bra er framleis til stades her, men historieforteljinga og dei estetiske variasjonane gjer at dette vert langt meir engasjerande og heilskapleg enn noko black midi-album. Greep trekk heile tida i fleirfaldige sjangermessige retningar. Dette er hardprogdisko. Det er tropicana, men om du hadde bytta ut limesafta i caipirinhaen din med kaliumnitrat. Om Barry Manilow er easy listening, er Geordie Greep hard listening. Frank Sint-atra.
– Anders Kruse
(NO) Frøkedal – STAY
Mariusgenser i Alabama. Hunderfossen Familiepark, troll og tusser i undergrunnsbanen i New York. Flålypa Grand Prix utspilt i Memphis. American Gothic fra Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Senk høygaflene, for Frøkedal & Familien har laget årets beste norske album.
Litt bakgrunnshistorie: I fjor kåret jeg Misty Coasts album Nevereverending som et av årets beste album. Misty Coast består av Richard Myklebust og Linn Frøkedal. I år er det en annen Frøkedal som imponerer, nemlig søster Anne Lise Frøkedal (Frøkedal, I Was A King) – og hva enn de har puttet i vannet i Etne, så funker det. Jeg så også Frøkedal & Familien på Loaded-festivalen (RIP!) i 2021, og felte en tåre da jeg fikk høre SØN fra Flora (2021). Etter det har Anne Lise Frøkedal hatt meg i sin hule hånd, hjerte og hode.
STAY er en vakker folkeplate som blander norsk tradisjonsmusikk med pop-hooks og rockesymfonier. Det er ikke en enkel idé å mestre, og jeg kan ikke forestille meg at noen andre enn Frøkedal & Familien ville klart det på en så god måte. & Familien består på STAY hovedsakelig av Olav Christer Rossebø, på fele, mandolin, langeleik, vokal og perk; Selma French Bolstad på fele og vokal; Ingeleiv Berstad på fele og vokal; Tomas Pettersen på trommer, og Erlend Ringseth på keys og vokal. Tre feler!
Frøkedals fjerde album (andre med Familien) åpner det hele med den ufattelig vakre «Crushing Candies», der stemmen til Frøkedal ligger langt frem i lydbildet og inviterer oss forsiktig og sårt inn til å bli. STAY er "naturalistisk pop", hvis det er en greie, og jeg blir tatt tilbake til foss og mose, solskinn imellom trærne, barndom og et enklere liv. Albumet tar oss med på en uforutsigbar reise, og vi får alt mellom fele og viser og fuzz og støyrock. «Old Mistakes» smeller til med en elektrisk nerve som føles som en bortgjemt Velvet Underground-demo – fuzz-drevet, men dypt rotfestet i noe organisk. «Springdans fra Tøyen» – en instrumental juvel ledet av Olav Christer Rossebøs virtuositet – og videre til visekunsten i «Kan Du Velga», som sitter som en varm klem. Det er et album som trosser sjangergrenser med en sjelden selvsikkerhet, og det plukker det beste fra både tradisjon og modernitet.
Jeg sitter igjen med mange favoritter, fra den umiddelbare hiten «STAY» til den overraskende springdansen fra Tøyen. Livet mitt har endret seg på mange måter etter jeg hørte denne. Jeg prøver å sette på en gang daglig i forskjellige settinger. Passer utrolig godt til: matlaging, trehogging, stressende julehandling, eksamenslesing, dansing og ikke minst – kanefart. Har ikke funnet noen aktivitet eller sinnstilstand den ikke gjør bedre. Takk igjen, familien, for et fantastisk stykke musikk. Lyden av sommer i høst, i vinter og mest sannsynlig til den kommende våren.
– Hannah Kleiven
(CA) Godspeed You! Black Emperor – NO TITLE AS OF 13 FEBRUARY 2024 28,340 DEAD
Løsrevet fra sin kontekst ville Godspeed You! Black Emperor’s åttende studioalbum fortsatt vært et vakkert og hypnotiserende post-rock-album med store og givende klimakser. Men det er selvfølgelig umulig å skille NO TITLE AS OF 13 FEBRUARY 2024 28,340 DEAD fra de sinnssyke krigsforbrytelsene i Gaza. Titlene forteller oss at låtene handler om babyer i tordenskyer og bleke fotografer som forsøker å fange de ubeskrivelige bildene vi har sett i feedene våre. I dag, 19. desember, er dødstallene ifølge FN over 45.000. Mest sannsynlig vil de ende opp med å være langt høyere.
Til tross for at bekmørket og håpløsheten er stadig tilstedeværende for de som følger nyhetsbildet, og de som leser låttitlene, formidler musikken på dette albumet i langt større grad en følelse av håp. Kanskje er det fordi vi er kommet til et punkt i folkemordet der musikk ikke lenger har så mye annet å tilby. Selv det mørkeste, mest depressive og brutale post-rock-album ville kanskje bleknet i forhold til en virkelighet som er så jævlig at ord og musikk ikke klarer å holde tritt.
Kanskje hadde NO TITLE AS OF 13 FEBRUARY 2024 28,340 DEAD vært et av årets beste album uansett; jeg vet ikke. Men først og fremst finner du det på denne lista fordi det er så viktig. Dette er en 54 minutter lang post-rock-symfoni som evner å være både en håpefull pause fra elendigheten, og et livsviktig innlegg i en offentlighet som vi alle har et ansvar for å prøve å påvirke.
– Magnus Rygge
(NO) Kristine Tjøgersen, KORK, Tøyen fil og klafferi – Between Trees
Nokre gongar er samtidsmusikk litt sånn at ja ja, dette var no eit interessant stykke, god orkestrering og spennande klangbruk – men ofte er det lite som festar seg, og den eine komponisten kan flyte litt i hop med den andre. Kristine Tjøgersen var lengje ein slik figur for meg. Eg syns musikken hennar var vanskeleg å forstå, vanskeleg å nærme seg, vanskeleg å få under huda. Men gjennom å høyre verka på Between Trees om og om igjen for å avdekke kva som faktisk foregår i Tjøgersen sine lydsamansurium, må eg innrømme å ha endra meining totalt.
For musikken på dette albumet malar fram eit bilete av ein intenst nysgjerrig og lyttande komponist, med eit heilt spesielt øyre for verda rundt oss. Mange av verka er herlege soniske landskapsmaleri, med djupdukk i lydar folk flest ikkje anar at eksisterer. Dette er lyden av naturen slik han vert oppfatta av sine eigne, naturlege innvånarar – lyden av fisk som syng, korallar som pustar, trerøter som grev seg ned mellom hårfine trådar av mycelium. Det er ein invitasjon til å endre vår eigen persepsjon av lydane kring oss, og å ikkje berre tenkje på dei som støy, men ein underleg form for musikk som kun eksisterer for sin eigen del, og som me kan velje å trå inn i som gjestar.
I musikken til Tjøgersen ligg det ei eiga form for poesi, meir henta frå naturen sine eigne krefter enn dei sedvanlege menneskelege. Kan skjønne det er underleg, og det er nok noko av grunnen til at eg har slite med å forstå heilt kva greia er tidlegare, men eg har ei kjensle av at denne plata på eitt eller anna vis er historisk, at dette er noko me kjem til å tenkje tilbake på som noko av det beste frå denne perioden av norsk samtidsmusikk – kva no enn det er.
Så, Kristine Tjøgersen, du har fullstendig overtydd meg. Eg har vorte ein ordentleg fan.
– Anders Kruse
(UK) Laura Marling – Patterns in Repeat
Alle husker han dritten på barneskolen som sa at han ikke likte vann, så han fikk saft i vannflaska si hver dag isteden. Jeg dirrer bare av tanken på at man tillater seg selv å ikke like en nødvendighet på lik linje med luft. Litt sånn tenker jeg om alle de imaginære personene som sier at de ikke liker Laura Marling sin nye plate Patterns in Repeat. Tenk at en plate som omhandler Marlings nybakte mammatilværelse får en 22 år gammel gutt med bollesveis til å stå rett opp og ned og hulke – jeg lover – dette er tilfellet med Patterns in Repeat.
Låtmaterialet er helt eksepsjonelt bra, og blir presentert på en av de best produserte platene jeg har hørt. Den er spilt inn i Marlings egne hjemmestudio, og det er noe hinsides ekte med hele lydbildet. Gitaren, som nærmest er fast inventar på alle låtene på plata, er så fyldig og at man blir liggende med øynene igjen og betrakte hvor lite som skal til for å treffe noe genuint, nærmest nostalgisk, inni deg. Marlings stemme er ofte produsert helt tørr og uten klang, noe som gir en utrolig nærhet. Man kan trekke paralleller til gigantene – Feist, Leonard Cohen og Aldous Harding – men Patterns in Repeat fremstår nesten enda nærere (banner jeg i kirka nå?).
Selv om plata består av mange høydepunkter må jeg trekke frem tittelkuttet «Patterns in repeat», som står som en slags oppsummering av de musikalske elementene som gjør plata til en tier i min bok. Hun henter tilbake tekst fra det andre sporet «Patterns», men tonesetter det på nytt, noe som skaper et nærmest konseptuelt aspekt ved hele plata. Som de fleste andre låtene kamuflerer tittelkuttet seg som ganske konvensjonell i låt-oppbyggingen, men Marling er også mesteren av uventede formmessige- og melodiske vendinger. Den kontrasterende avslutningen skaper klare assosiasjoner til Beatles-plata Magical Mystery Tour og «Blue Jay Way», før hele plata avsluttes med en slags britisk Luiz Bonfá-hyllest på «Lullaby (reprise)».
Patterns in Repeat er helt klart mitt store høydepunkt fra 2024, og noen må si seg enig, før jeg blir ekte sutrete.
– Jakob Palmer Kverndokk
(NO) Resept – Aporia
Det er lite som tyder på at undergrunnen i Norge kommer til å slite fremover. Et bevis er en plate fra i år ved navn Aporia, fra Oslo-bandet Resept. Duoen består av de unge musikerne Johannes Ruud-Holte og Max Rognlien Elgvin. Og i denne ungdommeligheten finner vi massevis av forskjellige uttrykk; de er ikke redde for å eksperimentere, og det er nettopp det som gjør Aporia så saftig. Etter introen kommer den raske «Opener», med romklang-gitarer og fete riff. Poppete og råkkete. Den etterfølges av den fengende («It’s the end of the world»-lignende) «Occupied». Deretter, ut av ingensteds, kommer den treige, bluesete «Frank the beekeeper», med elegant ballsal-piano og seige gitarer. Et vepsebol fullt av låter som stikker i alle retninger. Andre høydepunkt er den ironiske piggtråd-låta «Insane Grotesque Hardcore Punk Music Song», den hypnotiske «Love, Lies, Bleeding», den elektroniske gamer-låta «Trapped» og den nostalgiske, naive synth-myke tittellåta.
Det er vanskelig å ikke tenke på The Garden når du lytter til Resept. Likevel leker Resept med andre gravemaskiner i sandkassa av lyd. Og det gjør dem unike og festlige å danse til.
– Herman Østby
(US) Waxahatchee – Tigers Blood
Howdy! 2024 var en americana-oppvåkning, og jeg er lykkelig for å få bevitne det. Og det viktigste i sjangeren akkurat nå er Waxahatchee.
Waxahatchee, eller Kathryn Crutchfield (også kjent som Katie Crutchfield) er født og oppvokst i Waxahatchee Creek, Alabama. Crutchfield har gått fra å lage indie-rock på sine tidligere album, til å finne sin helt særegne, tidløse lyd på sitt sjette album, Tigers Blood. Albumet følger ingen tydelig rød tråd, men speiler livet i all sin kompleksitet – opp- og nedturer, kjærlighet, vennskap og alt imellom. Crutchfields særegne stemme flyter perfekt over enkle, men stemningsfulle arrangementer med kassegitar, banjo og rolig trommespill. Tekstene føles nære og personlige, som om de er sendt direkte til deg fra en venn – eller fra gubben på låven, med et vennlig smil og et glass bourbon i hånda.
Waxahatchee leverer med Tigers Blood sitt mest gripende og selvsikre arbeid til nå, og albumet gir oss flere øyeblikk som fortjener å bli stående. Singelen «Right Back To It» er en øreorm som fester seg med en gang, med MJ Lenderman (Wednesday) som en perfekt match i en duett som vil bli husket lenge. «Bored» stikker seg ut som en rå utblåsning. “I get bored / Lord knows I tried / I keep my mind occupied / Watch for the falling tide,” synger Waxahatchee med en intensitet som gjør kjedsomheten nesten fysisk. Det er frustrasjon du kan føle, som om den klorer seg gjennom høyttalerne.
Et av kjennetegnene på et bra album er at du kan spille det tvers gjennom uten å skippe, og når siste låt fader ut kan du starte forfra og oppdage noe nytt ved neste gjennomspilling. Slik er Tigers Blood. Jeg har aldri sunget så falskt til en plate i mitt liv, for tonene Waxahatchee treffer på blant annet den fantastiske kjærlighetslåta «365», er noen av det vakreste og skjøreste jeg har hørt. Waxahatchee klarer å fange følelsenes kompleksitet på en måte som føles både rå og ekte, noe man kjenner godt igjen fra god country-låtskriving, men blandet med røtter i indierocken blir dette en perle av en americana-plate.
– Hannah Kleiven
(NO) Morgonrode – Det som blir
Det hender av og til ein kjem over musikalske opplevingar som nesten er uforklarlege. Eg skulle eigentleg anmelde Det som blir da plata kom ut i vår, og skreiv ein ganske middelmådig tekst. Det var eit fint andrealbum frå ei veldig interessant gruppe, men eg tenkte ikkje meir over det, og la teksten på hylla medan eg plystra meg likegyldig gjennom 2024.
Men nokre månader seinare bestemde eg meg for å høyre gjennom Det som blir ein gong til, da nyhendeverdien hadde fått sokke til omtrent null, og meldinga i mitt hovud var ferdig. Og da skjedde det noko. Det var som om musikken hadde fullstendig skapt seg på nytt medan dokumentet hadde lege og samla transistorstøv på harddisken min. Var dette verkeleg same plata eg hadde høyrd dei småkalde vårdagane i april?
Særleg var det dei tre fyrste spora – «Sniken», «Den som går ut», og «Dekket til bryllup» – som greip meg om halsen med heilt fornya krefter. Denne finurlege, halvvegs improviserte, halvvegs komponerte, halvvegs traderte musikken såg meg i augo og spurde «Kor har du vore? Me har noko meir å vise deg, kom hit så skal du få sjå». Dei tok meg i handa og leia meg inn i ei verd fylt av den saktmodige, lågmælte intensiteten den nye norske folkemusikken gjer betre enn noko anna musikk i heile verda. Kring feleklangen er det eitt eller anna som holar ut sjela mi og erstattar det porøse treverket med ein masse som samstundes er varm og kald, musikken fyller meg med like mengder glede og sorg i nøyaktig same stund. Eg høyrde tolmoda i musikken på ein heilt ny måte, det skylde over meg på eit anna vis enn for to månader sidan.
På Det som blir fann eg no nokre av dei mest sublime musikalske augneblinkane eg har høyrd festa til ei innspeling på lengje. Ein sjeldan form for musikalsk ekstase kom over meg – dette er musikk eg vil leve og bu i for alltid, ikkje slik at eg skulle ynskje eg høyrde på den heile tida, men som eg berre vil vere.
– Anders Kruse
(JP) Hakushi Hasegawa – Mahōgakkō
Hakushi Hasegawa presenterte seg i år til verden slik som bare de dyktigste og mest vågale musikerne kan. Helt siden EP-en Somoku Hodo fra 2018 har de vist at de er en så talentfull og dyktig musiker at de helt fritt kan velge å drite i konvensjon og regler. Mahōgakkō, deres første album på Brainfeeder Records, er en utrolig blanding av glitch, folk, pop og nu-jazz, og viser japaneren både på sitt stilleste og mest høylytte.
Albumet starter med tre av dets mest intense låter. «Departed» starter albumet med et sukkersøtt mjauende keyboard over migrenefremkallende trommer, som begynner å falle fra hverandre halvveis inn i låta. Tyngre er den andre låta «Gone», hvor rapperen Kid Fresno på utrolig vis klarer å høres helt hjemme ut. Vi får også organiske, nydelige og ømme øyeblikk på albumet, som pianoballaden «Forbidden Thing», hvor Hasegawa sin fløyelsmyke falsett føles ut som et ullpledd på årets kaldeste dag. Fellesnevneren mellom de store og små øyeblikkene på albumet er den rike og detaljerte produksjonen til Hasegawa. Det kommer sterkest frem på singelen «Boy’s Texture», hvor det som høres ut som forvrengte Playboi Carti ad-liber flyr frem og tilbake over en rik gitar- og strengbasert instrumental. Det er nærmest umulig å vite hva Hakushi Hasegawa vil gjøre til enhver tid på dette albumet, som sementerer det som et av årets mest kreative og unike album.
– Miles Herman Flikke
(NO) Don´t feed the sun – Farvel, Sol
Som student i Trondheim er det lett å la seg friste med alt av ablegøyer og aktiviteter som til slutt resulterer i en dundrende hodepine og permanent tinnitus. De fleste foretrekker da rikelig med søvn og stillhet, men som det rastløse, rutinepregede mennesket jeg er, trenger jeg morgenkaffe og konstant sonisk tilfredsstillelse. Frem til 31. mai i år hadde jeg et paracet-forbruk som må ha liknet Pete Doherty i The Libertines, men nå trenger jeg bare Farvel sol.
Trioen, som består av Anna Ueland, Selma Edwards Granly og Hermann Hestbek, opererer i en veldig spennende brytning mellom abstrakt elektronisk musikk og mer tradisjonell vise, med en tydelig forankring i det improviserte. Jeg syntes EP-en viser noe helt unikt i dagens musikklandskap. Trioen setter sammen uvanlige instrument-klager til et utfyllende og ofte rytmisk interessant lydbilde. Låtene er fascinerende tydelige i tekst og melodisk oppbygning, men komplekse i form og harmonikk. Ta låta «Så nærme», en svevende og improvisatorisk låt som bygger på et dvelende synthmotiv og en abstrakt kakafoni av mellotron, cello, fele og rytmiske elektroniske lyder. Etter fire minutter med denne stemningen brytes alt opp, og sangen transformeres til en helt tørr duett, akkompagnert av en enkel cellostemme.
Farvel sol har en enormt spennende produksjon, som setter de nære og organiske stemmene i en naturlig kontekst. Musikken er plassert i uteomgivelser med lyder av vind som river i mikkene, fugler og gresshopper som komplementerer både synther og gitarer, og flylyder som får en hvilken som helst musikkviter til å prøve å finne et større sosiologisk aspekt ved hele EP-en. De tør å dyrke ukonvensjonelle vokalklanger, noe som særlig kommer fram på tittelkuttet. Det inkluderer en slags Jan-Erik Vold-vokaldub som gir tydelige assosiasjoner til Aldous Hardings snakke-koringer på superhiten «The Barrel» fra 2019.
Trioen imponerte meg stort i liveformat på Samfundet rett før jul, noe som ytterligere bekrefter at denne musikken fortjener å nå langt utover bartebyens grenser. Dette er rett og slett skikkelig bra.
– Jakob Palmer Kverndokk
(US) Adrianne Lenker – Bright Future
Få gjør frysningfremkallende samtidsfolk så bra som Big Thief-vokalist og låtskrivergeni Adrianne Lenker. Bright Future følger opp fantastiske Songs & Instrumentals fra de tykkeste pandemimånedene i 2020, og viser nok en gang en låtskriverteft og produksjonskyndighet som nesten er uten sidestykke innenfor denne sjangeren.
I likhet med 2020-utgivelsene er Bright Future spilt inn helt analogt. Lenker har tatt med seg sine kumpaner ut på ei hytte midt i skauen, og spilt inn hele plata på en åttespors båndopptaker, uten hodetelefoner, uten muligheten til å gjøre justeringer i etterkant, til og med uten en eneste skjerm i innspillingsprosessen. Selve produksjonsprosessen blir i den forstand et stikk til moderne musikkproduksjon, der alt kan måles, justeres og repareres på i etterkant, og der øyeblikk av kreativ spontanitet byttes bort til fordel for strømlinjeformet nøyaktighet.
Kanskje er det jeg som allerede i en alder av 22 begynner å bli gubbete, men det er noe med varmen i fiolinen, nærheten i gitaren og måten man hører variasjonen i avstand mellom Lenker og koristen og mikrofonene, som gjør Bright Future til noe helt spesielt. Hør bare på hvordan stolknirking og romlyder glir inn i inngangen på den umiddelbart fengende og fantastiske «Sadness As A Gift». Det er nesten som om man hører fraværet av skjerm i skogshytta.
Tekstlig er det i Lenker-stil tidvis så personlig og nært at man nesten blir litt brydd der man sitter og lytter, men ofte glir de personlige historiene over i poetiske naturmetaforer eller i overraskende artige ordspill. Helheten er like fullt så fin at det svir littegrann i brystet.
– Magnus Rygge
(US) Cameron Winter – Heavy Metal
Heavy Metal av Cameron Winter er et av de tilfellene hvor det er nærmest umulig å tro på at du hører på en debutplate. Geese-vokalisten har allerede tre album under beltet med post-punk-kvintetten som ble gjenfødt på fjorårets 3D Country, men skaper noe helt eget på solodebuten.
Om det er én ting som virkelig skiller den unge låtskriveren ut fra andre nykommere er det vokalen hans. Winter har en sjelden stemme; fleksibel og umiddelbart gjenkjennelig. I både lavt og høyt register klarer han å synge følsomt, men sterkt, og til enhver tid høres han ut som han sprekker, uten å noensinne gjøre det. For en mann som fylte 22 i år, skriver han også låter som om han hadde dobbelt så lang erfaring.
Winter skriver i bilder og metaforer på en måte som minner om Jeff Mangum og andre store; om du ikke forstår akkurat hva som menes, føler du det gjennom stemmen og bildene hans. På «Drinking Age» uler han som en gråtkvalt ulv under månen, og på «0$» blir han til en ungdomspastor som er tatt over av den hellige ånd. Den moderne folkeinstrumentasjonen er variert, smakfull og kreativ gjennom plata, og tar aldri for mye eller lite plass. Bruken av dynamikk, akkordprogresjoner, og strenger i «Love Takes Miles» er til å miste pusten av, og gjør den til et av årets sanger for meg.
I en kommentar på Reddit sa Cameron Winter at han hørte på Songs of Leonard Cohen hver dag i perioden han jobbet med albumet. Det er et skyhøyt nivå å sette for seg selv, men Winter viser at han har en låtskriverteft som bare de færreste har.
– Miles Herman Flikke
(NO) Masåva – Dagen vi så på skatere
Selma French Bolstad har hatt meg i sin hule hånd helt siden Masåva slapp Er vi store nok nå? i 2021. Sett sammen med soloskiva Changes Like the Weather in the Mountain fra 2022, har hun vist seg som en av de mest spennende låtskriverene i landet, både med sitt klokkeklare tekstlige univers og sin unike melodiføring. Dagen vi så på skatere er tøffere og rarere, men jeg kjøper det så til de grader!
Plata er den første Masåva gir ut på Braveheart Records, det grisekule plateselskapet startet av kultheltene Mikhael Paskalev, Billie Van og Jonas Alaska. Er det tilfeldig at kanskje Norges beste visepop-band følger sistnevntes rekke av skaterelaterte utgivelser? Mest sannsynlig ja, men jeg kjøper platas tematikk, som tar meg tilbake til den drømmende hipster-vridde oppveksten i en liten norsk by.
La oss klore oss fast til nettopp dette skateaspektet litt mer, og trekke frem det tøffe ved plata. Wangs knuse-interessante synthverden har fått en betydelig mye større plass på Dagen vi så på skatere enn på forgjengeren Er vi store nok nå?. Den trygge kassegitaren er ved noen anledninger byttet ut med en helelektrisk og halvlegendarisk Hagström KENT, for eksempel på klare høydepunkter som «Venter på ting skal bli bra igjen» og «Og igjen». Produksjonen er skikkelig god, og jeg elsker hvordan Morlands kontrabass og Viks tamtamtrommer napper meg i ørehårene.
Jeg må også helt til slutt trekke frem låtmaterialet, som igjen forbløffer meg med tvers igjennom god kvalitet. Selv om man kan kritisere tekstene for å ved første øyekast virke litt vel “rett frem”, med tekstlinjener om mangel på bruer til Grønnøya, så vil jeg heller kontre ved å fremheve hvor digg det er med direkte tale i en verden full av floskler! Det er jo nettopp denne hverdagslige, nostalgiske og oppmerksomme refleksjonen som gjør det så relaterbart.
Dagen vi så på skatere tar en 360-fuckyou til alle som prøver å skvise Masåva inn i den populære vise-trenden i Norge, og gir meg glede i den mørke og kalde delen av 2024.
– Jakob Palmer Kverndokk
(US) Hurray For The Riff Raff – The Past Is Still Alive
Årets beste album. Krum nakken og bøy deg i støvet for Hurray For The Riff Raff.
Denne anmeldelsen er vanskelig å skrive. Det er for mange ord og for lite plass. HFTRR sin The Past Is Still Alive er en historie om tid, som ikke skal lyttes overfladisk til. Det er ikke et bakgrunnsalbum, og du er ikke her for de vakre melodiene, selv om – *pust i bakken* – albumet har det også, så det monner. Du er her for tekstene. For historiene, rettere sagt.
Alynda Segarra bak prosjektet Hurray For The Riff Raff har på sitt niende album begått noe som kun kan beskrives som hjerteskjærende vakkert. Det er en folk-rock-americana-punke-memoir for de melankolske romantikerne blant oss. Americana-emo, om du vil. The Past Is Still Alive kommer etter det elektriske LIFE ON EARTH (2022), som blant annet innebar en turne innom vårt kjære Pstereo 2023. De som fikk oppleve den konserten vet hvor spesiell Alynda Segarra er.
Når Segarra var 17 flyttet hen hjemmefra, til et liv med haiking og tog-hopping, i et punkmiljø der Bikini Kill var det store. "I always feel like a dirty kid / I used to eat out of the garbage" synger hen i «Snakeplant», og forteller videre om venner hen har mistet til overdoser. The Past is Still Alive lyder gjennomgående som noen som har omsorg for verden og menneskene i den, og Segarra har blant annet sagt at de skal ha Narcan (motgift mot overdose) tilgjengelig på alle konsertene sine.
Albumet er spilt inn rett etter farens død, og det høres. Faren, Jose Enrico Segarra, var en musiker og lærer som stod Segarra nær, og hen har selv sagt at dette albumet er formet av farens død og den påfølgende sorgen. The Past Is Still Alive er helt nedstrippet, og selvrefleksjon og tilbakeblikk på livet går igjen i mange av låtene. Låtskrivere har en evne til komprimering som forfattere bare kan drømme om. Alynda Segarra tar denne kunstformen til et nytt nivå, på nivå med sjølvaste Bob Dylan eller Townes Van Zandt, uten at jeg skal stå på Bob Dylans kaffebord i cowboy-støvlene mine og si akkurat det. Med en historiefortelling så levende og nær at du kan føle smerten, se poesiseksjonen i boksjappa i San Fransisco, og tro på hvert eneste ord, skaper hen ikke bare sanger – hen bygger små verdener du kan gå deg vill i. Dette er historiefortelling i sin reneste, mest gripende form. Disse historiene er lagt over et americana-folk-rock akustisk lydbilde som høres varmt og nostalgisk ut, selv om du ikke er vokst opp på møkkete tog i villmarken.
Albumet, eller togreisen, lander til slutt i byen Ogallala, Nebraska. Avslutningslåten «Ogallala» handler om en verden som brenner, og til slutt føler man at alt rakner i en symfoni av trommer, strykere og ekko. "You know that scene at the end of "Titanic"? / Well I'm the one who's still playing on the deck / To watch the world burn". Verden er farlig og urettferdig. Fortiden lever fortsatt i oss.
Om du ikke vet hvor du skal, sett deg på et tog med The Past is Still Alive på øret, og det vil ta deg dit du ønsker. Et album som bryter opp tiden, setter den sammen i ny rekkefølge og besøker fremtiden og fortiden samtidig. Et album om sorg, kjærlighet, venner, familie og selvrefleksjon i en verden som brenner. Det finnes ingen som Segarra, og jeg hadde lest enhver bok, sett enhver film eller lest ethvert dikt med hens navn på. Årets beste album.
– Hannah Kleiven
(SE) Bladee – Cold Visions
Bladee har lenge snakket om selvdestruktive handlinger; dop og dårlige valg har vært en stor del av livet og musikken hans. Nå har han fylt 30, en av de milepælene i livet som katalyserer selvrefleksjon. På Cold Visions får vi et ærligere innblikk i livet til en eldre og mer kritisk versjon av ham. De siste ti årene med kjendisliv har tatt ham igjen og gjort ham mer paranoid, isolert og deprimert. Lyrikken er gripende, reflektert og morsom, og leveres med en intensitet som får deg til å lure på om Bladee i det hele tatt puster over den mørke, syntetiske produksjonen, som synker deg inn i sinnet hans.
Over de ti årene siden Gluee har Bladee klart å krysse over i titalls stiler og sjangre, men fortsatt høres ut som seg selv. På Cold Visions utforsker Bladee den nyere “rage”-stilen som er blitt popularisert av artister som Playboi Carti, Yeat, og Ken Carson. Over 30 sanger og 63 minutter kunne man fryktet at albumet enten blir repetitivt, usammenhengende eller slitsomt, men ved ingen stunder føles det ut som Bladee gjenbruker ideer. Det høres heller ikke ut som noen av hans kolleger, da han tar med de beste ideene fra gamle album som Crest og bruker dem som ankerpunkt for å lette på lytteropplevelsen. At Bladee har gjennomført et så stort, tungt, og ambisiøst prosjekt, hvor han gjenfødes i en ny sjanger, er vilt imponerende, og må bare hylles.
– Miles Herman Flikke
(NO) Ol’ Burger Beats – 74: Out of Time
74: Out of Time er en kjærlighetserklæring til hiphop, av høyeste kvalitet. Det første av to album produsert av norske Ol’ Burger Beats i år er dypt konseptuelt; året 1974 var del av en periode der verden var i stor endring. Vietnamkrigen nærmet seg slutten, Richard Nixon gikk av som president, og effektene av borgerrettsbevegelsen i USA begynte å manifestere seg. Femti år etterpå er det verdt å ta en titt tilbake og reflektere over hva som er likt, og hva som har endret seg fra da til nå.
Kanskje det viktigste av alt for albumets skaper og medvirkende artister er fødselen til produsenten J Dilla, som har satt sine fingeravtrykk overalt på albumet. Ol’ Burger Beats gjør som den avdøde legenden, og bruker sjangerens særegne evne til å rekontekstualisere gamle lyder og stiler til en moderne estetikk, til stor effekt. 74: Out of Time eksisterer mellom tids- og landegrenser; en norsk produsent bruker 70-tallsplater for å lage moderne, jazzete hiphop, med det beste av moderne talentfulle rappere fra den amerikanske undergrunnen.
Ol’ Burger Beats’ grundige arbeid og løse, men begripelige albumkonsept får fantastiske vers fra titaniske gjesteartister som Billy Woods, Pink Siifu, Lil’ B og Fly Anakin. For Awon er tallet 74 en hvilepuls (for hver sang på plata må også være i 74 BPM), mens rappere som Quelle Chris ser tilbake i tid og reflekterer på endringen som har funnet sted i perioden i mellom. Mens du lener deg tilbake og lytter er det fort gjort å tenke: Hva er 74? Er 74 et år, et sted, følelser, minner, eller en sinnstilstand? For meg så er dette albumet behag, lav puls, og årets beste hyllest til hiphop.
– Miles Herman Flikke
Honorable mentions
MJ Lenderman - Manning Fireworks
Dad, rock! Fantastisk moro tekster i en utrolig sjarmerende bygde-fuzz-rock som du aldri har hørt maken til.
– Hannah
SKRÆNG - I Wish I Was A Tiger
En skikkelig kul debutplate som kom altfor sent inn i livet mitt. En guttegjeng fra Byåsen VGS (ja, du leste riktig) som har laget noe som er verdt å følge med på om du har en spesiell plass i hjertet ditt for Sonic Youth, Beck, Yo La Tengo eller annen 90-talls fuzzgitar.
– Hannah
King Hannah - Big Swimmer
Liverpool-duoen gjør det igjen! Og denne gangen er det bedre, mørkere og mer bråkete. Skitten indierock som svømmer rett inn i hjertet ditt. «Davey Says» og «Big Swimmer» er to av årets beste låter. Kolossalt!
– Hannah
Onsloow - Full Speed Anywhere Else
Digget Onsloow lenge. På den nye plata har de fått ny vokalist, Helene Brunæs (Lille Venn), og det virker som at de har raffinert seg i lyden av Onsloow. Full Speed Anywhere Else virker som et nytt kapittel for bandet, og det er en god blanding av emo og energisk. Full fart hvor som helst Onsloow spiller den nye plata – dit vil jeg i 2025.
– Hannah
Erlend Øye, La Comitiva - La Comitiva
Dette er jo litt juks da, Erlend! Med singler gitt ut over fem år er den første Øye/La Comitiva-platen her, og den er jo bare fantastisk. Øye, som har hatt enorm suksess med både Kings of Convenience og The Whitest Boy Alive, i tillegg til egen solo-karriere, teamet opp med det italienske strenge-ensemblet La Comitiva i 2012. Sjekk særlig ut låtene «Matrimonio Di Ruggiero», «For the Time Being» og «Mornings and Afternoons». Merk deg også at «Lockdown Blues» er et skoleeksempel på tekstlig enkelhet, lik det eller hat det!
– Jakob
I LIKE TO SLEEP - Bedmonster’s Groove
Dette er trondheimsjazz for rockærne, frikærne, klubbærne, vibrafonistene og avantgardistene. Det er så bra, så tøft og så GROOVY at jeg dævver.
– Jakob
Godt nyttår!