HOOK-redaksjonen har kommet frem til det beste som har kommet ut i 2023, og samlet dem her, så dere kan lese. Takk for et år med HOOK og et år med mye god musikk.
2023 var et godt år for musikken, både her til lands og ute i den store verden. Her er årets beste album. Hilsen oss.
van danse - Madam Jam
Bilete: Melovitten
Ok. Høyr meg ut. Kontrovers og nyskaping er viktig sjølv i gamaldansen.
Madam Jam og den flamingohovuda hypemanen deira skapte ein del furore under årets landsfestival i gamaldans. Dei har eit stiluttrykk som går langt utover det me er vande med i den norske tradisjonsmusikken, med openberr innflyting frå andre land sin tradisjonsmusikk. Dette var det ein del av dei gamle grå i gamaldansmiljøet som reagerte kraftig på, spesielt når domarane plukka dei ut til finalen.
Medan ein skal takke dei for nyskapinga, er det heller ikkje til å stikke under stol at Madam Jam antakeleg har laga årets beste gamaldansplate. Van danse renn over av energi, speleglede og ein enorm kjærleik til tradisjonsmusikken. Musikarane har føtene trygt planta i den norske musikken, men trekk inn mykje frå den irske folkemusikken, mykje frå bluegrass og country, og det kviler til og med ein romfolksschwung over «Rulett». Resultatet er heilt suverent engasjerande musikk – kreativ, livsglad og uredd. Dette er ikkje musikk berre for dei med bunad høgt oppe på ei seter, men for dei med raudruta flanell og slipset midt på panna under julebordet.
Norske folkemusikarar har vorte utruleg flinke til å lage nye ting av den gamle kulturarven, men ofte er det hardingfelemusikken som står i bresjen, medan gamaldansen held seg mest til kjende trakter. Me kan berre håpe at Madam Jam er starten på ein snuande trend, og at gamaldansarane også lausnar litt på slipset.
- Anders Kruse
Whatever, Together - Lille Venn
Bilde: Little Friend Big World
Mamma, ikke vekk meg!!! Jeg vil for alltid leve i Lille Venn-universet med rosa striper i håret og Avril Lavigne-plakater på veggen og et altfor nært forhold til pappa sin Green Day t-skjorte.
Okei, "Whatever, Together" er catchy nok til å dø av. Jeg mener det. Gjennomført, deilig, rask, altoppslukende pop-punk skrevet for de av oss som fortsatt hører på Paramore i ny og ne. Vi er vitne til noe som kan bli gigantisk. Plata er feilfri, og gir til og med min mor og far på 50 lyst til å ta på seg noen hullete, rosa hansker og slips over band-t-skjorta fra 1998 og danse i stua. Rockefoten går spastisk, hendene er i været og man føler seg fri fra bekymringer, fri fra alt.
Jeg er seksten igjen. Bare jævlig glad. Som i “I Blew My Friends Off!!”, som er den perfekte pop-punk låta om å være forelska, droppe venner for kjærligheten i den uklare, rosa-skyer-verdenen til en forvirra 17-åring der hver dag føles som de klissete greiene The Cure synger om. Om det er en linje jeg gleder meg til å hyle høyt på konsert er det; “We never talked but the first three months/Felt like Friday and I'm in love”.
Man kan gå så langt som å si at dette er det nærmeste vi har en norsk Taylor Swift (hvertfall i hennes tidligere greier), som appellerer både til onkelen din på Oslo Ess-konsert og moren din på Sharon Van Ettens første rad. På bare sju låter er dette altså et av årets beste album. Tekster og melodier som tar tak i hjerterota di og vrir det om til å kjenne på kleinhet, sødme, uskyld og ungdommelighet. Det er vondt og fint, alt på en gang. All kudos til geniet, som er alt annet enn liten.
- Hannah Kleiven
AFSKUM – AFSKUM
Bilde: Universal Music Denmark
“Få opp øra! Hør på AFSKUM!”
AFSKUM er det etterlengtede prosjektet til Prince Askar. Før AFSKUM i det hele tatt hadde sluppet musikk spilte han på en rekke store festivaler i Norden, og det vokste en stor hype rundt denne mystiske musikeren. For i lang tid kunne man kun se artisten gjennom kortvarige Instagram-klipp fra festivaler, der han enten brølesynger for full hals eller stuper ut i moshpitter til sine tyngste, mest energirike sanger. Selv hadde jeg gleden av å oppleve AFSKUM i Kulturkirken Jakob under by:larm 2022, og det er faktisk den eneste konserten jeg husker i sin helhet. Det var rett og slett noe helt nytt og spennende.
AFSKUM sitt debutalbum er et tungt, vakkert og fengende prosjekt som blander elementer fra synthrock, rapp, pop og trance. Hvis du synes dette høres ut som en kraftig blanding, så har du helt rett. Og på samme måte som det musikalske er allsidig, kraftig og energisk – er tekstene like mektige. For tekstene til AFSKUM er dypt personlige og tar opp temaer som rasisme i det danske samfunnet. Framføringen er brutal og ærlig, og kombinert med støyete, brølete og uraffinerte vokaler er plata ingen enkel kost. AFSKUM burde være på alle sine radarer, og jeg håper inderlig at folk får øra opp for dette spennende og innovative albumet.
- Andreas Jensen
Mysterier - Andreas Røysum Ensemble
Bilete: Motvind Kulturlag
Pang! Hallo! Kvil. Reis deg!
Klarinettisten Andreas Røysum og musikarane han har med seg på Mysterier har mana fram ein stille eksplosjon, ei intens ro og ei gradvis utfoldande verd. Eg vil ikkje at låtane skal ta slutt, eg vil berre bu inne i lyden som kjem ut av høgtalarane mine.
Mysterier husar eit virvar av musikalske heltar. Klarast er det dei har arva frå sekstitalet sine kosmiske frijazzheltar Albert Ayler og Don Cherry, men det finst også djupe fotspor etter New Orleans-jazzen i åpningssporet «Øyvinds Odyssé». Også folkemusikk frå dei britiske øyer finn ein stad på Mysterier: låtane «Hares on the Mountain» og «Barbary Allen» er arrangement av høvesvis ein engelsk og ein skotsk folketone. Ymse asiatisk påverknad er også å skimte, spesielt på «Røysification». Røysum er aldri sjenert kva angår verknaden dei musikalske heltane hans har hatt på han, samtidig som han unngår pastisj og blass kopiering: Mysterier er ei meisterklasse i å sy saman musikalske inspirasjonskjelder til noko eige.
Ein kan rett og slett spekulere i om me har med ein moderne klassikar å gjere. Albumet sine sju låtar smeltar saman Røysum sine finurlege, presise arrangement og musikarane sine kombinerte personlegdomar, og til saman er dette ei av dei beste norske jazzskivene eg har høyrd på lengje.
- Anders Kruse
Nevereverending - Misty Coast
Bilde: Fysisk Format
Vugg meg til søvne, Misty Coast.
Første gang jeg hørte "Breathe", trodde jeg at jeg skulle dø. Eller nærmere sagt, jeg trodde jeg hadde blitt kristen og kommet til himmelen. Da låta var over kom jeg på at jeg fortsatt var en sta ateist, men at tanken var fin i løpet av de tre minuttene. Og passende, ikke minst.
"Everything Hits All At Once" er det første som treffer oss på Linn Frøkedal og Richard Myklebust sitt fjerde album "Nevereverending". Jeg har vært en trofast fan av Misty Coast siden singelen "Transparent" kom ut i 2021, og jeg overrasket meg selv med å si "hæ, er disse norske?!?" høyt til meg selv. For det er akkurat det – det høres ut som California og en hytte i Memphis samtidig og alt på en gang. Det høres ikke ut som Torshov i Oslo, fyrmesterboligen på øya Utsira eller hos Matias Tellez i Bergen, der plata faktisk er spilt inn.
Det er hazy, fuzz, pakket inn i lo og rosa skyer. Det er støy og kjærlighet. Det er drømmende og svevende og Mazzy Star, Blonde Redhead og Slowdive på kassett. Det er kjøreturen med den du er forelska i som du ikke vil skal ta slutt. "Canvas Empty" knuste meg og limte meg sammen igjen i løpet av noen nette minutter. Det har ikke skjedd før. Nja, eller The Replacements klarte det da jeg var 14, med "Here Comes a Regular", men det pleier jeg ikke å snakke om. For sårt. Uansett.
Hvis TikTok-hipster-bonanza-helvetet har drept shoegazen i 2023, har Misty Coast tatt det som er igjen av den og gjort det psykedelisk, gjort det møkkete, flettet metall og bomull sammen, og lagd noe eget. Noe jeg tror bare disse to kan få til. Det er bedre enn alt annet i dag som prøver å lage shoegaze med øynene lukket og hipster-beanie på. Det er stort, har særpreg og nå blir jeg kristen igjen, men GUD som jeg har savnet det i den store boksen man kan kalle “shoegaze”.
- Hannah Kleiven
My Back Was A Bridge For You To Cross - ANOHNI and the Johnsons
Bilde: Secretly Canadian
Kvinn deg opp, og tørk tårene. Årets vakreste album er "My Back Was A Bridge For You To Cross".
Anohni (tidligere kjent under navnet Antony, med backingbandet the Johnsons) har samlet den gamle gjengen og laget årets vakreste album under navnet Anohni and the Johnsons. Sist vi hørte fra Anohni var året 2016, albumet het "HOPELESSNESS", og det inneholdt den hjerteskjærende "4 DEGREES". Og etter det har verden gått enda mer til helvete. Krig, global oppvarming ved the point of no return og politikere som ser ut til å bli dummere for hver dag som går, og verden blir stadig mer homofobisk og transfobisk. Da Oscar-utdelingen ikke ville invitere henne til å fremføre sin Oscar-nominerte låt til dokumentaren "Racing Extinction", skrev hun et åpent brev om å "maximize her usefulness" som kunstner, i en verden som er mer fiendtlig enn noensinne mot mennesker som henne. Etter dette lagde hun "My Back Was A Bridge For You To Cross".
"My Back Was A Bridge For You To Cross" er et soul-album for den blå sjel. Og med det så mener jeg at det er deprimerende, ødeleggende og sårt. Stemmen til Anohni kan ryste deg langt inn i ryggmargen, og musikken kan få knoklene dine til å dirre, hjertet til å smelte. Mitt første møte med plata var i en platebutikk i Nederland, og "Scapegoat" var på stereoen. Og jeg stoppet opp, ble stor i øynene, frøs nesten til is. Løp bort til mannen bak kassa og spurte "what is this", og siden har jeg vært frelst. Poesien gjennom dette albumet er hjerteskjærende ektefølt og man blir slått ned, motløs, nærmest tilintetgjort av ordene som treffer en verden som trenger det sårt. Låter som "It Must Change" og "Why Am I Alive Now" er noe av det tristeste jeg har hørt, denne platen er ikke for de bløthjertede. "No one's getting out of here/That's why this is so sad", synger hun i åpningssporet, noe som oppsummerer hele albumets håpløshet.
Hvis du ikke har hørt om eller dykket ned i kunstnerskapet som er Anohni, vil jeg sterkt anbefale å gjøre det en uke eller måned du har lite å drive med. Hjerte og sjel vil takke deg.
- Hannah Kleiven
7’’ - FABRÄK
Bilete: The Bank Records
Deilige, danske dritungar med ein beskjed.
Duoen som i fjor gav oss det eksplosive debutalbumet RIGE BØRN LEGER BEDST slapp i mars EP-en 7’’. Den består av både rap-rock a-la Rage Against The Machine, og meir P3-venleg bilkøyringsmusikk, med parasittiske bassriff og fuck you-stemning over heile linja. Over fire låtar harselerer Anton «CXRTIER» Dyrby og Sixten Rasmussen med bl.a. hustle-kultur og grøftefylla i den danske provinsen, og kritiserer både kvarandre og systemet, med attitude så det held.
EP-en startar med nu-metal-inspirerte «TO FINGRE», som passar til å sniffe bensin i ei garasje/skulke gymtimen/få tatovering på nach/vandre gatelangs og vere kul, før dei tek oss over til «AUTOSTRADA» (feat. Artigeardit), som luktar meir av Aperol spritz enn av raud Marlboro, men som likevel inntek den same freidige haldninga: «Jeg skaber mange problemer / Jeg fucker ik' med din bimmer / Jeg' ligeglad, om den spinder / Jeg blev født som en sinner». «Ikke et punkband», står det i Instagram-bioen deira, men eg veit ikkje heilt, eg.
7’’ får meg uansett til å sjå fram til neste brandvarme låtslepp som kjem frå FABRÄK, som rykta seier at kjem allereie nyttårsaftan i år, altså i kveld (!), når denne saka publiserast. Rykta vil òg ha det til at dei spelar på Havet i Trondheim i april 2024, for dei som er i nærleiken. Eg trur desse to smådjevlane kan kome til å utsette Skandinavia for noko valdsamt.
- Maiken Gjøsdal
Alt er annerledes - Villskudd
Bilde: Villskudd
Boy Howdy! Bygda har stått opp igjen fra de døde! Og den heter Villskudd.
Oh, dette har jeg gledet meg til. Å prøve å skrive om Villskudd. Ikke en enkel sak, det, nei. Hvordan skal man oppsummere et band med bygdesjarmen til Dylan, skrik og skrålen til CC Cowboys, refrengene til DeLillos, poesi á la Bjella og komplett Green on Red-diskografi i CD-shifteren på Volvo'n, på full guffe på vei til øvingslokalet. Okei, selv om det hørtes ut som et forsøk på båssetting, stemmer det ikke. Villskudd er mye mer enn det. Det er tøft, ikke bare musikken, men tøft i den forstand at det ikke er musikk for gamle karer på 50, istedet er det ungt, friskt, rockete. Det er hjerteskjærende låter om å se tilbake, kjærligheten, flytte fra det som var godt, angre, bråke, døden, livet, og ikke minst traktoren til fatter'n, som hoster og harker litt. Det er blues, det er country, det er råkk og råll. I verdens beste blanding.
Hvis du ikke har hørt om Villskudd, så har du ikke fulgt med. De har turnert i Oslo, Trondheim, Tromsø, Stavanger, Hamar, Gjøvik, Halden, Gøteborg, Malmø og et drøss andre steder i forbindelse med "Blitzturneen", turneen til deres debutplate "Alt er annerledes". Bandet kommer fra Hedmarken (og egentlig har jo ingenting godt kommet fra Hamar-traktene, noensinne, xoxo Oppland2001), og består av David William Øynes, Alf Kippersund Nordseth, Carl Anders Sørheim, Markus Lierhagen og Johannes Gartland*.
Etter å ha hørt igjennom "Alt er annerledes" nede på bua (kan oversettes til "anneks" for de her som ikke har opplevd at folk kjører traktor til skolen istedenfor sykkel) her jeg sitter innesnødd på Lillehammer, har jeg både skratta og grått litt. "Flyttevisa" og "Fatterns gamle traktor" er noe av det skjøreste og fineste jeg har hørt på lenge. Det fikk meg til å føle noe, og er det ikke det musikk skal? Det er nesten så det er vanskelig å skrive om enkeltlåter, fordi dette bør høres på som et album. Når det er sagt - anerkjennelse og ros fortjener sånne låter. De passer perfekt inn i albumet, som avslappende pauser mellom det mer rocka materialet, men samtidig er de alt annet enn pauser. De gir deg tid til å stoppe og tenke. Og trykke på play igjen.
Plata er en ode til bygda, storbyangsten, kjærligheten, livet og døden. Og det er ekstremt betryggende og komfortabelt å høre på. Takk!
- Hannah Kleiven
*HOOK-redaksjonen kjenner Johannes Gartland personlig.
False Lankum - Lankum
Bilete: Rough Trade Records Ltd
Sjå den bleike sola i grått, ho skin framleis like sterkt.
Folkemusikarar verda rundt opererer konstant i dialog med ei musikalsk forhistorie som strekk seg fleire hundre år tilbake i tid, og mange arbeider med å eine tradisjon og nyskaping, men få klarar å skape noko så gripande som den irske gruppa Lankum har gjort på det fjerde studioalbumet deira, False Lankum, i denne prosessen.
Lankum har stege som stjerneskot etter at dei slapp denne plata, og med god grunn. Gruppa stikk seg ut frå alle andre irske folkegrupper eg har vore borti, ved å kombinere den eldgamle musikken med både kvass drone og ei pessimistisk ømheit som gir dette albumet ein heilt unik atmosfære. Dei lagar eit landskap i avstemde fargar, kor regnskyar heng tunge over himmelen og vinden kjem kald inn frå havet, men kor ungdomar framleis spring etter kvarandre over ei grasslette i frivol somarleik.
False Lankum er på randen av å vere ei sublim musikalsk oppleving. Det er mørkt og dystert, men ikkje håplaust. Dei trår balansen mellom lyset og mørkret, og etablerer seg som ei ny tid sine heltar i den irske folkemusikken.
- Anders Kruse
Melodi Grand Pris - Unge Prisere
Bilde: Lydmuren
Gøss har aldri blitt priset bedre
Melodi Grand Pris er et kjærlighetsbrev til Gausdal. Og pris, såklart (også kjent som snus, for dem som ikke er kjent med østlands-slang). Rappgruppen Unge Prisere er en mystisk gruppe. Jeg finner ingen informasjon om dem noen steder, foruten en Instagram-konto der de byr på en oppskrift på priskrem. Alt jeg vet om dem er at de er fra Gausdal, og at de har gitt ut en av de morsomste norske rappalbumene i år.
Tekstene er geniale og leker med all slags påfunn og tematikk man finner ute på bygda. Det er hardt arbe, to-tomms plank, gårdsliv og stæn tekstene går i. Plata er fylt til randen med oppblåste og overdrevne skildringer av bygda, samtidig som den lager rom for å kritisere hamsterhjulmentalitet i byene. «Tommel opp til alle mine excel bros, som elsker å mellomledes» på «Excel Rose» er kanskje årets bar. One-linerne smeller som krutt, og det er ikke mangel på humoristiske adlibs, bars og kreative ordspill. Ta for eksempel linjen: «Træet nede i London er det jæ som har høgd – lærte det på sløgd» på “Nobelpris”. Det er skitartig.
Den røde tråden i Unge Prisers tekster er kjærligheten til Gausdal og pris. Men det geniale med “Melodi Grand Pris” er at man ikke kan være sikker på hvorvidt det er et fleipete, uhøytydelig og parodisk rappskive om bygdelivet – eller et seriøst, moderne rapp-prosjekt i bygderappens halvseriøse/halvparodiske drakt. Men det er vel det bygderapp handler om? Litt ekte kjærlighet, og litt ekte kødding. En perfekt kombinasjon, om du spør meg.
Er det kødding? Ja, sannsynligvis. Er det bra kødding? Ja, ett hundre og ti prosent.
- Andreas Jensen
Cousin - Wilco
Bilde: dBpm
Jada, jeg vet. "Dadrock".
Innledningsvis vil jeg si at Wilco er det viktigste amerikanske bandet de siste 30 åra. Okei? Takk.
Så. Wilco brukte koronaårene godt. Ryktene sier at de begynte å spille inn "Cousin" allerede tidlig i 2020, men så ombestemte de seg og ga i stedet ut det doble country-albumet "Cruel Country" i 2022. Det albumet ble spilt inn live, uten ekstern produsent, med hele bandet sittende i ring på The Loft, studioet i Chicago, som har vært bandets hjem i mange år. De samme ryktene sa at Jeff Tweedy hadde et annet, snålt popalbum i ermet, og at de kastet innspillingene, beholdt låtene og hentet inn selveste Cate Le Bon til å produsere. Og det var altså "Cousin".
"Cousin" er deilig rar og kilende, kantete og skurrende, men det høres likevel ut som et Wilco-album. Det er skarpe trommer, knusktørre gitarer og akkurat passe støyende synther, men likevel umiskjennelig Wilco. Ikke like bra som mesterverket "Yankee Hotel Foxtrot", men likevel er "Cousin" det beste albumet fra Wilco på mange år.
Albumets høydepunkt er åpningssporet "Infinite Surprise". Det er en seks minutters folk-låt om livets mysterier ("It's good to be alive/It's good to know we die"), kledd i et deilig eksperimentelt lydbilde, som svaier, knitrer og rasler. Det kiler i øregangene og du vil ha mer. Min favoritt "Evicted" kunne vært en Prince-demo fra "Sign 'O' The Times"-perioden. Og det – det liker vi veldig godt.
Når albumets siste låt, den XTC-aktige "Meant To Be", fader ut i natten, er jeg mett og glad. Glad, fordi det fortsatt finnes band som Wilco. Og mett, fordi de enda en gang har levert et dønn solid album, som jeg kan plukke fram om 10, 15 og 20 år uten at det høres datert ut.
- Hannah Kleiven
SAVED! - Reverend Kristin Michael Hayter
Bilete: Perpetual Flame Ministries
Gud hjelpe oss alle…
Etter fire albumutgjevnader under namnet Lingua Ignota, valde Kristin Hayter å parkere denne katalogen, og skulle reise på sine siste turnéar som LI i 2023 (eg hadde billett til ein konsert i Praha, som vart avlyst grunna ryggskaden hennar, noko som var årets desidert største nedtur). Like før rakk ho å bli ordinert som pastor i the Universal Life Church, og starta plateselskapet Perpetual Flame Ministries. Og no held ho fram med å skape, under det nye namnet Reverend Kristin Michael Hayter.
Hayter har tidlegare laga musikk inspirert av romersk-katolsk kyrkjemusikk, med ei kontrastprega, operatisk, barokk ånd over seg. På siste plata under namnet Lingua Ignota byrja ho å utforske tradisjonelle amerikanske sjangrar som bluegrass, og blanda inn instrument frå Appalachane i USA. Og no trur eg ho har blitt fullstendig protestant.
SAVED! er på eit vis enklare, meir audmjukt, mindre teatralsk, - i alle fall estetisk. Tekstane, derimot, er meir enn nokon gong drypande av religiøs fanatisme. Mellom anna tolkar ho på albumet dei tradisjonelle salmane «There is Power in the Blood», og «Precious Lord, Take my Hand», med sin eigne, maniske vri. Produksjonen er rusten og støvete, og produktet er nifst på ein annan måte enn dei tidlegare utgjevnadane hennar er. Det er i alle fall meir relatable for meg, som tilbringer romjula i bibelbeltet og bur i nabogarden til bedehuset …
Med dette står Kristin Hayter framleis att som ein av dei mest interessante artistane som er i live og verkar i dag. SAVED! er eit nøkternt steg i ei litt anna retning, og eg er verkeleg her for det.
- Maiken Gjøsdal
This Stupid World -Yo La Tengo
Bilde: Matador Records
Årets beste album er en umulig liste og jeg er lei. Men jeg blir aldri lei av deg, kjære Yo La Tengo.
Her kunne jeg skrevet et klissete, vått kjærlighetsbrev til "This Stupid World" av Yo La Tengo. Til Ira Kaplan, Georgia Hubley og James McNew. Men det skal jeg ikke, det får for alltid bli i dagboka mi. Yo La Tengo kommer alltid til å være en favoritt, og "This Stupid World" er akkurat det, en tidløs favoritt. "Tonight's Episode" føles som introen til livet mitt i denne dumme verdenen. Hele albumet er skranglete og vakkert. Det er som om Yo La Tengo har tatt grove materialer og vevd dem sammen med silketråd til å bli noe unikt og særdeles annerledes. Nei, nå begynner jeg på kjærlighetsbrevet mitt…
"Aselestine" er høsten og våren og ventetid og løv som faller og alle gode, småtriste følelser pakket inn i 3 minutter. Denne låta gjør hele plata verdt å høre på. Mer trenger jeg egentlig ikke si, for hvis du har vært borti lyduniverset som er Yo La Tengo, vet du hva jeg mener. Det er kvalitet langt forbi forklaring og ord.
Jeg vet lista er over og du sikkert er god og mett på ord som "hjerteskjærende" og "svevende", men hvis du fortsatt henger med vil jeg gjerne peke på noen andre ting jeg har hørt mye på i år. "I Am The River" av Leale Neale (forsåvidt resten av albumet også), "Weathervanes" av Jason Isbell and the 400 Unit, "HELLMODE" av Jeff Rosenstock og "Javelin" av Sufjan Stevens. Oh, og PJ Harvey, selvfølgelig. Og Feist! Oh, og Bjella sin "Nysetmåne", herregud…Okei, ferdig.
Wednesday sitt var også veldig bra…anbefaler!
- Hannah Kleiven
Og så øyeblikket du har ventet på. HOOK sine topp tre beste album fra i år (vi hater egentlig lister og rangeringer av musikk, bare for å ha sagt det. Men disse tre albumene følte vi som redaksjon at burde få litt ekstra oppmerksomhet). Hudkreft, Fuckleberry Hinn og Erlend Apneseth Trio & Maja Ratkje: Takk for at dere har lagd våre favorittalbum fra i år.
Neither / Nor - Fuckleberry Hinn
Bilde: Wonderful & Strange Records
Et album man kan dra på oppdagelsesferd i, gjemme seg og ikke minst forsvinne i. Bli med ned i kaninhullet som er "Neither/Nor".
Vi har skrevet om bandet med det "morsomme" navnet tidligere, og vi vil aldri slutte! High Water Marks Øystein Megård og Øystein Ulvund, som har med seg Tord Nyheim Hovde, Ole Jørgen Kristensen og Hallvard Løberg Näsvall på bass, gitar og trommer, har laget det HOOK har kommet frem til er et av årets aller beste album. Og heldigvis for oss er det et dobbeltalbum. De talentfulle karene har laget et DIY-Lo-Fi-indie-rock-album slik det skal lages. Hilsen 90-talls-fanatiker.
Det er Mark Twain- og Elliott Smith-referanser, støy og brusing i monitor, et eksperiment på hva indie er og hva det kan være, et tilbakeblikk til en tid med innspilling i stua og lo-fi estetikk uten å bli altfor pretensiøse. Det er lyden av kulhet Fuckleberry Hinn bringer til bords. Å dra frem enkeltlåter og lovprise dem blir feil for meg med "Neither/Nor". En såpass variert og lang plate fortjener å bare få være det, et album. En komplett spilleliste. Hvis du vil ha et album å sette på for å forsvinne fra den virkelige verden i en time, trenger du ikke lete lenger.
Albumet er litt slik som "Dragon New Warm Mountain I Believe in You" av Big Thief var for mange: et stort, melodisk univers en kunne ta og gjøre til sin egen lille trygge havn. Med nok vendinger og endringer til å holde oss fokuserte og overrasket. Det er litt som den forelskelsen som er så avhengighetsskapende deilig fordi du aldri vet hva den andre personen kommer til å gjøre. Du må bare henge med. "Neither/Nor" er litt som høst-varianten av det. Når ting er litt mørkere og litt mer sinna.
Dette er et av årets beste album fordi de har kastet alle kort på bordet, alle ideer, gjennomtenkt og uredd. Det er hjemmesnekra, samtidig som det er proft. Det er uventet, og utforsker en lekenhet få band tør å vise i dag – og det – det skal feires! Så Fuckleberry Hinn, kan dere ikke lage et trippelalbum som heter Oko Yono, eller noe sånn til neste gang? Så vi kan le og digge litt til. Takk for et av årets desidert beste album. Mer fuzz i monitor, takk, slik vi pleier å si.
Collage - Erlend Apneseth Trio & Maja Ratkje
Bilete: Hubro Music
Hardingfele er ikkje berre for bunadspolitiet, og stemmekunst er ikkje berre for dei som lever på statsstøtte.
Små bekkar av sylv grev seg gjennom dei massive røtene til eit fjell. Vatn piplar sakte fram yver mosegrodd stein under skyar av kopar. Fuglar laga av lav og delane av ei gamal klokke sit i blodraude tre, medan vatnet sakte blir til ei elv som grev seg ut av berget og blir til ein flod som skjer seg som ein kniv inn i landskapet.
Collage er ei magisk reise gjennom eit fantasilandskap, ein versjon av dei dalane og fjella me er vande med, men tilverka gjennom abstraksjonslinsene til Maja Ratkje og medlemane i Erlend Apneseth Trio. Ein kan skimte ting frå både den progressive folkemusikken Erlend Apneseth og trioen hans (Øyvind Hegg-Lunde på trommer og Stephan Meidell på gitarar) har gjort seg kjende med frå før, og dei særeigne, samtidsmusikalske friimprovisasjonene til Maja Ratkje, men det er kombinasjonen av desse som gjer dette til ei så unik plate. Ingen av dei tek noka dominerande rolle i lydbiletet, og dei musikalske bidraga til kvar av musikarane inngår konstant i ei fantastisk syntese av lyd der ikkje ein einaste tone kjennest malplassert.
Det er vanskeleg å halde superlativane tilbake når ein pratar om denne plata. Collage bør du faktisk oppleve, og ikkje berre lese om. Dei 33 minutta albumet varar kjem du til å angre på at du brukte på noko anna enn å bli med på denne herlege reisa Erlend Apneseth Trio og Maja Ratkje tek oss med på.
Osyo by - Hudkreft
Bilde: Fysisk Format
Det beste som har kommet ut av drittbyen i år er Hudkreft sitt andre album. Kanskje for alltid.
Jeg hadde en gang en drøm. Jeg tror jeg satt i en av parkene i Oslo (jeg er heldigvis født og oppvokst litt nærmere skogen og et titalls åkre og traktorer, så nei, jeg vet ikke helt om jeg var på Tøyen eller Torshov.) Og slik som drømmer er, absurde, uten forklaring, uten hensyn og uten nødvendighet for analysering når den er over, var den rar. Petter Baarli var der. Fire jenter som het Susanna, Vicki, Debbi og Michael. Og meg. I løpet av denne drømmen, som egentlig ikke var så spennende i starten, fant jeg ut at det var The Bangles. Og da ville jeg jo selvfølgelig at de skulle spille "Going down to Liverpool". Uansett, så var vi ikke lenger i parken, men i et slags hus med mange etasjer. Og jeg måtte finne etasjen der The Bangles skulle spille (jeg tror jeg hadde sovnet til en episode av Gilmore Girls kvelden før). Men jeg, og nå Petter Baarli, fant ikke Susanna og co. Men der vi endte opp var på en sofakonsert med Hudkreft. Eller, jeg tror det var Hudkreft. De spilte i alle fall årets beste låt, "Tomtomt Disco". Minutemen kom og ble med på konserten. Petter Baarli gikk opp på scenen. Jeg gikk opp på scenen. Og fikk pønke av hjertens lyst. For hvis Hudkreft kunne bli beskrevet med et eneste verb hadde det vært "pønke". Å bli pønket. Jeg tror huset tok fyr i midten av "Salamander", og vi måtte løpe ut. Jeg, Petter Baarli og hans Jack Daniels-flaske, Minutemen og Hudkreft, hånd i hånd ut av et hus i Osyo by. Nei, Oslo by.
Så våknet jeg. Og hørte litt mer på "Osyo by". Har ikke sluttet. Det er politisk og kult, punkete og tøft, oppfinnsomt, eksperimentelt, fullt av helvete og fandenivoldskhet. FAEN. Jeg vil at "Lever og dør i dautid" skal spilles i begravelsen min, og så "Gunerius sommarland" på etterfesten. I det huset i Oslo jeg drømte om. Jeg tror det hadde rosa vegger? FAEN. Unnskyld banningen, men jeg hører på plata mens jeg skriver og jeg har svette håndflater så de sklir litt over tastaturet og alt jeg vil er å riste på hodet, hoppe opp, ta meg en øl og skrike FAEN og klemme og kysse de jeg er glad i.
FAEN, Hudkreft.